Kom i gang med buldring

Det er mange som er kjent med sitatet til Arne Næss Sr: «Det var ikke jeg som begynte å klatre, det var dere som sluttet!» Det har han helt rett i. Mennesker har alltid klyvd i trær, på stein og i fjellet. Men da ikke for rekreasjonen, men av praktiske årsaker som høsting, gjeting av dyr og generell ferdsel rundt omkring.  

Nordmenn er kanskje en av de nasjonalitetene med mest fartstid i fjellene langt tilbake i dag, nettopp grunnet geografien vi har. Våre forfedre har nok drevet med buldring uten at de har tenkt over det.  

Men buldring er jo kjent som en moderne greie; en annen form for klatring. Noe som man ikke trenger tau til. 

Hva er buldring? 

Buldring er klatring uten tau. Du trenger kun klatresko og eventuelt kalk for å buldre. Du kan buldre enten ute eller inne. Du kan velge selv hvor høyt du vil buldre, men det normale er at et bulder ikke er høyere enn 5-7 meter før du føler behov for tau. 

Buldring innendørs har blitt veldig populært, og da klatrer du på kunstige tak som er skrudd fast i en vegg. Buldring som vi kjenner det til i dag oppsto opprinnelig utendørs på små steiner. 

Innendørs buldring 

Hvis du har lyst til å begynne med klatring, er buldring innendørs veldig lavterskel. Buldring innendørs foregår på vegger som stort sett ikke er høyere enn fire meter og på kunstige tak. Man har rutesettere som kan endre problemene til ulik vanskelighetsgrad. Det varierer veldig fra klatresenter til klatresenter hvilket graderingssystem de bruker, så her må du bare sette deg inn i om de bruker fargekoder eller franske graderinger. Disse to systemene er det mest vanlige systemene for å gradere buldere innendørs i Norge.

Hva trenger du av utstyr til å buldre inne? 

Du trenger kun klatresko og kalk (flytende, løs eller kalkball) for å buldre inne. Og du må betale inngangspenger til et buldresenter/klatresenter. 

Noen klatresko er mer beregnet for buldring enn andre. Les om hvordan du velger riktig klatresko for deg. 

Utendørs buldring 

Dette er den opprinnelige formen for buldring. Per definisjon kan du finne hvilken som helst stein og klyve på den, og da er det et bulder. I Norge bruker man hovedsakelig det franske graderingssystemet i buldring. Men det finnes et drøss av graderingssystemer verden over, så her må du sette deg inn i graderingssystemet til det landet man skal dra til. 

Det som er viktig å tenke på når du buldrer ute er å ta hensyn til grunneiere, parkering og forsøpling. Hvis du har funnet et område der du vil pusse fram buldere så må du finne ut hvem som er grunneier i området, og høre om det er ok at dere pusser frem og tar dere til rette. Selv om buldring er en veldig ren del av klatresporten er det viktig å ta hensyn til grunneiere, parkering og ikke forsøple.  

Hva trenger du av utstyr for buldre ute? 

Du trenger klatresko, kalk (flytende, løs eller kalkball), børste og crashpad for å buldre ute. Det er også helt gratis! 

Les mer om hva du bør tenke på når du buldrer utendørs. 

Noen klatresko er mer beregnet for buldring enn andre. Les om hvordan du velger riktig klatresko for deg.  

Buldring med barn 

Å buldre med barn er noe som er veldig enkelt og fint å gjøre i barnefamilien. Les Tina Jørgensens beste tips for å optimalisere klatreferien med familien.  

Historien om moderne buldring 

Buldring var opprinnelig noe man gjorde for å trene for tauklatring og fjellklatring. Utover i det 20 århundre utviklet buldring seg til en egen disiplin, og i dag er det egne konkurranser i bare buldring. Mange driver også kun med buldring i dag, i motsetning til før at man gjorde det for å trene for tauklatring.

Fjellklatring som vi kjenner i dag oppsto på 1800-tallet, og var et overklassefenomen. Det var en måte å drive rekreasjon og selvrealisering på; nettopp å bestige topper. I Norge var det spesielt mye aktivitet i siste halvdel av 1800-tallet med mange nevneverdige tindebestigninger. Kolsås var også et kjent treningssted for fjellklatrerne, men her klatret de altså med tau. 

Buldring som vi kjenner i dag er et fenomen som oppsto hovedsakelig i USA, Frankrike og Storbritannia på tidlig 1900-tall. Det velkjente Fontainebleau rett utenfor Paris, ble et knutepunkt for videre utvikling av buldring som egen disiplin innen klatring. Franskmannen Pierre Allain utviklet en spesiell sko på 1930-tallet for denne type klatring, noe som senere er kjent for klatreskomerket EB. Disse klatreskoene var først kjent som PA. 

Amerikaneren John Gill revolusjonerte buldresporten på 1950-60-tallet ved å fokusere hovedsakelig på flytt og ikke minst styrken og koordinasjonen man trenger som en buldrer. Han etablerte et graderingssystem og introduserte kalk som et hjelpemiddel for å øke friksjonen på hendene. I denne samme tidsperioden var det en gyllen tidsalder for klatring i Yosemite, og buldring i Camp 4 som trening var vel kjent i klatremiljøet.  

På 80-tallet kom buldremattene. Før det var man strengt tatt avhengig av å ha gode spottere (personer som passer på deg når du buldrer). Dette er også kjent som crashpads. Det er forsterkede matter som beskytter deg mot å skade deg når du hopper ned fra et bulder. Les vår test av crashpadder. 

I samme tidsperiode kom flere innendørs klatrevegger, og buldrevegger. Innendørsveggene var revolusjonerende for klatring og buldring, og det har gjort at både buldring og klatring er en av de mest voksende idrettene vi har i Norge i dag. 

Noen steder i Norge er mer kjent for sin buldring, og steder som kan nevnes er Harbak, Østmarka i Oslo, Hægefjell i Nissedal og Lofoten for å nevne noen plasser. 

Buldring som konkurransesport 

Buldring har en egen gren i konkurranseklatring, og vi har/har hatt mange sterke norske utøvere i konkurransebuldring. For å nevne noen har vi hatt/har Magnus Midtbø, Hannah Midtbø, Sunniva Haave, Mie Kastet, Tina Johnsen Hafsaas, Therese Johansen, Thilo Schröter, Stian Christophersen og flere. 

Noen utenlandske utøvere som har gjort seg bemerket i konkurransebuldring og presset gradene for buldring utendørs er blant annet Dave Graham, Nalle Hukkataival, Daniel Woods, Alex Puccio, Ashima Shiraishi og flere.