Denne artikkelen ble rett og slett et resultat av et dypdykk i tidligere forskning på kvinner som jobber med fjellføring og instruksjon, og ikke minst en intervjuprosess med flere kvinnelige instruktører og vegledere.
Bakgrunnen for å skrive artikkelen er basert på egne erfaringer som instruktør og guide gjennom de siste åtte årene, men aller høyeste grad baserer denne artikkelen seg på tidligere forskning og datainnsamling fra ulike kvinner i fjellføringsyrket og instruksjon.
Tidligere forskning
Ifølge masteroppgaven til Cecilie Harr Moen fra 2010, «Jess jeg skal på tur – en inderlig glede i mitt liv. Kvinnelige naturguiders yrkeserfaringer fra Svalbard» er det enkelte kvinner som tviler på seg selv og sin kompetanse i guidesammenheng. Hun intervjuet kvinner med relativt lang erfaring, som guidet på Svalbard i perioden 2005 – 2010 og lengre. Kjønnsforskjellene innen guiding kan kanskje knyttes opp til at menn ofte har en sterkere grad av «go for it» - holdning enn kvinner, og at kvinner i større grad føler de må mestre alt 100% FØR de blir guider eller takker ja til den langturen.
Andre aspekter som Moen trekker frem er at flere av informantene stiller spørsmål om hvordan man eventuelt skal kombinere et guideliv med familie. Nå hadde ingen av informantene barn, men dette ble poengtert som en fremtidig utfordring hvis man skal stå i yrket som guide.
I Moen sin studie sier informantene for eksempel at deltakere på lange skiturer med overnattinger forventer at det er en mannlig guide, og at noen deltakere blir overrasket over at det er kvinnelig guide. Hun diskuterer også hvordan enkelte kvinner til tider underkommuniserer sitt kvinnelige uttrykk for å skape tillit i møte med turisten. Dette fordi det gjerne finnes/fantes en forventning om en staut kar i skinnbukse med rim i skjegget, som skal guide deg i Svalbards villmark. Dette tror Moen i dag er i ferd med å endre seg til det motsatte. Nemlig at nå er det viktig for mange kvinner å kommunisere ut sin kvinnelighet på jobb til fjells, nettopp for å vise at femininitet og kompetanse kan gå hånd i hånd.
Samtidig poengterer Moen i sin studie at det er kompetansen og ekspertisen som guide som også skaper tillit. I studien trekkes det frem at en kjønnsbalanse i guidestaben er veldig positiv, nettopp fordi at kvinner og menn har forskjellige egenskaper i møte med andre mennesker. Informantene i oppgaven poengterer at jevn kjønnsbalanse i guidestaben bør ses på som en styrke for teamkompetansen.
En annen studie jeg fant relevant var Hedda Færden sin masteroppgave fra 2014 med tittel «Kvinne og/eller klatreinstruktør: en studie om deltakernes forståelse om kjønn og klatreinstruktøren». I studien er deltakerne opptatt av at instruktøren har rett kompetanse, og utøver en selvsikkerhet i fagfeltet som skal formidles. Dette er uavhengig av kjønn. Samtidig er det enkelte av de kvinnelige informantene som ser for seg en mannlig instruktør, men noen av de kvinnelige informantene trekker frem at de foretrekker kvinnelige instruktører fordi de setter pris på de myke sidene.
Ifølge Færden sin studie er det de kvinnelige deltakerne selv som opprettholder kjønnsdiskursen og det typiske idealet om mann og kvinne. Færden poengterer at generelt sett tenker informantene at det handler mer om den individuelle kompetansen til instruktøren enn om kjønn. På den andre siden kommer det frem at en kvinnelig instruktør gir mer pedagogisk tyngde til rollen og har et mer bevisst forhold til sikkerhet. Det er en positiv holdning til at det blir flere kvinnelige klatreinstruktører.
Ut ifra disse studiene kan man trekke konklusjonen at det er ferdighet som ligger til grunn for om deltakerne oppfatter om instruktøren er dyktig eller ikke. På den andre siden er det ofte kvinnene selv som tviler og underkommuniserer sitt uttrykk, kanskje for å passe inn en mer mannlig kultur? Det må poengteres at studien til Moen er fra 2010 og Færden fra 2014, så mye kan ha endret seg frem til i dag.
I tillegg til denne forskningen er det kun seks av omlag 100 tindevegledere i Norge som er kvinner. Kun 17 % av NF-instruktører fra sportsklatreinstruktør 1 til fjellkursleder er kvinner. Hvorfor er det såpass skjevfordelt i Norge, og hvorfor tar ikke flere kvinner instruktør- og guideutdannelse?
Er det forskjellsbehandling i praksis?
Bjørg Selvåg er tindevegleder og har jobbet 10 år i Forsvaret. Med andre ord, hun har jobbet i et mannsdominert miljø i mange år. Bjørg sier at man blir mer synlig i miljøet som kvinnelig guide:
– Dette kan også ha en selvforsterkende effekt ved at man som kvinne vet at man er mer synlig, og at eventuelle gode eller dårlige avgjørelser eller ferdigheter blir mer synlige. Dette kan være en stressfaktor, noe som igjen gjør at man for eksempel opptrer dårligere. Dette kan da bli en negativ spiral, noe jeg tror mange kvinnelige guider og instruktører har kjent på. På den andre siden kan dette også gi deg en god surfebølge - hvis du holder deg på den andre siden, sier Bjørg.
Bjørg Selvåg i sitt rette element med gjester på Store Austabotntind
Hun sier at som kvinne og guide så vil muligens «konkurranseelementet» hos deltakerne bli svakere:
– Min erfaring er at menn ofte kan oppleve at "konkurranseelementet" eller frykten for å fremstå svak ovenfor en annen mann kan falle bort med en kvinnelig guide, og at det derfor kan bli lettere stemning enn det ville vært med en mannlig guide. Dette fordrer at jeg som guide ufarliggjør den sosiale settingen vi er i, ikke tar meg selv for høytidelig, og ikke minst ikke går i den fella at jeg prøver å ha en tøff holdning for å "hevde meg" på lik linje som mine mannlige kollegaer, sier Bjørg.
– Det handler om å være troverdig mot seg selv og være den man er, hvis ikke er det vanskelig for andre å stole på deg. Man merker fort at «her er det noe som ikke stemmer». Man blir gjennomskuet om man prøver å være en annen eller fremstå annerledes. Det blir ikke troverdig. Da vil det også være vanskelig for andre å følge deg, sier Bjørg.
Hun sier også at det er ofte er en fordel å være kvinnelig instruktør for kvinner (som også Hedda Færden poengterte i sin studie):
– De kan føle seg friere siden gruppen er mindre preget av konkurranse og det fører ofte til en veldig god gruppedynamikk der de oppmuntrer hverandre, støtter hverandre og gir ekstra gass. Dette er noe av grunnen til at jeg synes det ofte er veldig artig å holde kurs eller guidinger for rene jentegrupper, sier Bjørg.
Det har vært flere rene jentesamlinger som Girls on Cracks og nasjonal isklatresamling for jenter. Disse samlingene har blitt arrangert nettopp for å få flere jenter inn i fjellklatring, alpinklatring og isklatring.
Hun sier også at menn kan selvsagt ha disse egenskapene, men at det opptrer sjeldnere på et naturlig vis. Det kan kreve en mer bevisst holdning fra den mannlige guiden sin side, at man er mindre selvhøytidelig og aktivt jobber for at den sosiale tilnærmingen skal være minst mulig påvirket av konkurranse, men mer av likeverd og samhold som en gruppe.
Thea Øvregard Røhme har jobbet som klatreinstruktør høyfjell i flere år, og sier hun av og til føler at hun i større grad enn sine mannlige kollegaer må bevise at hun er kompetent nok til å ha ansvaret ovenfor andre deltakere. Hun tror også kvinner ofte føler de må være ekstra dyktige for å tørre å vise seg frem (noe som samsvarer med «go for it»-teorien).
– Jeg tror nok mener dette henger langt tilbake i tid, til den gang kvinner var ekskludert offisielt og symbolsk, og selv om disse offisielle hindringene er borte i dag tar det lang tid før holdninger blir endra. Samtidig er det ikke ofte at hun føler på forskjellsbehandling og at hun føler seg diskriminert, men det hender, sier Thea.
Thea Øvregard Røhme har jobbet som klatreinstruktør i flere år, og har som mål å gå Nortind på sikt.
Lena Dahl er tindevegleder, bosatt i Tromsø og driver firmaet Tromsø Ski Guides sammen med Merrick Mordal. Lena sier at hun opplever i veldig liten grad forskjellsbehandling fra deltakere basert på kjønn:
– Min opplevelse er at 98% av deltakerne oppfører seg positivt og anstendig og respekterer den kvinnelige guiderollen generelt. Men at det er noen råtne tomater rundt omkring må man regne med. Jeg tror de mannlige guidene opplever samme prosentsats. Jeg skal ikke neglisjere mobbing eller sexisme på arbeidsplassen, men min opplevelse er at det skjer veldig sjeldent, sier Lena. For å poengtere så mener Lena dette fra deltaker til instruktør/guide.
Vi har snakket med flere andre kvinnelige vegledere og instruktører, og det er flere som mener at forskjellsbehandling basert på kjønn ikke forekommer. De presiserer heller at deltakere stort sett vurderer deg basert på dine ferdigheter og kompetanse.
Skjevfordelingen i andelen kvinner og menn i guideyrket
Jeg stilte også spørsmål ved hvorfor det er såpass stor skjevfordeling i andelen kvinner og menn i fjellføringsyrket. Der poengterer Bjørg Selvåg at dersom man ønsker familie kan det være vanskelig å kombinere. Her sier Lena Dahl at man må ha en partner som stiller opp 150 % hjemme om det skal fungere. Årsaken til det er at man som guide eller instruktør jobber ofte helgebasert og intensivt i perioder av året. Dette vil ikke alltid samsvare med skolehverdagen til barn, men det kommer an på hvor man bor naturlig nok.
– Det skal nevnes at det sikkert finnes unntak, sånn som i Jostedalen eller Lofoten, hvor fjellet og turistene er veldig nær hus og hjem. Her er det sikkert lettere å kombinere karriere med familie liv uten store offer for hverken den ene eller andre parten, sier Lena.
Cecilie Harr Moen poengterer at det er relativt få menn i Norge som jobber fulltid med guiding og kursing i fjellet. De fleste har andre jobber ved siden av. Hun stiller også spørsmål ved hvorfor man skal få flere kvinner inn i fjellfører-yrket, bare rent prinsipielt:
– Selvsagt er det bra for diversitet, mangfold, intern arbeidskultur og rollemodeller at det blir flere kvinnelige guider. Men det fins grunner til å stille seg kritisk til hvordan og hvorfor man aktivt skal drive rekrutteringsarbeid bare for å utjevne kjønnsbalansen, hvis så få kvinner finner det interessant å ha guide-ingrediensene i yrket i livet sitt, sier Moen.
– Det er tross alt et yrke med høy grad av uforutsigbarhet, og som krever at du har et veldig bevisst forhold til risiko- og sikkerhetstenkning og atferd på jobb, presiserer Moen.
Cecilie Harr Moen har forsket på kvinner i guiderollen.
Ønsket om barn og familie
For mange kvinnelige førere er det av og til enten et valg om å få barn eller ikke:
– Å være kvinnelig fjellfører på fulltid og samtidig ha barn er ikke lett. I alpene løser de det i mange tilfeller med en au pair hjemme hos de kvinnelige fjellførerne jeg kjenner der, eller at de velger bort barn i jakten på karrieren. Guideyrket er et krevende yrke som egner seg i liten grad med familie med mindre man er villig til at inngå i kompromiss eller at man har en partner som er villig til å ofre seg for partneres karriere, sier Lena.
Lena Dahl startet nytt guidefirma i år, og guider ved siden av å være mor til to barn.
Både Lena og Bjørg er mødre, og de fortsetter å guide selv om de har barn. Men de poengterer at de har en mann som stiller opp hjemme. På lik linje med at en mannlig fjellfører må ha en samboer som stiller opp hjemme. Spesielt om du reiser mye vekk fra bosted når du skal guide eller holde kurs.
Jørgen Aamot presiserte i en artikkel vi skrev tidligere i år at han ønsker at flere kvinner søker Nortind, og at læringsmiljøet blir ofte bedre når man har en mer lik fordeling av kvinner og menn.
– Kvinner og menn tenker ofte forskjellig på saker og ting, og det kan være fordelaktig. Gutta skjerpes ofte mer når det er jenter til stede, og gutta kan kanskje bli litt mindre barnslige. - Jørgen Aamot
Det er ikke lett å vite nøyaktig hvorfor det er så få kvinner som søker NF-instruktørutdannelse eller Nortind. Men en ting er sikkert, det er få damer som jobber med fjellføring og kurs, og det er et ønske fra flere hold om at flere skal gjøre det. Samtidig må man ønske det selv, men som flere av damene vi har intervjua sier: damer må ha mer troa på seg selv at de er flinke nok.
