Buldring i Sandefjord

«The truth is each act of climbing by an individual is an individual act, unrelated to someone else’s performance on the same rock. When you truly understand this, you free yourself from the strong currents of mainstream practice and philosophy and appreciate the simple, unexploited experience of climbing.» John Gill

Hav og linjer kinn mot kinn

Geir Harald Samuelsen fant den på midten av 90-tallet. Han hadde omtrent samtidig besøkt det populære buldrestedet Fontainebleau i Frankrike flere ganger. Men det var ikke her han skulle få kjenne lykken av å gå ut av døra og oppdage det ene fine problemet etter det andre, pusse de rene og gi de navn. 

– Hvis du er vant til å se etter klatremuligheter, så ser du det med en gang. Alt ligger jo ved veien, så du får det rett i fleisen, forteller den erfarne klatreren over en morgenkaffe på Sankt Hanshaugen i Oslo. 

Samuelsen, som i 1995 allerede hadde klatret i over 10 år,  var da en av de første klatrerne i Norge som begynte å spesialisere seg på buldring. 

Les også: Slik blir du en bedre buldrer

Og spesialiseringen begynte for alvor på Vesterøya utenfor Sandefjord, hvor svigerfamilien hadde hytte.  Som en av Norges beste og mest aktive klatrere på den tiden, var ikke Samuelsen stor fan av å sitte stille på stranda eller inne på hytta. Det ble derfor god tid til å utforske dette tilsynelatende flate og langstrakte landskapet som lå der «rett i fleisen».

–Det beste der ute er totalopplevelsen, slår Samuelsen fast.

–Sandefjord er kanskje ikke Norges beste buldrested sett ut i fra kvaliteten på steinen og selve problemene; granitten er skarp og det er langt mellom de fine linjene. Men ser du på helheten; havgapet rett utenfor og naturen rundt, så er det absolutt et sted som bør oppleves, smiler han.

Ja, det høres jo absolutt ut som en annen opplevelse enn den jeg får inne i buldreveggen. Og i en slik totalopplevelse er det vel også et poeng at det er naturen selv som har skapt ruten, og ikke en person. For Samuelsen var det bare å la fantasien løpe løpsk da han etablerte det ene problemet etter det andre. Det krevde samtidig mye vilje å gjøre variasjoner over temaer som ikke bare involverte vanskelighet eller pene linjer.  Samuelsen jobber til daglig som kunstner, og er kanskje også derfor ekstra opptatt av de fine naturskapte linjene som finnes i granittsteinen der ute.

– Noen av problemene der har fantastisk nydelige linjer. Dagros (7A+) er en slik fin linje.

Samuelsen graderte Dagros til et sted mellom fransk 7A og 7B, etter å først ha oppdaget, pusset og gått den i 1996. Den er fortsatt en av hans absolutt favorittproblemer, og har blitt stående som en slags testpiece.

Les også: Klatring på spansk granitt

Attraktive jomfruelige problemer

Samuelsen har vært med å utvikle buldrefelt mange steder i Norge; I Nissedal, i Nord-Norge og på Hvaler, for å nevne noen. 

– Vi dro mye rundt på 80 -og 90-tallet for å finne crags også, før vi begynte å finne buldreproblemer. Det var jo tilfeldig at jeg begynte å utvikle buldrefeltet i Sandefjord. Det var så innmari tilgjengelig, smiler Samuelsen.

De fleste stedene ble oppdaget innen tre-fire år. Det som er gjort etterpå er mest variasjoner av det som folk som Samuelsen, Lars Terjesen og Marius Morstad utviklet. Problemene de etablerte fikk etter hvert også celebert besøk. De britiske og skotske, verdenskjente sportsklatrerne Ben Moon og Malcolm Smith fikk gå mange av de nyoppdagede problemene først og satte også navnene sine på dem. To kjente problemer oppkalt etter legendene, er for eksempel Moon Wall og Smiths venner – begge 7C+. Moon og Smith hadde klatret mye i Norge tidligere, i Romsdalen og i Nissedal, og kjente godt flere av de norske klatrerne.

–Norge har vært litt jomfruelig på en måte. Så for dem å kunne

gå – og å finne problemer for første gang, var nok litt spesielt, tror Samuelsen og legger til.

–Begeistring, styrke og utsikten til en hard førstebestigning, er en uslåelig kombinasjon.

Det er fortsatt problemer å finne og å etablere rundt om på Vesterøya og områdene rund, selv om de fine linjene og de virkelige klassiske problemene, nok allerede er oppdaget. Men det er ikke like jomfruelig der som det var på slutten av 90-tallet, med tanke på urørt granitt og lite mennesker. Buldrefeltene fylles opp av treningsglade folk. 

–Motivasjonen min da jeg begynte med buldring var ikke treningen. Det var eventyret, naturen og det ukjente, sier Samuelsen som opprin-nelig kom fra et mye mer straight friidrettsmiljø, som høydehopper.

–Da jeg startet med buldring, var det nysgjerrigheten like mye som det å trene og bli sterk som trigget meg. Det er nok mer det sistnevnte som er tilfellet nå, tror Samuelsen.

Forurenset med folk

Marius Morstad har også et nostalgisk tilbakeblikk. Han var en av Norges fremste klatrere på 80-tallet og etablerte Norges første 8+-rute på Damtjern i Lier. Morstad har vært mye med Samuelsen nede i Sandefjord. 

Jeg regner med at han også kan fortelle meg litt om «den totale opplevelsen» ved buldring. 

– Buldring er blitt så trendy!

Morstad er ikke bare nostalgisk. Han er irritert. Jeg møter ham oppe på Forsvarets institutt på Norges Idrettshøyskole, hvor han jobber som klatrelærer. Han er ikke like happy med hvor populært det har blitt å buldre.

–Det er fint i Sandefjord altså, sier Morstad.

–Men. Ja, for det er et markant men bak.

–Det har blitt forsøplet av for mange mennesker. Det er forurensning og støy. Det er jo blitt en idrettsarena, sier han oppgitt.

Les også: Buldring i Hallingdal

Morstad savner å se gleden ved totalopplevelsen hos mange av dagens buldrere. Han mener de blir for opptatt av selve treningen med det hele.

Jeg skjønner hva han mener. Jeg har som sagt aldri buldret ute, men har klatret på tau ute i Oslo og i Thailand. Og det å stoppe opp, se rundt meg, nyte og sanse alt, gjør det til noe så mye mer enn en vanlig og triviell treningsøkt.

–Det er mange fine linjer i Sandefjord, fortsetter Morstad.

–Det synes jo folk som Malcolm Smith og Ben Moon også. Geir Harald fant jo disse linjene. Han var kreativ. Men nå finner jo folk der nede bare nye varianter av de allerede etablerte problemene. Det er ikke mye estetikk og kreativitet igjen der, mener Morstad.

–Folk roper og skriker til hverandre. Det er forurensning og støy på et sted hvor folk drar for å oppleve det motsatte. De eneste som har vett til å være stille er franskmennene i Fontainebleau. Men også der har det blitt overbefolket av bråkete utlendinger nå. Om jeg pleier å stikke ned dit? Nei, ikke nå lenger. Det er game over.

Middelklassehysteri

Morstad ser med et skeptisk blikk på utviklingen rundt buldre- og kla-tresporten generelt når det kommer til motivasjonen som ligger bak. I likhet med Samuelsen, 

er han også opptatt av det estetiske ved buldreproblemene; de fine linjene. 

– Nå velger man vekk estetikken, og er bare opptatt av de vanskelige flyttene. Vi hadde jo mål og ambisjoner vi også på vår tid, men vi så på buldreproblemene med et mer nysgjerrig blikk. Nå råder middelklassens ekstreme behov om at alt må kunne måles og perses. Ingenting gjøres ut av pur glede og nysgjerrighet. Det er uheldig at verdien blir borte i sporten.

Opprinnelig så man på buldreproblemene som noe estetisk. Det gjør man ikke lenger på samme måte. Man er bare opptatt av gjøre et flytt som ingen andre klarer, og å nå toppen. 

Morstad puster ut. Samtidig får jeg assosiasjoner til travle business-menn som kjøper topp moderne utstyr og langer ut på Birken. 

Det er sikkert like mye persing og utstyrshysteri i buldre- og klatrespor-ten også, undrer jeg.

– Ja. Folk kommer i hopetall nedover til steder som Sandefjord i sine flashy  bukser og henger med andre fargeklatter. Og det er minimalt med bevegelse. Man står jo bare og ser på hverandre og prøver på problemer en ikke har sjans på. Men så er du liksom en buldrer da, med alt dette flotte utstyret. Morstad ser opp i taket og legger beina i kors.

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt truffet akkurat når det kommer til flashy bukser. Jeg gikk nemlig til anskaffelse av en knallgrønn lysende klatrebukse nylig – ja, nettopp, for å passe mer inn. Fikk høre at jeg kunne ikke buldre rundt i løpetights, liksom.

Morstad lener seg tilbake i kontorstolen og legger de lange beina opp på bokhylla. 

– Det er noe helt annet nå enn det var da. Men det er greit. Det plagde meg mer før, forsikrer han meg.

Les også: Totalpakken for klatrere: Hauketjern

Høna og egget

Morstad så etter hvert på buldring som en måte å klatre på uten å bruke for mye tid,

– Jeg fikk familie og hele den greia der. Samtidig var det å oppleve og å finne noe nytt, veldig gøy, sier han.

Dette var også en av grunnene til at Samuelsen ble mer og mer interessert i buldring. En trenger ikke sette av flere timer. Det er effektivt og hardt. Buldringen utviklet seg etter hvert mer og mer som en egen sport, spesielt i Fontainebleau på 80-tallet, og spredde seg på 90-tallet. Etter tusenårsskiftet var buldring etablert som en egen gren med mange nye buldrefelter. Men allerede på 50-tallet begynte han som har blitt den moderne buldringens far, amerikaneren John Gill, aktivt med buldring.

Når jeg leser om Gill, kjenner jeg igjen mange av tankene Samuelsen og Morstad har rundt den egentlige motivasjonen bak det å buldre; nemlig å være i ett med naturen og å forbli nysgjerrig.

Selv om buldringen ikke begynte som en aktiv sport her hjemme, før klatrere som Morstad og Samuelsen begynte sin nysgjerrige søken etter de fine linjene, har buldring i følge Morstad eksistert like lenge som mennesker har klatret i fjellene. 

–Den begynte i alle fall ikke i Sandefjord. Heller ikke på Kolsåstoppen, slår Morstad fast.

–Men var det ikke en av delen som begynte først, spør jeg.

–Det blir som å spørre hva som kom først av høna og egget, repliserer Morstad. 

–I det øyeblikket folk begynte å bevege seg i fjellet, begynte også buldringen, legger han til.

Kanskje var det da allerede litt buldreaktivitet, eller «nøtting» som det het i starten, helt i begynnelsen på Kolsåstoppen i Oslo i 1904, som var året da den første kjente bestigningen der ble gått.  Det skulle uansett gå 40 år før Norges første ordentlige buldrerute ble registrert på samme sted. Det var Lohengrin (6B) på Gårdsplassen.

Noen tips og tre favoritter

Samuelsen oppfordrer meg til å ta turen til Vesterøya og Sandefjord utenom sesong. Ikke bare er det sikkert mindre «flashy» ustyrsfriker der da, men det er også mye mer åpent.

– På sommeren er mye tildekket av løvtrær, mens på de andre årstidene, som høst og vår, kommer alt frem, sier Samuelsen. 

Hvilke tre buldreproblemer anbefaler så Samuelsen en innebuldrer som meg å prøve seg på? Her er i alle fall hans absolutt favorittproble-mer: Dagros (7A+) på Vesterøya – på grunn av beliggenheten og fordi han gikk den aller først selv. Så har vi Blove (7C+) på Fjell i Enebakk. Samuelsen var første nordmannen som gikk den. Hard, vond, kanskje egentlig ikke så fin, men med mye aura. Og til slutt Duroxmanie (6C) i Fontainebleau. Estetisk, klassisk og med vakre linjer. Typisk Fontainebleau.

Sandefjord byr på en stor mengde av forlokkende problemer for buldrere fra Østlandet og Vestfold. I tillegg til Vesterøya, er også Ula og Kjerringvik populære områder der ute. Så hvilke tre problemer vil han anbefale i sandefjordsområdet? 

– Ja, da kan jeg foreslå tre varierte problemer som alle er frittstående linjer, med stort sett bra stein og med hver sin distinkte og svært forskjellige karakter: Crystal Meth (7B+), en høy linje ute i havgapet, Kapten Vom (7B+), et kort men morsomt problem på en bulk nede ved vannet på østsiden av halvøya, og Ramallah (7A) – rett opp med hoppstart og bryting opp eggen.

Det som slår meg, er hvor sterkt de virkelig elsker det de driver med. Og hvor glade de er i naturen. Det er jo mer en livsstil enn en sport, hvor det å bli sterk fysisk nesten bare blir en positiv bieffekt av det hele. 

– Buldring er en enfoldig sport. Du blir ekstremt god til å ikke få det til. Ikke ha for høye ambisjoner og mål. Da glemmer du verdien av det du holder på med, minner Morstad om.

Alt var nok ikke bedre før – heller ikke i buldreuniverset. At folk kommer seg ut og buldrer og klatrer og bruker naturen mer nå enn på 80- og 90-tallet, er jo klart til det beste for folkehelsa. Men jeg kan skjønne frustrasjonen til sånne som Samuelsen og Morstad – de som var der først. Før det ble hipt. Alene i ro og mak med naturen. Samtidig må en huske på at 44 prosent av Norges landareal består av fjell, så det skulle vel være nok plass å buldre seg på for alle som vil.

Når løvet faller av trærne tar jeg uansett på meg min flashy klatre-bukse og finner veien ned til Vesterøya for å løse noen problemer og forhåpentligvis også oppleve den totale buldreopplevelsen.