Klatring på Cuba: Fra Art Deco til kalkstein

Vår lille kultur og klatreekspedisjon til Cuba hadde imidlertid starter tre dager tidligere, da vi etter en 10 timers flytur fra Paris landet på José Martí International Airport like utenfor Havanna. 

I vår mentale bagasje hadde vi med oss noen dunkle forestillinger om et samfunn med mytiske sider, ei karibisk øy innhyllet i det den colombianske forfatteren og vinneren av Nobels litteraturpris, Gabriel García Márquez, kalte magisk realisme.

I tillegg hadde vi selvsagt forventninger om å lære mer om et samfunn preget av revolusjonen i 1959 og det som har skjedd i de følgende 60 åra.

Hva mer var vi ute etter? Musikk! Salsa! Fargerike folk! Sigarer! Rom! Og selvsagt: Klatring på noen kalkklipper som visstnok skal være i verdensklasse.

Etter en langdryg pass- og sikkerhetskontroll var vi på veg inn mot Havanna i en 50 år gammel russisk Moskwitch.

Langs vegen var budskapet klart og tydelig: «Fedrelandet eller døden!» «Vi forsvarer sosialismen!» «Revolusjonen er deg!» På Cuba slipper du å bli bombardert med reklameskilt.

Her er det kommersielle budskapet vi kjenner hjemmefra, erstattet med uendelige rekker av politiske propagandaplakater.

Både den loslitte bilen og sjåføren vår har kjempet for, og overlevd, en revolusjon som startet for over 60 år siden.

Bileieren, Pastor, er en 70 år gammel hudspesialist som sper på legelønna med litt drosjekjøring på si.

Han tjenestegjorde i Angola da cubanerne, i solidaritet med Angolas frigjøringskamp, sendte sine egne i døden for en krig de opplevde som en felles front mot imperialistene. 

– Du trenger ikke besøke revolusjonsmuseet i Havanna for å få et innblikk i historiens gang, forteller Pastor i det vi runder Revolusjonspalasset og ser det 109 meter høye marmortårnet bygget til minne om mannen som startet det hele: José Martí.

Mange forbinder revolusjonen på Cuba med Fidel Castro, men den du vil finne flest monumenter for, er José Martí, poeten som døde i kamp for Cubas frihet og selvstendighet 64 år før revolusjonens triumf i 1959.  

Pastor kjører oss til den «franske» bydelen Vedado, bygd i Art Nouveau- og Art Deco-stil. Før 1959 var dette et sted for rikfolk.

Nå er de gamle bygningene med store søyler, majestetiske innganger og imponerende fasader boliger for folk med en beskjeden statlig månedslønn.

Slike som Pastor med sin gamle og rustne, men likefullt velfungerende, oransje Moskwitch. Her bor også Juan Sena, som er vår vert de to nettene før vi skal dra videre til Viñales.

Han sper på pensjonen sin på samme måte som så mange cubanere, med en casa particular, i form av tre rom til utleie og servering av frokost.

Vi avslår Pastors tilbud om å kjøre oss fra Havanna og nesten ned til vestenden av øya hvor et landskap med subtropisk skog, landbruk, tobakksplantasjer og perfekte kalksteinklipper venter på oss.

Den russiske Moskwichen gjør seg godt i Havannas trange og travle gater, men for de drøyt 20 milene til Viñales foretrekker vi en av de mange bussene som transporterer både turister og cubanere på kryss og tvers på øya. 

Vel framme i Viñales er det ingen tvil om hvem vi skal bo hos. Oscar Jaime er avbildet og skrevet om både i klatregaidboka vår og i saker om cubansk klatring på nett.

Det ryktes at det finnes rundt 400 casas particulares samt et par større hotell i Viñales, og det tror vi på. De fleste av boligene langs gatene i den lille og trivelige småbyen har et lite skilt på fasaden, et slags anker i blått, som forteller at familiene har statlig lisens til å huse turister.

Vi har altså valgt Oscar Jaime og hans Casa Oscar. Vi får to fine soverom og en romslig balkong i ly av et imponerende stort ceibatre og med utsikt mot fjella.

Snart senker roen seg. Vi nyter kveldssola og en feit sigar ute på balkongen i de fargerike gyngestolene som ser ut til å være et favorittmøbel for folk i Viñales. 

Det er mange gode grunner til å dra til den lille byen Viñales midt i provinsen El Pinar langt vest på Cuba. Området er på UNESCOS verdensarvliste.

Store, steile og delvis grønnkledde kalk-klipper (mogotes), stikker rett opp av det grønne og frodige landskapet med skog og tobakk-åkrer. 

Små hus i alle mulige farger, hest og kjerre, hummer og kylling på åpne griller, kald øl, en sjarmerende landsbykino hvor du kan bestemme filmen selv og selvsagt, for de spesielt interesserte, klatring på perfekt kalkstein.

Vi befinner oss altså ikke bare i en kultur- og naturperle, vi er også midt i et cubansk klatreparadis. Mulighetene står i kø på vegger, i huler og på frittstående tårn. Området har mange klatrefelt og ruter, men det meste er uberørt av klatrehender. 

Vi vil vite hvordan det startet og hvordan klatremiljøet har utviklet seg her i Viñales og ellers på Cuba. Etter en overdådig frokost hos Casa Oscar, med frukt fra egen hage, egg, brød, kruttsterk kaffe og ferskpresset mangojuice, er det bare å rusle i retningen Oscar har pekt ut.

Det tar ikke mer enn et kvarter, først gjennom bygatene, deretter en kjerrevei, før Yarobys hvite hus med fargerike tibetanske flagg på utsiden kommer til syne i siste sving før gården til Raúl Reyes. 

Yarobys Garcia er en del av den harde klatrekjernen i Viñales. Han er sønn av en tobakksbonde, men framfor hakke og spett i jorda har han dedikert livet sitt til å meisle inn bolter i kalkfjell og lage klatreruter av høy kvalitet.

Hans største motstandere er hissige svermer med veps og cubansk byråkrati. Yarobys er ikke hjemme når vi banker på, men før vi har rukket å vurdere å gå videre, dukker 49-åringen opp på terrengsykkel. Han hadde hørt med noen folk at vi var på vei, Viñales er ikke større enn det.

Yarobys har kortklipt hår, blå øyne, caps, madrock-skjorte og brasilianske hawaianas på beina. Han setter på espressokanna, tenner en sigarett og setter seg i gyngestolen med en rosa yogamatte som sitteunderlag.

Fra andre kilder har vi fått høre at mannen som sitter foran oss virkelig er en levende legende i det lille cubanske klatremiljøet, som består av bare rundt 100 aktive klatrere. Yarobys var den første cubaneren som klatret 8a og seinere har han gått ruter på 8b+. 

– Jeg har pådratt meg en skade som har tvunget meg til å ta en pause i klatreaktiviteten. Da må jeg finne på noe annet for å holde meg i form. Lange sykkelturer i terrenget er min alternative trening akkurat nå, sier mannen som har vært og er en sentral aktør på den cubanske klatrescenen.

Yarobys har en allsidig bakgrunn og mange interesser i tillegg til klatring. Han er utdannet veterinær, et yrke han har praktisert i 12 år. Han har også studert sosiologi og leser mye filosofi.

For tiden leser han «Sofies verden» av Jostein Gaarder og mumler noe om at den cubanske revolusjonen hadde hatt godt av litt mer kritisk filosofi. 

– Sofies verden er ei interessant og inspirerende bok. Er den skrevet av en norsk forfatter? Det visste jeg ikke, sier han før han går over til det vi først og fremst har kommet for å snakke om: klatring.

– Cubansk klatring har sine røtter på 1990-tallet, og begynte med at noen entusiaster laget topptauruter på Jaruco, en kalksteinklippe øst for Havanna og på veggene ved den store festninga ved innseilinga til havna i Havanna.

De aller første cubanske klatrerne var inspirert av å lese utenlandske klatreblad og Petzel-kataloger, og utstyret var i begynnelsen hentet fra grottemiljøet.

Deretter kom gjennombruddet med Vitalio (Vity) Echazábal, Jorge Mederos og Aníbal Fernández, som var bare 13 år den gangen.

Jeg begynte å klatre i 2002. Da ble jeg kjent med Armando Menocal. Vi åpnet mer enn 100 ruter sammen, og startet nettstedet escaladacuba.com, forteller Yarobys. 

Nå jobber han med å lage en ny, oppdatert gaidbok om klatring på Cuba sammen med Anibal Fernández. Den første boka, Cuba Climbing ble utgitt av Armando Menocal og Anibal Fernández i 2009.

Den nye vil inneholde mer enn 700 ruter mot bare 200 i den gamle og nå utsolgte klatreføreren, forteller Yarobys.

– Viñales er selve klatreparadiset på Cuba, og det er her de aller fleste klatrerutene finnes. Men det kan bli så mye mer. Hittil er kanskje bare fem til ti prosent av Viñales-området kartlagt, og det finnes tusenvis av muligheter for nye klatreruter.

Men den som vil finne fram til klippene og utvikle rutene, må gjennom mange hindringer. Ikke bare den tette subtropiske skogen, men også et cubansk regime som med sitt tungrodde byråkrati legger hindringer i veien for fri organisering, sier Yarobys. 

Han sikter blant annet til et klatreforbud som ble innført for noen år siden. Det blir ikke lenger håndhevet, men er heller ikke formelt sett opphevet.

Argumentene for å forby klatring har vært at klatrerne trenger en offisiell organisasjon, noe som ifølge Yarobys ikke er så enkelt å få til. Han er svært skeptisk til det sittende regimet på Cuba og mener at tungrodd tankesett og stivbeint ideologi hindrer fri organisering for klatrere og andre. 

– I don't have a boss! I don't need anyone to command me! Cuba should change, but they don't change! Yarobys veksler mellom engelsk og spansk, og når han slår om til sitt eget morsmål, hagler glosene mot regimet. 

– Cubanske klatrere vil være frie, ikke underlagt et statlig organ og en hierarkisk struktur hvor noen forteller oss hva vi skal gjøre. Det beste vil være å etablere en føderasjon av klatreklubbene på Cuba, tilsvarende det cubanske paraglidere og grottegaider har fått til. Men noe slikt har det cubanske klatremiljøet foreløpig ikke klart, sier Yarobys. 

Men dette til tross, skjer det mye i cubansk klatring. De få, men svært aktive, klatrerne utvikler nye ruter, lager klatreførere og arrangerer konkurranser. Den første konkurransen ble arrangert av lokale klatrere i Havanna i 2006, og den neste store konkurransen blir arrangert i Matanza etter nyttår i 2020.

Dette er et område som ligger ved sjøen øst for Havanna, og både beliggenheten og den lovede klatrekvaliteten tilsier at dette kan bli det nye klatre «hot-spot» på Cuba.

For norske klatrere som har lyst til å oppleve klatring på Cuba, kan festivalen i Matanza være en fin anledning. Arrangementet foregår på en årstid med best mulige klimatiske forhold for klatring.  

Og hva med den magiske realismen og de musikalske opplevelsene? Vi fikk alt dette og mye mer. For eksempel restauranten med livebandet som dukket opp fra ingen steder, og reddet oss fra tordenvær og styrtregn, den overjordiske korsangen som sivet gjennom nattemørket fra et tilsynelatende tomt og forlatt Casa de Musica (musikkens hus) i Vedado.

Og ikke minst en eksplosjon av en nattkonsert på Bertolt Brecht-teateret med det faste husbandet «Interactivo».

Det er noen av de godt og vel tusen årsakene til at vi skal tilbake til Cuba så snart som mulig. Pluss selvsagt den magisk-realistiske kalksteinen på mogotene i Viñales!

Artikkelforfatter Iver Gjelstenli omkom i en tragisk klatreulykke tidligere i år. Saken ble skrevet før det, men ikke publisert før nå.