En redningsmann er en person som jobber i besetningen på rednings- og ambulansehelikoptre.
Besetningen på et ambulansehelikopter består av en pilot, en redningsmann og en anestesilege. I et redningshelikopter som Forsvarets 330-skvadron, CHC i Florø og Lufttransport på Svalbard er bemannet med seks personer hvorav to piloter, en systemoperatør, en maskinist, en redningsmann og en anestesilege.
Kun tre av 128 redningsmenn i Norge er kvinner. Kravene for å bli redningsmann er likt uavhengig om du er kvinne eller mann. Lene har vært redningsmann i 15 år allerede i Forsvaret, og sier at det er verdens beste jobb.
Lene Pedersen (43) er født og oppvokst i Bodø, og har reist land og strand rundt før hun returnerte til Bodø:
– Etter videregående skole studerte jeg idrett grunnfag i Meråker før jeg dro til Salt Lake City, Utah, USA hvor jeg tok en bachelor i rekreasjonsterapi. Deretter jobbet jeg som fisker sammen med min far kombinert med vikarjobber på skoler, barnehager og avlastningshjem før jeg reiste tre måneder i Alpene, Australia og Afrika sammen med ei venninne. Vel tilbake tok jeg fatt på sykepleierstudiet i Elverum og fikk meg jobb på akuttmottaket etter endt utdanning, sier Lene.
– Seks måneder senere, etter å ha vært på opptak, startet jeg i februar 2006 på utsjekk for å bli redningsmann i Forsvaret og har siden jobbet der. Først fem år ved 337 skvadronen på Bardufoss, deretter 330 skvadron på Ørland, og videre til Bodø hvor jeg nå både bor og jobber, forteller Lene.
Lenes vei til å bli redningsmann
Det var et forlis utenfor Bodø som gjorde at Lene forsto hvor viktig redningshelikopteret og ikke minst jobben som redningsmann var:
– Som de aller fleste, små og store, var jeg i oppveksten fascinert over å se Sea King (redningshelikopteret) som stadig fløy i lufta over Bodø. Da jeg gikk på barneskolen forliste min far og hans fiskekollega da de var ute på fiske, og ble i siste liten reddet av redningshelikopteret. Det var da jeg forsto hvilken viktig jobb de gjorde og med alderen kom tankene om at dette måtte være en spennende jobb å ha, forteller Lene.
Det tok for øvrig flere år før hun tenkte at dette var en jobb hun ville ha:
– Det var først i voksen alder at det gikk opp for meg at dette faktisk var noe jeg kunne gjøre. Jeg har alltid vært glad i å være ute, og oppsøke aktiviteter som gir mestringsfølelse. Dette sammen med å bidra med noe samfunnsnyttig der man møter mennesker som har behov for hjelp er for meg en perfekt kombinasjon, sier Lene.
Jeg har møtt Lene klatrende rundt omkring i Norge og Sverige (Bohuslän), og hun er en aktiv og sentral dame i klatremiljøet.
– Har klatring vært en faktor som har spilt inn i det å bli redningsmann?
– Etter å ha prøvd litt uteklatring, og tatt ett innendørskurs på slutten av 90-tallet møtte jeg opp på tirsdagsklatring med Bodø klatreklubb da jeg kom hjem fra studiene i USA høsten 2001. Bodø klatreklubb har alltid vært kjent for sitt inkluderende miljø og for meg ble dette inngangsporten for min klatreinteresse, sier Lene.
– På samme tidspunkt møtte jeg en av de mest erfarne og ivrigste klatrerne i Bodø klatreklubb, Torgeir Kjus som på den tiden var under utsjekk som redningsmann. Det var da jeg for alvor skjønte at dette var en jobbdrøm som jeg kunne realisere. Så selv om det ikke var en direkte faktor, så kan du si at klatringen var en indirekte faktor for yrkesvalget mitt. Når det er sagt så er det jo ingen ulempe å drive med klatring på fritiden når man er redningsmann selv om det absolutt ikke er en nødvendighet, sier Lene.
Lene klatrende lokalt på Fugløya: 3-stjerners karbonpudding, 6, Fugløya, Lenes favoritt trad-klatreøy.
Fugløya er et lite granittparadis utenfor Bodø som er verdt å besøke. Det er til og med en egen festival der som Lene har vært med å organisere i flere år.
Lene er også med i Bodø Alpine Redningsgruppe (BARG) som er under Norske Alpine Redningsgrupper. Der har hun vært medlem i 10 år. I NARG er det nå totalt 10 kvinner fordelt på de ulike gruppene.
– Så vidt jeg vet så har du ingen familie. Har det vært et bevisst valg med tanke på karrieren?
– Selv om jeg ikke har egne barn har jeg en stor familie som inkluderer både foreldre, to søstre, en fantastisk kjæreste, og mange nære og gode venner, samt barn som jeg er veldig glad i. Å være redningsmann er ingen ulempe med tanke på familieliv. De aller fleste av mine kollegaer lever i ulike kombinasjoner av familieliv med egne barn. Selv om man er på jobb «24/7» når man har vakt, er man tilsvarende hjemme «24/7» når man har fri. Dersom jeg hadde valgt å få egne barn tror jeg det ville ha fungert fint med den jobben jeg har, forteller Lene.
Flere kvinnelige fjellførere mener også at det er fullt mulig å kombinere et familieliv med å være fjellfører.
Livet som redningsmann
Jeg har stussa mye over begrepet redningsmann. Spesielt når det er flere kvinner som jobber med det.
For Lene er det en naturlig betegnelse; og det er grunnet i at det er rett og slett den jobbtittelen hun har hatt i flere år:
– Vi er i dag tre kvinnelige redningsmenn blant totalt 128 redningsmenn i Norge. Meg i Forsvaret, Mari Move Martinsen i Lufttransport på Svalbard, og Marie Voreland i Norsk Luftambulanse. For meg er begrepet redningsmann helt naturlig. Det er den jobbtittelen jeg har hatt i snart 15 år og har ingen utfordringer med det. Innad i dette miljøet er det helt naturlig å bruke det selv om noen folk utenifra stusser over tittelen og er usikre på om det er greit å kalle meg redningsmann, eller om de skal kalle meg redningskvinne, sier Lene.
– Nå har Regjeringen bestemt at statens stillingsbeskrivelser skal endres til å bli kjønnsnøytrale så tiden vil vise hva vi ender opp med, forteller Lene videre.
– Hvordan er en vanlig dag på jobb som redningsmann?
– Ingen dager er like og det er noe av det som gjør jobben så variert og interessant. Oppdrag kan komme når som helst på døgnet, til hvor som helst, og til hva som helst. Vi bruker mye tid på egentrening, for å være best mulig forberedt på de oppdragene som kommer. Dette innebærer ulike flyturer med variert fokus. En dag kan vi heise redningsmann og lege med utstyr ned på båt, eller i fjellet hvor vi trener ulike prosedyrer. Andre dager kan det være navigasjonsturer for å bli godt kjent i området, slik at vi kan utføre flyturene trygt selv om været blir dårlig. Landinger i ulikt terreng og nødprosedyrer må også trenes.
De bruker mye tid på å trene for å være best mulig når oppdragene kommer. Her fra en treningstur med pick-up av folk i sjøen. Foto: Luftforsvarets 330-skavdron.
De øver mye med andre samarbeidsaktører også:
– Vi driver med opplæring av nye kollegaer innenfor de ulike kategoriene. Videre øver vi med ulike samarbeidsaktører både innenfor det profesjonelle og det frivillige. For eksempel Brannvesenet, Politiets hundeførere, Redningsskøytene, Alpine Redningsgrupper, Røde Kors, Norske Redningshunder osv.
– Både redningsutstyr og medisinsk utstyr skal sjekkes og vedlikeholdes ukentlig, prosedyrer oppfriskes, også er det alltid noe administrativt som må gjøres.
– Nå går vi jo inn i vintersesongen og da er det viktig med økt fokus på snøskred hvor vi trener jevnlig med både underhengende søkeantenne og bakkesøk, sier Lene.
Les også om førstehjelp på klatreturer.
Det er også tid for kos og sosialt på jobben innimellom slaga:
– Det er også det vanlige som å spise måltidene sammen, ta en treningsøkt i trimrommet, bake boller og fortelle røverhistorier over en kopp kaffe. Og sist, men ikke minst, å synke ned stolen og se gullrekka på fredda’n med godteskåla i fanget, poengterer Lene.
– Hvordan jobber du med å bearbeide inntrykk i jobben? Det er kanskje ikke alle dager på jobben som er like bra?
– Gjennom ulike oppdrag får vi mange ulike inntrykk og noen dager møter vi situasjoner som er tøffere enn andre. Heldigvis har vi gode rutiner for å snakke åpent sammen og debriefe etter oppdrag slik vi får luftet oss og bearbeidet de opplevelsene vi har hatt. Dette er utrolig viktig og helt nødvendig. Det er ulike ting som påvirker oss og viktig å huske på at det som for en kan være «en vanlig dag på jobben» kan for andre oppleves mye sterkere. Det at vi jobber så tett og bor sammen på basen når vi er på vakt gjør at vi blir godt kjent og er trygge på hverandre, forteller Lene.
– Hva har vært den verste dagen på jobb, og den beste dagen på jobb?
– Det er så mange ulike aspekter ved jobben og det er vanskelig å sette de spesifikke dagene oppimot hverandre. Men en god dag på jobben er gjerne en dag der ting flyter lett og det går på skinner, der man føler at vi som crew jobber godt sammen og løser oppdraget på en god og trygg måte. De dagene der man føler at man har 10 tommeltotter og ting kan oppleves litt tungt er ikke fullt så gode, poengterer Lene.
– Hvordan føles det når dere mislykkes i å redde et liv?
– Noen ganger er det oppdrag der den vi rykker ut for å hjelpe ikke overlever. Det er en del av denne jobben og årsaken til det kan være forskjellig. Men jeg tenker ikke at vi mislykkes selv om vedkommende ikke overlever. Slik jeg opplever det gjør vi alltid vårt beste, med de mulighetene vi har. Det kan være at forutsetningene ikke var til stede for at vedkommende skulle klare seg gjennom det den har vært utsatt for, enten pga omfattende skader eller medisinske årsaker som ikke er forenlig med liv, sier Lene.
– Så lenge jeg vet at vi har gjort det vi kan så sitter jeg ikke igjen med en opplevelse av å ha mislyktes selv om livet ikke sto til å redde. Det er viktig å ha fokus på de rette oppgavene, altså best mulig håndverk framfor resultat, da det er det vi rår over og utfallet ofte kan være gitt før alarmen går, forteller Lene.
– Hvordan føles det når dere redder liv?
– En del av oppdragene vi er ute på er avgjørende for at pasienten eller den nødstedte overlever. Det kan være en hjertestans, der hjertet kommer i gang igjen og vi bidrar til å få de videre til sykehus og nødvendig behandling for overlevelse, eller at vi klarer å få heist opp en fisker idet båten går under i grov sjø. Det er en utrolig takknemlig følelse å kjenne på når man vet at man har bidratt til en positiv utgang i slike situasjoner. For øvrig er vi jo veldig heldige som har en slik jobb der kundene våre er veldig takknemlig når vi kommer og de får den hjelpen de trenger, presiserer Lene.
Lene har aldri blitt redda selv, men hun var på tur en gang der en av vennene hennes måtte hentes ut:
– Jeg var på tur der en av vennene mine måtte hentes pga en alvorlig skiskade. Vi var i et område langt unna sivilisasjon og med dårlig mobildekning. Heldigvis var det bra vær og et sterkt turfølge med mye medisinsk og redningsteknisk kompetanse. Det handler om eksponering, og er man mye ute på tur så vil man stadig komme nærmere og nærmere den dagen hvor man kanskje opplever en situasjon der man har behov for hjelp selv, eller til en av sine turvenner, sier Lene.
Vintersesongen er igang. Her fra en treningstur i Bodøområdet med fokus på snøskred. Foto: Luftforsvarets 330-skvadron
Henter ofte folk som har gått seg fast i fjellet
– Er det noen typisk fellesnevner i redningsaksjoner? Hvis ja, hva er den typiske feilen folk gjør?
– Det hender ofte at vi henter mennesker som har gått seg fast i fjellet, og som ber om hjelp. Da er det som regel fordi de har gått seg av stien og inn i terreng som blir krevende og utsatt, hvor et feiltrinn kan få fatale konsekvenser. Det er bedre å be om hjelp, enn å ta sjanser som kan føre til ulykker. I slike situasjoner hender det at vi må søke i det aktuelle området for å finne de og da er det utrolig bra om de er ikledd fargerike klær som gjør de lett å se i terrenget. I Norge er det heldigvis gratis å bli reddet om uhellet er ute og derfor bør man ha lav terskel for å ringe etter hjelp når man har et reelt behov istedenfor å risikere en ulykke, poengterer Lene.
– Er det noen typisk fellesnevner i redningsaksjoner der klatring er involvert? Hva er i så fall den typiske feilen mange klatrere gjør?
– Det er ulike årsaker til at vi er ute på oppdrag der klatrere må hentes. Det kan blant annet være at de har klatret seg ut av ruten og gått seg fast, at de har hatt et førstemannsfall med skade, rappellerer på feil sted slik at de ikke kommer seg hverken opp eller ned eller at tauet har kilt seg fast, forteller Lene.
Les også om hva du kan gjøre når uhellet er ute.
– Vi som klatrer i fjellet vet at det kan oppstå ulike situasjoner hvor det krever litt mer enn bare å kunne klatre og det er derfor en bra investering å bruke tid på å trene kameratredning og andre scenarier, samt å diskutere ulike situasjoner med klatrepartneren sin slik at man er forberedt om det skulle oppstå noe uventet. Og selv om det er sol og varmt når man starter turen så er det lurte å ta høyde for at man kan komme i situasjoner der den tørre ullskjorta, varmejakken, den ekstra energibaren og hodelykta er god å ha, forteller Lene.
Lene er en ivrig klatrer både sommer som vinter. Her etter Etter uttopping av Nepalesia WI2/M3 på Kjerringøy. Strandåtindtraversen i bakgrunnen.
Damene kan være like bra rednings(kvinner)menn som menn
– Hva vil du si til andre som skal søke til å bli redningsmann? Og bør det være flere damer der?
– Da vil jeg si at dersom de kommer gjennom opptak kan de glede seg til verdens beste jobb!
– Jobben vi utfører har de samme arbeidsoppgavene uavhengig av kjønn, og slik må det være for kundene er de samme. Damer kan gjøre dette minst like bra som menn. Mange tror det er så beintøffe krav, men med litt motivasjon og fokus er det absolutt overkommelig for damer selv om vi kanskje må trene litt mer enn mennene da de ofte av natur er sterkere fysisk.
– Hvorfor tror du det er få kvinnelige redningsmenn?
– At det er få damer blant oss kan nok ha ulike årsaker. Det ene kan som nevnt være at man tror kravene er for tøffe. En annen årsak kan være at det tar tid å bygge seg opp den kompetansen og erfaringen man bør ha før man søker en slik jobb. Dette kan føre til at flere damer som er aktuelle, på samme tid velger å stifte familie og dermed velger dette bort da de ikke ønsker å kombinere familielivet med en jobb hvor de er borte fra familie over flere døgn, sier Lene.
Les også om hvorfor fjellføringsyrket er mannsdominert.
– En annen årsak til at det er få damer blant oss i dag tror jeg kommer av at vi damer har en tendens til å tenke begrensninger fremfor muligheter, dersom vi ikke er sikker på at vi kan klare det. Er man godt forberedt gjør damer gjør denne jobben like bra som menn, poengterer Lene.
– Jeg trives veldig godt i jobben og miljøet. Selv om det er mannsdominert, er det flere kvinnelige piloter og leger. Men det hadde vært ekstra stas med flere kvinnelige redningsmenn, presiserer Lene avslutningsvis.
Kravene til å bli redningsmann kan man lese om i Nasjonal Standard for Redningsmenn på Regjeringen.no
