Joes Valley

I ørkenstaten Utah finner vi en liten, stille by ved navn Orangeville, og i dalene ovenfor ligger det som av noen betegnes som buldring i verdensklasse.

Sist oppdatert 7. april 2019 kl 13.37

Oppvarming på Angler (V3). Foto: Anne Charlotte Hauen

Joes Valley heter stedet. Vi hadde hørt ryktene om den suverene buldringen i årevis. Ben Moon var for femten år siden på høyden av sin buldrekarriere, og etablerte flere kjenter linjer som endte opp på DVD. Vi satt klistret til skjermen. På en pressetur til Black Diamond i Salt Lake City fikk vi endelig skviset inn et lite besøk.

Veiene i Utah minner om veiene i Nevada – og en del andre stater i USA; uendelige rette strekk i et voldsomt, goldt landskap. «Fruktbart» er ikke det første ordet man tenker på, og tankene går til indianerne som holdt til her. Hva i all verden levde de av? Ørken og sandsteinstårn så langt øyet rekker.

Vi ankommer Orangeville tidig på dagen, etter å ha kjørt fra Moab, der vi hadde klatret på sandsteinstårn og blitt livredde på klassikeren Ancient Art. Jeg gledet meg virkelig til å ha kun to meter luft under ræva og ikke 200, balanserende så å si usikret på tynne egger. Forventningene var høye til lav buldring og fine landinger.

Les også: Legenden Bjørn Myrer Lund

Pling! En klassisk dørbjelle henger ved inngangen på bensern i Orangeville. Vi må få oss noe rask kaffe og nistemat. Stedet kunne passe meget godt inn i en av filmene til brødrene Cohen. White trash-betegnelsen, som jeg ikke er så glad i, er det første jeg motvillig tenker vel framme hos kassadamen. Hun sitter nok for det meste og ser på TV når hun ikke sitter foran kassa. Og det er ikke gulrøtter hun pleier å ha som snacks. Hele butikken er slitt og inventaret virker å være fra 70-tallet. Kaffen fås i literskopper, og brusen i toliterskopper. Valuemeal. Yea, right. Vi går for knekkebrød og pålegg.

Føreren viser vei: Kjør opp i dalen, og velg mellom left og right «fork», som i følge google translate betyr «gaffel», men som ofte benyttes i USA i forbindelse med daler og sidedaler. Vi velger left fork og putrer oppover i vår fantastiske Ford Flex, en av de cooleste bilene som enda ikke har kommet til Norge, og som angivelig heller ikke kommer. Den ser ut som en lang, forvokst Mini Morris. Vi kjører forken til endes for å få oversikt. Endestasjon på toppen, ved en deming. Det er herfra vannet renner. Vi snur og ser etter linjene. Etter noen hundre meter ser vi en nydelig bulder nede ved elveleiet, kun få meter fra veien. Vi går ikke over bekken etter vann – parkerer bilen og stikker ned. Solen skinner og det er perfekt temperatur for oppvarming og kanskje litt varmt for hard støting.

Steinkvaliteten er helt konge; sandstein med myke, runde formasjoner som tidvis minner om Fontainebleau, men nok er en del hardere og mer slitesterk. Vannet sildrer forbi steinen og plutselig går det opp for meg at det sikkert var oppi disse dalene at indianerne holdt til. Selvfølgelig, her er det også vegetert med barskog og rimelig fruktbart, selv om lufta fremdeles er tørr som støv. Senere på dagen, da vi stikker opp i Right Fork, er det enda grønnere og vegetert. Perfekt for hjortedyr – perfekt for en indianer på jakt.

Oppvarming på 4-stjernerslinja Angler (V3) opp steinens venstre side, med nydelige tekniske bevegelser på perfekt stein – først delikat på slopers, så høy rockover med høyre fot og lang strekk mot kanten. Vi går den og noen andre enklere buldere flere ganger, og blir etter hvert klar for å teste steinens perle: Feels Like Grit (V7). Superslopy kant til venstre hånd, opp på syltynne lister med bena, høyre hånd høyt på det som kjennes ut som et umulig tak, catch etter med venstre hånd videre opp på det som bare virker glatt. Tryn. Tryn og tryn igjen. Jeg kan ikke se for meg hvordan dette kan gå, men klarer ikke gi slipp heller – linja er jo superfin!

Nytt forsøk; overrasker meg selv ved å sticke slopern opp til venstre, får steppet enda litt høyere og får tak i noe graps til høyre hånd, ny catch opp på et enda glattere tak med et par små groper. Henger. Kjennes ikke ut som jeg står på noe som helst, men V7 skal jo ikke være umulig, så takker og bukker og catcher videre mot kanten med høyre. Ikke av enda? Noen ganger er det slik. Man forbereder seg på landing, men blir hengende. Topper ut buldern med et smil. Sola skinner og vannet sirkler. Så digg. Så digg å buldre og ikke være livredd for å dø på toppen av sandsteinstårna ved Moab. Tanken streifer allikevel: Jeg hadde klart å stå på toppen av tårnet Ancient Art. Jeg var 30 cm unna, men orket ikke å plage meg selv med gå steppe de siste centimeterne opp. Neste gang skal jeg både balansere langs ryggen mot topp-piggen og stå på toppen. Men hva er det? På andre siden av elven ligger en stor stein med det som kan se ut som en supercool, overhengende egg. Men hvordan kommer seg over elva?

Er superfornøyd med Feels Like Grit. Flyter på godfølelsen, men ikke lenge. Hva nå. Det er alltid et nytt problem … eller utfordring. Kanskje vi burde skifte navn fra «buldreproblemer» til «buldreutfordringer»? Vi lever jo i selvhjelpstider, og må tenke positivt. Haha, skulle tatt seg ut.

Vi trasker litt rundt blant steinene og tester noen lette linjer. Mange minner om Font, bare i et karrigere landskap. Font er jo så velkomment, flatt og frodig. Her er det mer støv, kupert, karrig. Linjene går på alle slags formasjoner og brattheter, og på alle typer tak.

Vi bestemmer oss for å sjekke ut andre områder og stikker opp i bilen. Men vi kommer ikke langt, for rett over veien ligger flere gigablokker med bratte superlinjer. Sjekker føreren. Linjene på andre siden av elva er klassikere. En 5-stjerners V5 og en 4-stjerners V8; Low Tide og Notting Hill. Men gidder ikke stikke dit nå. Under gigablokken går det flere linjer, og den sentrale skal være en klassisk V6.

Les også: Slik bruker du kamkilene

Men den virker hard: Sitstart på gode tak langt der inne under steinen, så noen lettere transportbevegelser frem til et markant crux som jeg rett og slett ikke fant ut av. Mulig de gigantiske frokostene i Salt Lake City har fetet meg såpass opp at ræva rett og slett har blitt for tung. Men å ikke klare bevegelsene på en V6 er sjelden vare. Uansett er linja nydelig, på inncut side- og underhåndstak. Cruxet var nettopp det; tungt å etablere seg med venstre i underhånstaket, og enda tyngre å strekke langt til en ok list. Så stokke bena. Jeg gav etter noe jobbing opp. Heller finne noe lettere som er gangbart. Det skulle vise seg å ikke være noe problem. Vi bare kjørte til neste stein som lå rett ved veien og begynte å klatre. Takknemmelig sted. Da arma begynte å verke og dagen gikk mot slutten, kjørte vi opp for å ta en titt i right fork. Litt mer kupert terreng, med en del linjer oppi lia, og kanskje noe brattere landinger. Vi traff få andre klatrere, og forholdt oss bare til føreren. Vanligvis er det lett å få guiding av lokale klatrere eller tilreisende som kjenner stedet, og da kommer man også bedre inn i klatringen. Slike steder krever også litt tilvenning – ala Magic Wood i Sveits. Ikke alle steder er som font, der man umiddelbart føler seg hjemme. Vi bestemte oss for at en dag i Joes var nok. Men vi kunne så absolutt vært der lenger. På en kort tur fristet det å også få med seg Red Rocks i Nevada. Gambling og pump.

Så er det verdt å stikke til Joes Valley fra Norge? På Wikiboulders nettsider kan vi lese at Joes er et av de beste buldrestedene i Utah, og «kanskje» i statene. Det er vel riktigere enn infoen på Mountainproject.com, som mener stedet er i verdensklasse. Mitt tips ville være å ta en tur innom om du er i Utah. Har du pads i bilen, og er på USA-turne, så ja. Om du derimot planlegger et par ukers buldring «over there» så faller nok valget på Bishop eller Hueco Tanks.

Når det er sagt ville nok Joes Valley vært et av de beste buldrestedene i Norge. Og ja, det var Ben Moon som gjorde stedet kjent for 10 år siden. Og han er det jo verdt å høre på.

Joes Valley

Beliggenhet: Ved byen Orangeville i Utah, USA
Buldringen: Over 600 problemer fordelt på alle grader, i kort avstand fra parkering
Kvalitet: Hard sandstein med hull, lister, sva – meget bra overflate, ala Font
Landinger: For det aller meste bra
Landskap: Bulderne ligger i to elvedaler i et ellers tørt landskap
Camping: Flere pullouts hvor man kan campe fritt. Lønner seg å ha campingbil eller telt.
Fører: «An Insightful Guide to Joe's Valley Bouldering». Koster 30 dollar og fås kjøpt her: Joesvalleyguidebook.com
Web: Mountainproject.com, Wikiboulder.com

Les også: Slik buldrer du sikkert