Planen var egentlig å gå østryggen på Mitre Peak, den snaut 1700 meter høye bispehatten som dominerer alle turistbildene fra Milford Sound – en lang dagstur med bratt og luftig egg til å krone den siste uka i Sør-Alpene, seint i februar. Jeg hadde hatt langhelg hos Meg og Jason i Queenstown, der vi fikk en full soldags padle-, gampe- og klyvetur over sjøen, over heier, skar, juv og egger til topps på Cecil Peak, og en gnistrende lørdag formiddag med knivskarp tinderangel over Remarkables Grand Traverse, en av de flotteste jeg har gått. Mandag regnet det mens jeg forhalte sørover, men onsdagen lovet vær for et soloeventyr på Mitre Peak. 

Jeg la ut fra Te Anau dagen før, på halv tank etter en lang frokost i gråværet. Først etter å ha surret rundt med kameraet i et par timer oppe ved Eglinton Flat, kom jeg på at det ikke er noen bensinstasjon i Milford Sound. Ingen bønn; det var bare å kjøre 8 mil tilbake til Te Anau for å fylle opp og starte om igjen på de 12 til Milford. Da jeg endelig kom fram dit, var det for seint å få båtskyss over fjorden. Tidsskjemaet sprakk der og da; jeg ville ikke komme over tidsnok til å rekke hele Mitre Peak dagen etter. Iverksett plan B.

Tim og Yvonne i Christchurch hadde snakket varmt om Talbot’s Ladder og Talbot-McPherson-traversen, langs vannskillet i the Darrans. Homer Hut, New Zealand Alpine Clubs værbitte losji ved riksvegen var det perfekte utgangspunktet, så jeg kjørte opp dit for å overnatte. Hyttevertene Greg og Jean bekreftet at planen var god – og så traff jeg Evan Davies som hadde samme idé. Dermed ble vi to som la ut i lag ved daggry på onsdagen.