– Pass på nå, pappa!
Trym (8) henger høyt oppe i veggen og skal rekke langt opp til neste tak.
– Catch! roper pappa Einar Landmark entusiastisk.
– Jeg når taket, sier Trym, justerer fotplasseringene og strekker seg mer enn langt opp til den lille lista. Han matcher hender og gjør seg klar for uttoppingen enda en meter lenger opp.
Rett bak bebyggelsen på Hellerud kryr det av klipper. De stikker opp overalt, og de klatres på hver dag. Hovedstadens buldrere – enten de bor i nærheten, kommer med bil eller med T-bane, valfarter opp og inn i skogen, for å finne sitt lille prosjekt. Skatten ble oppdaget for noen år siden.
– Jeg flyttet jo til nabolaget, sier Hjarrand Julsrud, som bor rett over Hellerud-feltet. Grünerløkka ble forlatt til fordel for rekkehus lengre øst da han fikk barn nummer to. 30 år og en mengde førstebestigninger kan Hjarrand skilte med, både på klippe og i storvegger. Derfor har han øye for fine linjer, og var en av de første som la merke til de upussede gullklumpene i marka. Sammen med Marius Berg og Kjetil Thorsen gravde de frem den velkjente Grevlingveggen i 2002.
– Thorsen var formann og Berg hadde stropper, og med kjettingtalje dro vi ut store kampesteiner under veggen.
Resultatet er det mange som benytter seg av. Det er sjelden man ikke møter andre klatrere på Grevlingveggen. Slik var det vel også på Kolsåstoppen, Arne Næss tumleplass. Buldring er en gammel sport, men relativt ny i sin nåværende form. I Fontainebleau har det vært klatret på steinene i over 100 år, og på Gårdsplassen i Øvre Sydstup ble det «nøtteklatret» i hine hårde dager. Lohengrin (6A+) ble gått allerede på 40-tallet. Sporten tok ikke av før 50- 60 år senere. På 90-tallet ble noen problemer gått på Fjell i Enebakk, på Sjømannskolen ble en hel del eliminasjoner etablert, og på Montebello T-banestasjon ble det buldret på muren. I Østmarka ble de første linjene pusset i 1998, opp mot Puttjern på Lindeberg. De fleste av dem er nå fullstendig igjengrodd, grunnet buldrebølgens noe trege start.
Les også om buldringen på Tokerud i Groruddalen.
Arven etter Hjarrand og arbeidslauget er nå ivaretatt av blant andre Truls Martin Larsen, som har vokst ved Østmarka og bor på Oppsal, rett ved skogen. Han har laget fører for hele området, og dermed gjort det møysommelige arbeidet som ingen før han har orket. Førere har eksistert, på nedlagte krimp.no, og på bouldering.no, men kun for utvalgte felt. Truls har også pusset fram en mengde lettere linjer på 5-er og 6-er-tallet, noe som har gjort buldringa tilgjengelig for den gjengse klatrer.
tmlostmarka
Bølgen: Truls Martin Larsen buldrer i Østmarka. Foto: Dag Hagen
– Jeg har traska rundt i Østmarka siden jeg var liten, men bare buldra der de siste fem åra. At buldringa foregår i litt «vill» natur er et viktig aspekt for meg. Å høre et svakt sus fra byen, være omringet av trær, busker, stein og vidstakt himmel gjør buldreopplevelsen inderlig. Jeg får roen til å konsentrere meg, og kan samtidig veldig fornøyd gå hjemover til tross for at prosjektet ikke ble besteget denne dagen heller.
Vi sitter på padden under et av hans prosjekter; en travers opp en hvalform, rund og vakker. Ikke høy, men med ca ti tøffe bevegelser. Truls har jobbet på linja i 14 måneder, og har ingen tro på at det skal gå i dag. Sola skinner sterkt gjennom skogen og blender oss. Truls spenner opp den ene padden slik at vi får et lite snev av skygge, og gyver på. Sitstart med strekk opp til en forferdelig dårlig sloper med høyre, match etter – desperat på et like dårlig tak ved siden av – så videre mot høyre til et lite riss, match også her. Truls henger så vidt igjen. Videre til høyre og mellomtak, snu venstre litt etter, høyre hånd til sloper, heelhook, ut mot eggen og vips. Truls er like overrasket som meg.
– Jaaaaaaaaaaa, ja, ja, ja! Ropene hjaller så høyt i skogen at andre skogstravere nok lurer på i all verden som foregår.
– Det hadde jeg aldri trodd, gisper Truls. Han sitter på toppen av knausen og måper, og smertene fra de knallrøde fingertuppene, og den verkende bicepsen som måtte ha støttebånd er glemt. Han er yr av glede.
– Fy f.... så kult dette var!
Senere samme dag får jeg tekstmelding. «Bulderen er døpt: Kodimagnyl-legatet». Truls har sittet i juni-sola med en kald en på balkongen og filosofert over navnet, fornøyd med dagens dont. Kodimagnyl er en smertestillende pille, noe man nok kan trenge når blodet renner fra fingertuppene og armene skriker.
Østmarka er unik i den forstand at den ligger så tett på byen og kan by på så mye buldring – og fremdeles upussede perler. For eksempel linja Truls gikk – to minutter fra parkeringsplassen. Østmarka skiller seg fra de andre Oslomarkene ved både steintype og topografi. Nord og Vestmarka «revnet» for 250 millioner år siden – Oslorifta kaller man det – det tøt ut glødende stein fra jordens indre, som skapte koller og et flatere landskap. Dette er grunnen til at man finner den spesielle fjelltypen rombeporfyr der, som bare finnes to andre steder på kloden. I Østmarka derimot ble gneissen tæret og slipt, og utallige langsgående kløfter og åser ble skapt.
Derav en mengde klatremuligheter for Truls og oss andre.
– Det at jeg fortsatt kan gå ut og finne nye spennende linjer er bare helt råluksus. Og det faktum at det finnes over 1000 problemer i dette lille området i Østmarka, gjør at jeg slipper å klatre de samme problemene om og om igjen. Det synes jeg også er helt fantastisk. Østmarka er en skog med stein, og den er mitt daglige dop. Det er bare fett, rett og slett.
Les også om buldringen i Sandefjord.
tjmKodimagnyl-legatet
Hvalen: Truls Martin Larsen går Kodimagnyl-legatet (7C). Foto: Dag Hagen
Einar Landmark er en av de som har flyttet til Hellerud nylig, og er blitt en ivrig entusiast.
– Det er veldig praktisk, spesielt for oss som har barn. De buldrer litt selv, og det er skikkelig gøy å se entusiasmen. Om de ikke er med stikker vi ut etter leggetid; Erik, Torvald, Eirik, Truls eller noen av de andre klatrenaboene. Vi trenger ikke gå mer enn noen minutter, så har vi de første linjene. Og Filmplaneten byr jo på flere klassikere – for ikke å snakke om Fortapte barns by (7C+), rett borti veien her. Jeg har nok å jobbe med i flere år fremover.
Barnehageveggen er kanskje den beste veggen i Norge når det kommer til barneklatring og ligger – som navnet sier – rett ved en barnehage. Her er det lekestativ og sykkelvei – og masse barn. Å ha puddingen med er fullstendig uproblematisk. Hun kan klatre eller leke.
Uansett får pappa og mamma tid til sin buldring. Torvald Tangeland er siste tilflytter av klatrere.
– Vi har jo tre barn, så dette er bare helt topp! Han kommer med to små knøtt – en på hver side. Den tredje sitter på magen til mor. Familien bor hundre meter fra veggen. Torvald kjører i gang med forsøk på sitt 7A+- prosjekt, på den overhengende veggen på små krimpetak. Einar briljerer med å gå linja lett i solsteiken, til resten av buldregjengens ovasjoner. Han fortsetter med å gå det hardeste moovet barbeint. Dette er hans hjemmevegg – hans utendørs treningsanlegg.
Marka har også perler som er glemt og kanskje gjemt under lag med ny mose.
– Mulig det er klatret på Barnehageveggen før, men jeg renset i alle fall skikkelig opp på toppen, for fem år siden. Der var det et tjukt lag med jord og røtter, sier Erik Henningsen, som har bodd ved Østmarka i ti år og er blant de med best oversikt.
– Et av de flotteste buldreproblemene i Østmarka, Festen (7B), ble pusset fram igjen for et par år siden og det har blitt etablert ti nye problemer på den samme veggen. Det er her Erik har førstebesteget sin Riverdance (7B), et helt nydelig bratt sva. Linja er grusomt høy, med crux helt i toppen – og til nå har Erik den eneste kjente bestigningen.
Et par syklister stopper og kommer for å titte, mens Erik står og spinner helt i toppen. Vi tar bilder til denne saken og jeg ber om posering. Sola sildrer gjennom trærne og Erik stønner.
– Match hender, se opp!
Erik balanserer på syltynne lister med bena tre meter over bakken, og gjør en imponerende innsats, før han blir for sliten, ser ned og sikter godt på de tre små paddene langt der nede. Det braker i bakken og kvistene fyker når mannen på 185 lander. Syklistene stirrer måpende på Erik. En av dem er tydeligvis klatrer.
– Jeg visste ikke at det er klatring her, sier han – temmelig imponert og overrasket over det han har sett.
– Joda, her er det masse, smiler Erik, glad for at nok en potensiell Østmarka-buldrer har sett fasilitetene. Han ramser opp de fine linjene han i farten kommer på.
– Litt lenger nede her, langs bekken, er det en litt bortgjemt vegg med problemet Truls og treet (7B). I en lysning noen hundre meter sør for Skøyenputten ligger det flere. Fortsetter du videre sørover langs åssiden kommer du til den høye og flotte eggen Jan Eggum (6B+). Ved Ulsrudvann, i området bak Østmarkssetra ligger nyetablerte Myggveggen. Her finner du Synderen (7B), som er en tøff overhengende sak. Når man først er der bør man også teste Stalin (7A+), på Futuramaveggen – en kul mantlesak med litt brattere start.
trulsmyggveggen
Myggveggen: Truls Martin Larsen på Synderen (7B). Foto: Dag Hagen
Truls viste meg myggveggen et par dager før, som da var temmelig våt på toppen.
– Noen vegger og steiner tørker raskere enn andre. Alt som ligger åpent til og vender mot sør og vest, og som har lavere høyde på baksiden av uttoppinga tørker veldig raskt. Disse unngår akkurat som kampesteinene sig fra overliggende jordsmonn. Ellers er det også sånn at der hvor mosen er på vei tilbake, tørker det sakte uansett, mens et nylig renset problem kan tørke på snaue timen dersom det blåser.
Flere vegger som tørker raskt finnes sikkert – lenger inne i marka er det enda mer uberørt natur, lite gjennomsøkt av klatrere.
– Rundt Lia og Filmplaneten er potensialet nesten ferdigpussa, men kommer du deg lenger inn og ikke minst østenfor Lutvann og Nøklevann er potensialet veldig stort. Per i dag har jeg registrert rett over 1100 buldreproblemer. Av disse er det rundt 60 problemer som har ukjent grad, og noen av de er muligens ikke besteget. Det er også ca 60 prosjekter, hvor mer enn 40 av disse er trolig hardere enn 7A.
Hvilke andre hovedsteder har et klatreeldorado ved dørstokken? Truls anslår at man vil kunne ende på rundt 1500 problemer vest for Nøklevann og Lutvann. Bare det er jo helt unikt i verdenssammenheng. Tar man med områdene lenger øst vil nok tallet passere 2000. Hvor mange klassikere det vil bli blant disse vites ikke, men en ting er sikkert: Her trengs enda flere pussere!
Og de er på vei. Tilbake på Barnehageveggen befinner nemlig fremtiden seg, i form av Trym og klatrekompisene hans. De jobber på Saft suse (4), som er veldig høy for en liten gutt.
– Pappa, jeg faller! Trym når ikke det neste taket. Han henger helt i toppen av veggen, over Einar som strekker armene opp.
– Kom igjen, bare slipp, jeg har deg!
8-åringen kommer seilende gjennom lufta, og blir tatt godt i mot.
– Søren, det gikk ikke nå heller! Trym slår en liten hånd full av kalk i paden. Han vil nok bestige Saft suse temmelig kjapt. Dermed kan han begynne på en av de andre bulderne på Barnehageveggen. Snart klatrer han vel kalkposen av både deg og meg, på en av de mange fantastiske testpiecene i skogen – som han selv kommer til å pusse fram.
Østmarka
Beliggenhet: Skogsområde øst for Lindeberg i Oslo, avgrenset av Øyeren i øst og Enebakk og Siggerud i syd.
Antall linjer: Over 1000
Type klatring: Buldring primært på klipper, men også en del steiner
Nett: Bouldering.no og østmarkavel.no har fører for de største feltene og utvalgte linjer.
Fører: Hellerud to Oppsal bouldering. På nettsiden ostmarka.blogspot.no finner du oppdatert info, og finner kontaktinfo for kjøp av føreren.
Barneklatring: I områdene rundt Barnehageveggen. Se østmarkavel.no og trykk på menypuktet barnefilmplaneten.
Sesong: Det klatres hele året, men primært høst og vår.
trymbarnehageveggen
Barnehageveggen: Trym Landmark tar i. Foto: Dag Hagen
rolfcowboy
Cowboyveggen: Rolf Eriksen på Trinity (7B), vel spottet av Erik Hattestad. Foto: Dag Hagen
dagpulsar
Hel stein: Artikkelforfatteren lander cruxbevegelsen på sin egen bulder Pulsar (7C). Foto: Erik Henningsen
erik7a
På kanten: Erik Henningsen på Kanten (6C+). Foto: Dag Hagen
