Slik utdanner Nortind tindevegledere

Men før du kommer så langt, må du gjennom opptaksprøvene. Vi i Klatring har tatt en prat med noen av de som har vært gjennom, eller som er midt i, denne reisen av en utdannelse.

Eller kvalifiseringen, som vi har lært at det heter. Her kan du lese om et knippe erfaringer de har gjort seg, om opptaksprøver og minneverdige turer.  

Sondre Kvambekk, 30 år, Tindevegleder og bor i Skjåk

Har helt siden barndommen vært glad i å være på tur i fjellet. Det begynte med en spesiell motivasjon for å samle på fjelltopper, men etter hvert har jeg funnet ut at det har større verdi for meg å tenke at veien er målet fremfor at toppen er målet. Har drevet aktivt med fjellklatring i 13 år og alpin skiferdsel i 12 år.  

 Tanken om Nordtind dukket nok opp mens jeg var i førstegangstjenesten i Bardufoss i 2012. Da følte jeg at jeg måtte ta et valg for de kommende årene med hensyn til hva jeg skulle utdanne meg som.

Gjennom Forsvaret fikk jeg sponset et instruktørkurs som "klatreleder inne" for å kunne holde nybegynnerkurs i klatring for soldater. Instruktøren som holdt kurset het Anders Gran og hadde tittelen tindevegleder.

Det var første gang jeg ble opplyst om at det faktisk finnes en utdanning og yrkesvei for å kunne jobbe med det jeg elsker aller mest, nemlig fjell og friluftsliv.

Planen for de neste årene ble dermed å flytte til Sogndal i 2013 for å ta en treårig bachelor i friluftsliv som en forberedelse til å søke opptak til tindeveglederkvalifiseringen i 2015.

Årene i Sogndal var fantastiske, og jeg ble kjent med mange andre fine folk som hadde mer erfaring enn meg og som hjalp meg på veien. De tingene jeg jobbet spesielt med for å forbedre meg på var alpin skiteknikk og sportsklatring. 

 Jeg søkte for første gang i 2015 (24 år gammel) om å kunne stille på opptaksprøve. Vanligvis arrangeres det opptak annethvert år. Kandidatene som får bestått begge opptakene (skiopptak og klatreopptak) danner et kull som følger hverandre gjennom kursrekka fra start til slutt.

Hvert opptak varer omtrent fire dager slik at veglederne som holder kurset får et så godt som mulig grunnlag til å bedømme om man har gode nok ferdigheter til å starte kvalifiseringen. Tanken er at ved å ha et høyt fysisk ferdighetsnivå vil læringen undervegs i kvalifiseringen foregå med større overskudd.  

Jeg tror at både for meg og de aller fleste som stilte på opptaksprøvene så er det en mental påkjenning. Det å vite at man blir vurdert kan oppleves som skummelt.

Fjell og friluftsliv er for de fleste av oss noe som er nært knyttet til vår identitet, og det å få vite at man "ikke er god nok" kan oppleves som et personlig nederlag. Jeg fikk bestått skiopptaket i 2015, men jeg fikk ikke bestått klatreopptaket.

Årsaken var nok en blanding av en skadet finger som gjorde at jeg underpresterte på sportsklatringen, men også at enkelte av veglederne mente at jeg behøvde litt mer tid (modning).

For en tindevegleder arbeider man i stor grad alene uten å ha noen med tilsvarende kvalifikasjoner å støtte seg på. Derfor fokuseres det mye på den enkeltes evne til selvinnsikt for å forstå hva som påvirker én i forbindelse med skarp beslutningstaking.

Modenhet assosieres i stor grad med evne til konsekvenstenkning. Jeg tror at et prosjekt jeg hadde i forkant av opptaket, der jeg besteg alle 2000-meterstoppene i Hurrungane alene og på en dag gjorde til at enkelte av veglederne så på meg som en person med høy risikoaksept og at jeg kanskje var for ung til å skille mellom risikoaksept på egenturer og på jobb med andre mennesker.

Det var så klart veldig trist i øyeblikket å få beskjeden om at jeg ikke var god nok, men to år senere (2017) prøvde jeg på nytt og fikk bestått klatreopptaket. Sannsynligvis enda bedre forberedt og rustet fram mot kvalifiseringsprosessen. 

– Hva tenker du om kravene - er de for strenge, eller er det bra? Noe det burde være mer eller mindre av? 

Jeg tenker det er bra at det er strenge krav. Ulempen er at det for veldig mange er en svært høy terskel for å søke, og det er veldig mange jeg kjenner som kunne blitt utmerkede tindevegledere, men som tror de ikke er gode nok.

Fordelen med å ha et høyt ferdighetsnivå er at mye av vårt arbeid som tindevegledere foregår i et svært komplekst miljø der vår HMS er knyttet opp mot egenferdighet. For eksempel vil en dyktig klatrer bevege seg både mer effektivt og med mindre sannsynlighet for å falle, noe som øker sikkerheten for både veglederen og gjestene. Skal man jobbe med fjellføring på fulltid tror jeg det er helt avgjørende å ha høy grad av overskudd for å ikke bli utbrent eller skadet. 

– Hvordan var kvalifiseringsprosessen? 

Jeg har hatt stort personlig utbytte av å ha vært gjennom denne. Det er kanskje den største forskjellen fra hvordan jeg var som vegleder før og etter jeg begynte i Nortind, at jeg kjenner meg selv bedre og hvordan jeg fremstår i møtet med andre mennesker i potensielt livsfarlig natur.

Dette er nok grunnen til at Nortind aldri bruker ordet "utdanning", men derimot danning og kvalifisering. For meg har dette i stor grad vært en dannelsesreise.

Miljøet vi hadde i kull 17 har vært helt enestående. Mye av læringen skjer kanskje først og fremst oss imellom, mens kursvegledernes oppgave er å legge til rette for godt læringsrom.

Jeg husker at på det første kurset etter opptaket, alpin tindeferd metode i Lofoten, så var jeg utrolig nervøs og følte at jeg fortsatt var i "opptaksmodus".

Men etter hvert forstod jeg at "er du inne, så er du inne". Det skal altså en god del til for å stryke et kurs, men arbeidsoppgaver er det ikke uvanlig at man får i etterkant. Da jeg forstod det, kunne jeg senke skuldrene mye mer og ikke være så redd for å tabbe meg ut. 

Bjørg Selvåg, 37 år. Klatret siden hun var 21 år, begynte med alpinski i voksen alder, vært mye ute hele livet

 Jeg snuste på dette allerede i 2008, men skadet kneet og la det på hylla. Tok opp tråden igjen i 2015, da var jeg 31 år. Ønsket om å lære så mye som mulig var styrende. Jeg var også på leting etter en ny yrkesvei og så muligheten til å fortsette å jobbe ute med et fysisk yrke i et fagfelt jeg trivdes i. 

Det mest krevende for min del var å oppfylle kravene til skikjøring, siden dette var noe jeg var mindre rutinert og erfaren på. 

Dette forteller Bjørg Selvåg, som bor i Hemsedal og tilbringer mye av hverdagen i de lokale fjellene. Hun har nylig startet opp firmaet Hemsedal Mountain Guides som tilbyr skredkurs, guidede turer og kurs både i klatring, på topptur og for isklatring.  

 Da jeg var på opptak hadde vi først en samling på ski og så en på klatring og begge måtte bestås for å få tilbud om en plass på utdannelsen. Jeg var selvsagt både spent og nervøs før opptaksprøvene.

Jeg visste at skikjøringen min var helt på grensen, så i utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke hadde noe å tape på å stille -det verste man får er jo et nei, er det ikke? Siden forventningene ikke var så høye så kunne jeg i større grad nyte opptaksdagene og suge til meg kunnskap og erfaring og i større grad stille med lavere skuldre (i den grad det er mulig selvsagt).

Jeg var veldig heldig, og bestod akkurat skiopptaket. Da var det "bare" klatringen igjen. Her hadde jeg mye mer erfaring og tyngde å lene meg på og følte meg mye tryggere. Men, du skal fortsatt levere der og da og det er lite rom for å trå feil, så prestasjonen her skal bevise at du er god nok.  

–  Hva tenker du om kravene - er de for strenge, eller er det bra? Noe det burde være mer eller mindre av? 

Personlig føler jeg kravene er passende. De skal tross alt sørge for at du er god nok til å gjennomføre jobben trygt, med god margin. Det kunne kanskje vært fornuftig å opplyse om at store deler av jobben går i "lett" terreng (i hvert fall på klatring), men at du i stor grad gjør dette relativt usikra. Nettopp derfor er det essensielt med gode egenferdigheter.  

Utdannelsen er intens og altoppslukende, og jeg følte at jeg var i en boble i de 3 1/2 årene det tok. Det er mange minner både fra kurs og fra egentrening som jeg kommer til å huske.

Det sterkeste minnet er vel kanskje fra et av de siste kursene hvor jeg hadde en veldig god følelse på at det hadde gått bra og jeg tok meg et seiersbad alene i en iskald elv på vei hjem fra tur mens de andre tusla i forveien.

Det var en slags stille erkjennelse om at jeg hadde prestert godt og jeg tok meg tid til å nyte følelsen (som er veldig viktig å gjøre!). Ellers er jeg veldig glad for at jeg aldri skal klatre en klissvåt Gravrammer på Hornaksla igjen. 

Jeg savnet mer aktiv bruk av kullet som læringsarena for personlig utvikling. Det er en unik mulighet når en følger den samme gjengen over så lang tid å få et innblikk i hvordan en selv blir oppfattet av andre og hva en kan gjøre for å forbedre egen fremtoning / atferd overfor andre. 

Glenn Edvardsen, 32 år. Klatret siden han var 15/16 år og stått på ski i fjellet siden han var 18 år. Er under utdannelse i Nordtind nå

Jobber som redningsdykker i Oslo Brann og redningsetat

I 2007 klatret jeg og en australier Frendo Spur på nordsiden av Aigullie du Midi i de franske alpene. Vi ble her tatt igjen av en fransk guide med en kunde. Dette fikk meg til å føle meg ufattelig håpløs i fjellet! Dette trigget nok interessen.

I tillegg så jeg at også norske tindevegledere var veldig aktive i det alpine. Tanken på å søke opptak har nok vært der lenge, men det tok meg 14 år før jeg søkte. Det mest utfordrende opptakskravet for min del var skiteknikk. 

- Fortell om opptaksprøvene 

Opptaket er inndelt i et skiopptak og et klatreopptak. Skiopptaket gikk over tre dager med en full dag i alpinanlegg, en turdag og en dag med mer tekniske prøvelser. Vi var på Juvass og i Leirdalen. Klatreopptaket går også over tre dager. Her hadde vi to dager i fjellet og en dag sport. Klatreopptaket forgikk i Hemsedal. 

Opptaket må jo ha gått bra! Jeg følte meg godt forberedt og følte selv jeg hadde overskudd på alle dagene. Dette var første gang jeg søkte.  

Kravene som stilles i søknad og opptak er bra. Sett i forhold til det ansvaret en tindevegleder påtar seg bør kravene absolutt ikke være mindre. Nortind forvalter en internasjonal standard (IMFGA) og i så måte setter de ikke egne krav 

- Hvordan er utdannelsen? Hvordan er kullet? Og instruktørene (eller heter det vegledere?)  

Jeg er veldig fornøyd med utdannelsen hittil. Jeg er i kull -21 og vi er godt i gang med metodekursene. Det blir spennende å få satt dette i praksis gjennom egenutvikling, praksis og etter hvert veglederkurs.

Vi er en fin gjeng på seks personer. Kullvegledere er Robert Caspersen og Jonas Dalhstrup på henholdsvis klatring og ski. Det er et fint miljø av likesinnede og mye gira folk. Ser alltid frem til neste samling. 

 Opprettelsen av Norsk Fjellfagskole blir spennende! De har søkt om akkreditering som fagskole, slik at kvalifiseringen blir tilbudt i mer organisert form og med studiestøtte.

Fjellfagskolen vil stå for gjennomføringen av utdanningen, men den endelige internasjonale godkjenningen forvaltes fortsatt av Norske Tindevegledere.  

Øyvind Salvesen, bor i Sandnes i Rogaland, er 35 år gammel, har kone, to barnehageunger, hus og bikkje og jobber til daglig på Universitetet i Stavanger hvor jeg underviser i friluftsliv og idrettsfag.  

 Ble slukt av klatring, ski og fjellsport som et direkte resultat av friluftslivsstudiene i Bø ved daværende Høgskolen i Telemark. Året var vel 2007 da jeg begynte for alvor. Triggeren for klatringen var nok innendørs buldring, men har klatret relativt allsidig siden starten.

Når det gjelder skikjøring så stod jeg opprinnelig på snowboard, men konverterte til ski i forbindelse med ett års skiinstruktør og aktivitetslederutdanning ved noe som het Sommer som vinter basert i Hemsedal.

Jobbet en sesong som skiinstruktør i Østerrike. Tror konseptet fortsatt eksisterer i en eller annen form. I Bø ble vi introdusert til toppturer og skialpinisme gjennom studiene og så eskalerte det derfra. 

- Hvorfor og når bestemte du deg for å gå gjennom utdannelsen? 

Ble nok bevisst på Tindeveglederkvalifiseringens eksistens da jeg studerte i Bø og i forbindelse med utdanning i diverse NF stiger parallelt med studiene.

Ble jo ofte hvisket om disse mystiske Tindeveglederne med «nåla» som trumfet alle godkjenningene i NF standarden. Drømmen ble nok til ganske tidlig selv om man ikke turte å innrømme det i frykt for at det aldri skulle bli noe av.

Etter hvert som jeg begynte å jobbe mer og mer med kurs og føringsvirksomhet til fjells føltes det vel naturlig å ta en form for profesjonsutdanning, men prestisje var nok også en stor del av motivasjonen for å søke. 

- Hvor gammel var du da du søkte? 

 Søkte om opptak med 2013 kullet (26 år) men ble ikke invitert på opptakssamling en gang. Fikk beskjed om å sanke mer fjellerfaring. Gikk mer målrettet til verks med loggboka de neste to årene og ble tatt opp i 2015. 

 For min del var det en opptakssamling på ski i Hemsedal/Hurrungane og en på klatring i Romsdalen med noen ukers mellomrom. Fire dager på ski og tre på klatring. Som de fleste andre var jeg nok dritnervøs fra start til slutt.

Når man har bygget seg opp en identitet over flere år hvor ski og klatring står sentralt så oppleves det som ekstremt personlig og risikofylt for selvbildet om man skulle ryke på opptaket. Opptaket i 2015 var ganske stort så vi hadde mange «sensorer» innom oss i løpet av dagene.

Organiseringen er en kombinasjon av skikjøring/cragging med fokus på teknikk/prestasjon og turdager hvor vurderinger og oppdrift er mer i fokus. Siden vi var et stort opptak og med begrenset antall plasser i kullet var det store følelsesmessige kontraster ved veis ende. 

- Hva tenker du om kravene - er de for strenge, eller er det bra? Noe det burde være mer eller mindre av? 

Jeg tenker de beskrevne kravene er kurante og oppnåelige for de fleste som går inn for det. WI5 kravet på is er kanskje det som skiller seg ut som mest krevende på papiret. WI5 kan jo være så mangt og det er temmelig langt mellom arbeidsdagene på femmer-is i fjellførervirket.   

- Hvordan er utdannelsen? Hva husker du best? Hva er det mest kontroversielle? Noen turer / opplevelser som har brent seg fast i minnet ditt? Noe du er glad du aldri trenger å gjøre igjen? 

Utdannelsen eller kvalifiseringen som man etter hvert lærer seg å kalle den er fantastisk. Først og fremst på grunn av felleskapet og læringsklimaet man får i kullet, men også fordi man utsettes for mange dyktige og inspirerende vegledere underveis.

Jeg husker best de avsluttende alpekursene og Nordisk veglederkurset på Svalbard. Flotte turer med gode venner. Kulminasjonen av prosessen vi hadde vært gjennom sammen de siste årene.