Laos dra!

Noen måneder senere i Asia-loffingen vår var vi i Bangkok. Vi begynte å bli gira på å komme oss i fjellveggen igjen. Men hvor skulle ferden gå? Vi hadde allerede vært på Ton Sai og Cat Ba, og temperaturene i Chiang Mai begynte å nærme seg temperaturene i en pizzaovn. Så kom vi på bildet av Erik, vår svenske i Laos. Vi kastet oss på nettet for å finne ut hvilket sted dette egentlig var.

Thakhek er en grenseby i Laos, og den enkleste måten å komme seg hit på er å fly til nabobyen, Nakhon Phanom, som er i Thailand, og ta buss over. Flybillett fra Bangkok koster rundt 2-300 kroner, men doble prisen om du har med bagasje. 

Deretter buss fra flyplassen til busstasjonen for rundt 25 kroner. Bussen over grensa tar ca 60-90 minutter, alt etter hvor mange man er på bussen (flere passasjerer betyr lengre kø i passkontrollen), og koster ca 20 kroner. Visumet koster 35 dollar, er gyldig i 30 dager og blir utstedt der og da. Husk passfoto. 

Velkommen til Thakhek, en ganske liten landsby i Laos, som ikke ser så mange andre turister enn de som er her for å klatre. På busstasjonen ble vi møtt av en veldig hyggelig mann som kunne omtrent to engelske ord: 

«Taxi» og «climbing». Etter å ha blitt svindlet i så å si hver eneste by hittil, hadde vi gjort hjemmelekser denne gangen og funnet ut at det er anbefalt å ta en tuk-tuk ut til klatrefeltet. Dette koster omtrent 100 kroner per tuk-tuk. Green Climbers Home (GCH) ble startet av Tanja og Uli Weidner i 2010. Den gangen var det omtrent 50 boltede ruter der, laget av Volker and Isabelle Schöffl. Siden da har Tanja og Uli, med venner, boltet over 200 ruter til. I starten av 2011 fikk de signert en 20-årskontrakt med landeieren til å sette opp en camp rett ved craggene. Perfekt for late klatrere som ikke gidder tanken på å måtte vandre i mer enn fem minutter til veggen. Og bor du på campen, så er bortimot alle 272 boltede ruter innenfor fem minutters gange (det ligger et crag litt lengre unna, men ikke mer en 10-15 minutters gange). Og i 2013 utvidet de med å bygge en camp til, originalt kalt Camp 2. Campene ligger omtrent ett minutt unna hverandre.

Les også: Opp El Capitan

Et system vi ble veldig glad i på GCH er «Boken». Den viser hvor mye de stoler på gjestene sine, og gir deg stor frihet og følelsen av å bare henge med gode venner. Får du plutselig lyst på potetgull, så går du og henter deg en pose i skapet, og så noterer du det i boken. Får du lyst på en øl, så går du til kjøleskapet, tar ut en øl, jekker den, noterer i boken, drikker. Etter hvert som sidene fylles ut, regner en ansatt sammen og skriver ned beløpet på bunnen av siden. Så har man en viss fornemmelse av hvor mye man bruker. Alt betales i cash dagen man sjekker ut. Få de derfor til å regne sammen hvor mye du skylder en dag eller to i forveien, så du kan dra inn til byen og ta ut cash. Dette er en fornøyelse i seg selv, på grunn av den helt verdiløse (i ordets rette forstand) valutaen Kip. Én krone tilsvarer ca tusen Kip. Så vi betalte ca 5 millioner for oppholdet vårt på 12 dager. Og minibank-ene har maksuttak på 2 millioner. Det er bare å smøre seg med tålmodighet og rydde plass i lommene, da minibankene spytter ut alt i 50.000-lapper.

Første dagen satte Tanja seg ned med oss og spurte hvor vi var fra, hvordan vi hadde hørt om GCH, hvilket nivå vi klatret, og hvor hadde vi vært tidligere. Hun virket genuint interessert i å prate med oss. Etter å ha pratet en liten stund, anbefalte hun oss å starte i Elefantveggen. Vi kjøpte føreren, som hun og Uli har skrevet. Det er en av de fineste førerne jeg har sett. Topoene er godt tegnet, nesten hver rute har en liten beskrivelse og kartene har bra detaljnivå. Vi fikk et par gode tips til ruter vi burde gå, og markerte dem rett inn i føreren.

Les også: Spansk granitt

Første dag i veggen fikk vi møte det eneste negative aspektet ved klatrin-gen i Thakhek, nemlig ankerne. De består av to bolter med et tau mellom, og en sjakkel i den ene bolten som man kan benytte når man renser ruta. Et par av tauene så ganske slitne ut, og noen av sjaklene hadde tydelige spor. Vi følte oss aldri spesielt utrygge, da vi satte egne ankere og bare brukte sjakkelen til rensing, men det kunne nok ha blitt løst på en bedre måte vil jeg tro.

Rutene her har en god spredning i graderinger. Alt fra 4 til 8a+ (alle rutene er gradert etter fransk system), og et par prosjekter og usendte ruter opp til 9a. Flere av klatrerne vi møtte mener at graderingene er ganske strenge her, spesielt i forhold til Ton Sai/Railay, men vi fant ut at de ligger på omtrent samme strenghetsgrad som i Norge. Så om du ligger på 7- hjemme kan du nok regne med å ligge på rundt 6b+. Rutene strekker seg fra 10 meter og opp til rundt 40, samt et lite knippe flertaulengdersruter. Så ta med deg 15 kortslynger og et 80-meterstau, så har du tilgang til absolutt alle. Selv med bare et 60-meterstau har man tilgang til godt over halvparten av rutene. Har du ikke utstyr selv, så kan du så klart leie på stedet. På grunn av at Thakhek fortsatt er relativt ukjent, er rutene også veldig ferske. Takene er sylskarpe. Steinen er rå. Og ikke minst så ligger klatrefeltet i en liten dal, hvor det ikke kommer inn mange timer med direkte sollys om dagen, så dagtidtemperaturene er perfekte for klatring.

Variasjonen er også veldig stor. Det finnes ruter som passer til en hver stil. På samme dag klarte jeg å sette meg helt fast på en 6b (Sorry no Have) og onsighte en 6b+ (Pining for Mud). 6b-ruta hadde et krimpete balanse-crux, mens 6b+-ruta hadde et dynocrux, som er litt mer "my cup of tea". Vi fikk også gått en 27 meter lang 5c+ (Party Pooper) gjennom en stalaktitt-labyrint. Her var det fantastisk 3D-klatring, og man er så opptatt av å finne neste bolt, som er godt gjemt blant tufaer og stalaktitter, at plutselig er man på toppen og har klippet seg inn i ankeret. Derfra har du en majestetisk ut-sikt utover hele dalen. Dette er en forbløffende morsom og vakker rute, som passer like fint som oppvarming som avslutning. Så ikke dra herfra uten å ha gått Party Pooper.

Ettermiddagene her er relativt enkle. Man henger opp klatreutstyr. Tar seg en kald dusj. Tusler bort til restauranten. Finner seg et bord. Bestiller antakeligvis akkurat det samme som man spiste i går, med mindre dagens middag frister («dagens rett» rullerer med en 10-dagers syklus). Henter seg en øl i kjøleskapet og noterer det i Boken. Setter seg enten med andre klatrere for å fortelle hvor bra det går med prosjektet ditt, eller setter seg alene for å tenke på hvor dårlig det går med prosjektet ditt. Spiser og drikker mens de spiller litt Bob Dylan over anlegget.

Les også: Trygg buldring

I 8-tiden tar man gjerne kveld. Det var ikke en eneste kveld det var liv på campen etter klokken 10. De som er her, er her for én ting: Klatring. Det betyr ikke at alle er surpomper på noen-og-førti. Vi møtte et tysk par i tidlig 20-årene. Vi møtte en tysk familie på fem, hvor minstemann var akkurat gammel nok til å gå på egen hånd og eldstemann akkurat gammel nok 

til å fyke opp veggene i bittesmå klatresko. Vi møtte en tysker i 30-årene som bare fartet rundt i Asia og klatret. Tanja og Uli er selv tyske, noe som forklarer hvorfor du hører tysk rundt deg til en hver tid. Mye tysk der, altså.

På hviledager kan man leie seg en sykkel fra campen og sykle til diverse huler eller elver for å bade. Man kan også dra inn til byen. Da er det ene alternativet å bestille en tuk-tuk, som koster 100 kr hver vei. Eller så kan man ta sjansen på å haike. Dette er nok lettere om man er alene, da det er flere motorsyklister som er villige til å plukke opp haikere enn bilister. I Laos haiker man ved å holde håndflaten vendt nedover og bevege hånda opp og ned. Som om man sier «sett ned farten». Er man heldig møter man på en songthaew – en stor pick-up med benker sveisa fast på lasteplanet – som skal ha en tier per pers for å kjøre inn til byen.

Les også: Slik velger du riktig klatrebrems

Returen er litt vanskeligere, siden det er flere små veier som leder ut av byen og det i alle fall for min del var vanskelig å spørre vedkomne om de skulle forbi klatrefeltet. Det er dessverre ingen av de lokale som vet hvor det ligger, bortsett fra tuk-tuk-sjåfører. Men gå et lite stykke, så du er ute på hovedveien før du begynner å haike. Så sier du bare «sib-song kilometer» til den som plukker deg opp. Sib-song betyr 12 på Lao, og campen ligger på 12 km-merket.

Vi betalte 180 kr for overnatting på Green Climbers Home. Da fikk vi egen bungalow med eget bad. De tilbyr også bungalows med delt bad, sov-esal, og teltutleie. Inne i byen har de også overnattinger. Her kan man finne et par billigere alternativer, blant annet dobbeltrom til rundt hundrelappen. Ulempen er at man blir nødt til å leie seg scooter for å komme seg til crag-gene, så vinninga går litt opp i spinninga. Men igjen, så er fordelen at man har scooter som man kan bruke til å farte rundt på hviledager. Pluss at man er i byen, hvor mat og drikke er hakket billigere. Vi hørte også noen rykter om at det var et visst uteliv i byen, vi sjekket aldri om det stemte, som kan passe om du ikke er helt solgt på åtte-til-åtte-tilværelsen på campen.

Les også: I de finske skoger

Så neste gang, når du tenker å dra på klatreferie til Asia; Hva med å dra til en perle av en klatreplass? En plass hvor det ikke kommer en bønsj hippier og drikker happy shakes. Ingen fireshows. Ingen høylytt techno. Et sted hvor alle har lagt seg før klokken ni fordi man gjerne vil opp så tidlig som mulig dagen etter for å klatre mer. For det skal nemlig vi. Vi vil tilbake så snart som mulig. Mitt eneste tips er: Book tidlig. De begynner allerede å oppnå en viss berømmelse, og de få bungalowene de har fylles opp raskt.

Les også: Når fall fører til overtråkk

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker