Når taket ryker

–Ja, hadde et relativt stygt fall i Montserrat ved Barcelona. Fikk et åpent brudd i ankelen, ble reddet med helikopter og operert nært Barcelona. Nå er jeg hjemme i Toulouse, Frankrike og det går greit. De festet et eksternt slags stativ rundt ankelen.

Det forteller norsk-franske Tim Barbier (30) når vi chatter med han noen dager etter ulykken. Montserrat er primært boltet, men på mange ruter kan det lønne seg å supplere med naturlige sikringer.
– Jeg sportsklatret, men på den siste 20-meterslengden er det bare tre bolter, og alle er i de første fem metrene, som er den vanskeligste delen av ruten.

– Hva var det egentlig som skjedde?
– Jeg falt fordi jeg ville sette en kamkile for å beskytte meg mot et potensielt farligere og farligere fall – jeg var vel en 10 meter over siste bolt. Det var en slags steinformasjon med en sprekk som jeg så ikke var fantastisk, men som jeg tenkte var bedre enn ingenting. Jeg hadde et godt tak for venstrehånda, og prøvde å plassere kamkilen med høyre. Da jeg rykket i den for å teste kom den ut, og det venstre taket mitt løsnet samtidig. Så jeg falt først ned et lite svaparti, så over det lille overhenget ved 6A+- tegnet på bildet, og landet på et svaparti.

– Herregud! Hvor langt falt du?
– Må ha falt en 20-25 meter. Jeg havnet en 7-8 meter under kjæresten min som sikret meg, og siste bolten var vel en 4-5 meter over henne igjen.

– Håper utsiktene for ankelen din er bra!
– For å være ærlig så har jeg ikke snakket med en spesialist i Frankrike enda, så er litt usikker på hvordan utsiktene er. Men har fått beskjed om at jeg kan drive med sport om 6-12 måneder. Håper den blir 100% igjen.

– Har du skade ned i ankelleddet?
– Talus ble vridd, og stakk ut av selve ankelen. Har et brudd i Fibula. Så var det vel endel leddbånd og diverse som ble sydd. Drøyt opplegg, var sjeleglad for at helikopteret kom. Hadde vært mer eller mindre umulig uten.

– Var det vondt eller var du helt «nummen» og adrenalin-høy?
– Det gjorde ikke veldig vondt, jeg trodde først jeg bare hadde slått den litt og forventet egentlig å kunne klatre igjen – før jeg så den – litt av en opplevelse.

Les også: En sommer med ankelbrudd – skrevet av en involvert

– Hvordan var det videre forløpet?
– I de 30-40 minuttene jeg hang der og ventet på redning, var det greit så lenge jeg bare holdt på den. Det var noen klatrere som rappellerte ned rett ved siden av, så han ene kom og hjalp meg. Vi prøvde på et tidspunkt å bevege oss opp mot kjæresten min. Jeg mistet balansen og ankelen min gikk inn i veggen. Det gjorde helt sykt vondt. Men jeg kjente at jeg kunne føle og bevege litt på tærne fikk jeg mye mot.

– Fortell om din ferd nedover veggen?
– Vel, det første som skjedde var at jeg kastet vekk steinen i venstrehånda og rundt 250€ i utstyr som jeg hadde i høyrehånda. Det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Det var et lag med klatrere som rappellerte til høyre for meg, så jeg prøvde å få tak i tauene deres. Da jeg fikk fatt på det ene tenkte jeg «det hjelper ikke dra i det ene, da vil det bare gå igjennom utstyret på toppen. Snart tar tauet mitt uansett, bedre å falle rent».

– Dette skjedde i løpet av de to første sekundene. Jeg burde definitivt holdt fast i tauet, for den ene klatreren hang i det. Jeg husker verken den siste delen av fallet eller selve landingen. Før jeg hadde sett ankelen min skrek jeg "FAAEEEN", jeg var delvis forbanna på meg selv og delvis forbanna på fjellet som hadde sviktet meg. Da jeg så hvordan ankelen min så ut skrek jeg igjen, men denne gangen i fortvilelse og frykt.

– Tror du dette vil få konsekvenser også psykisk?
– Har en onkel som er snekker, han falt 10 meter rett ned fra et tak i sin ungdom og får fortsatt flashbacks. Jeg må si at jeg ikke synes selve fallet var så traumatisk for meg, siden jeg er vant med å falle under klatring. Situasjonen hvor du er helt hjelpeløs 100 meter over bakken er derimot ganske kjip.

– Hvordan var prosessen i etterkant? Fra fallet til du var på sykehuset?
– Vi skrek på spansk og engelsk «AYUUUDA», «SOMEONE CALL A HELICOPTER». En klatrer rappellerte ned til meg og surret genseren sin rundt foten min. Han fortalte meg at de hadde ringt helikopter, og at det var på vei. Han sikret seg til selen min, og vi prøvde å finne ut om vi burde gå ned eller opp til et stamsted.
– Helikopteret kom en første gang og fløy rundt oss. Det så ut som de pekte nedover, så vi begynte å rappellere sakte nedover.
– Helikopteret kom en andre gang for å slippe av tre redningsmenn. De boret sine egne hull og hadde statiske tau for å rappellere i. En av de var en lege som gav meg smertestillende i intravenøs før han spjelket foten min.
– Den tredje gangen helikopteret kom var det endelig for å hente meg. De brukte klatreselen jeg allerede hadde på meg. Legen og jeg var sikret i samme punktet, som igjen ble koblet til wiren som hang fra helikopteret. Vekten vår ble overført fra veggen til helikopteret med en Grillon, og plutselig fløy vi. De dro oss opp til helikopteret og fløy oss til en parkeringsplass hvor ambulansen stod. I ambulansen tok de seg tid til å ta av spjelken, klatreskoen min og bandasjere skaden.

– Så til tusenkronersspørsmålet; kan vi lære noe av dette?
– Definitivt. Man må dunke på klatretak som ser ustabile ut, og hvis den har en hul lyd må man bare glemme å bruke de. Jeg brukte et råttent stykke stein både for kamkilen og for handen min. Jeg burde aldri ha brukt den i det hele tatt. I dette tilfellet var det faktisk dårlig stein verre enn ingenting.

Les også: Returen- bekvem, men farefull

Les også: Alt om klatring og sikkerhet