Alle klatreruter gir oss en eller annen form for motstand, avhengig av hvor mye man har trent og hvilken fysisk og psykisk forfatning man er i. Denne opplevelsen av motstand som ruta gir, måles i dens vanskelighetsgrad – ruta får en gradering.
Ulike land har gjerne ulike systemer for gradering. England, Tyskland, Australia , USA, Frankrike, Sør Afrika – alle har sine egne «gradsspråk». Og Norge, Finland, Brasil ... osv.
Klatreruter har alltid hatt grader – enten som vi har i
dag med tall, eller som før med en karakteristikk. Det var naturlig å spørre hvor vanskelig det var å komme seg til topps, og det var naturlig at bestiger svarte med hvilken motstand han møtte, enten det var lett eller hardt.
Slik var også de tidlige gradssystemene. Hvem som innførte de først er vanskelig å si, men britene var som vanlig tidlig ute. For drøye hundre år siden het det «Easy», «Moderate»
og «Difficult» – siden med økende klatreferdigheter «Hard Difficult», «Severe» og til slutt «Extremely severe».
Det er også mange land som bruker samme system. Det franske er det som har fått mest fotfeste, og de fleste lands grader oversettes gjerne til det franske systemet, for at «klatreutlendinger» skal forstå hvor vanskelig ruta er. Også her i gode gamle Norge er det de franske gradene mange tyr til om presisjonen er viktig.
Grunnen er at det for det meste var i Frankrike gradene ble pushet i sportsklatringens barndom (80-90-tallet), og mange lands skalaer har senere blitt tilpasset den franske for å få systemene til å gå opp.
Men det ulogiske er noe man må ta med når systemene sammenlignes. Som andre menneskelagde og tilfeldig skapte systemer er det unntakene som bekrefter reglene, og overgangen mellom gradene er ofte inkonsistente. I tillegg er de offer for mye synsing.
Sva, vertikalt eller overhengende?
Uavhengig av graderingssystem varierer det en del om ruta er sva, overhengende eller overhengende. Det kan være stor forskjell på grad 5 på sva eller om det er overhengende. Ofte vil en grad 5 i overheng ha mye gode tak, men kanskje kreve litt utholdenhet.
Klatrer du en grad 5 på sva så vil det ikke kreve så mye utholdenhet i armer, men mer presisjon på fotarbeid. Uansett gradssystem tar ikke gradssystemet høyde for om ruta er sva, vertikalt eller overhengende.
Det engelske systemet er det eneste systemet som virkelig tar høyde for rutas kvalitet, men det er basert på hvor mye sikringsmuligheter det er.
Hvordan overføre norske graderinger til andre graderinger?
Som et eksempel kan vi trekke fram hvordan norske halvgrader bare stedvis er med i skalaene. 8/8+ for eksempel er alle enige om er fransk 7c. 8+ er 7c+, 9- er 8a, men hvor er 8+/9-? Den etablerte norske graden 9-/9 er jo 8a+... og så videre. Dette må du bare ta med på kjøpet så lenge norske grader er i bruk i Norge.
Mange bruker også skråstrekgrader for å presisere en grad, noe som gjelder i de fleste lands systemer. Rutene faller jo ikke i inn klynger rundt det vi har bestemt er en grad. Man må regne med at rutene legger seg i en kontinuerlig voksende vanskelighetsskala fra lett til umulig.
Slik sett er det like naturlig at rute ligger midt mellom gradene, som midt på en grad. Derfor er halvgrader ofte brukt; en rute som for eksempel ligger midt mellom 8- og 8 betegnes som 8-/8.
Dette gjelder også det franske systemet. Om man ser på 8a.nu og en rute har fått like mange ticks på 7c+ som på 8a må man regne med at virkelig grad faktisk ligger midt mellom 7c+ og 8a – ergo 7c+/8a. Men denne spesifiseringen møter også en del motstand fra de som ønsker et rent og tydelig system uten skråstreksgrader.
Et paradoks egentlig, for hva er da faktisk grad på ruta i det nevnte eksempelet? 7c+ eller 8a? Begge valgene vil på en måte degenerere systemet, om graden brukes som sammenligning og grunnlag for gradering av andre ruter.
Hvorfor ikke et felles gradssystem i hele verden?
Mange har tatt til orde for å innføre franske grader her til lands, og man kan jo spørre seg hvorfor ikke dette har blitt gjennomført. Tradisjon? Hva er tradisjonen i et tallsystem?
Det har ingen syntaks og ingen sjarm, så er det da ikke bare å bytte det ut? Hva er forskjellen fra UIAA-systemet og det norske? Ingenting bortsett fra at hele vårt system er forskjøvet noen grader oppover.
Det vil nok ta en del år før vi får et gjengs system som brukes i de fleste land. Men om så skjer er det ikke dermed slutt på feilkildene. Det er nemlig også store forskjeller innen hvert system. På et klatrefelt kan det være hardt gradert og på et annet lett gradert, slik at en 7a på et felt ville stått i 7a+ på et annet.
Tradisjonelle felter som Buoux og Cimaii har vært kjent for å ha knallharde franske grader. Nyere felter har vært kjent for å være lettere gradert, slik som Ton Sai og Kalymnos. Eldre spanske felter hadde gjerne like harde grader som eldre franske felter, mens de nyere spanske feltene er softere gradert.
Yosemite Decimal System (YDS)
I USA begynte man på 30-tallet med sitt Yosemite Decimal System (YDS). Inndelingen var klasser fra 1 til 6 med mål om å gradere ulike typer fjellvanding og klatring. Klasse 1 var vandring uten videre innslag av bratt terreng.
Klasse 2 var noe vanskeligere, likeledes 3 og 4, før man endte på 5 som innebar ren klatring hvor fall medførte alvorlig skade eller død. (Klasse 6 var forbeholdt teknisk klatring men ble overtatt av A-systemet som vi har i dag). Også her fikk man ved økte klatreferdigheter behov for presisering, og man delte klasse 5 inn i desimaler; 5.4, 5.5 osv.
Videre forfining gav + og - ala det vi har i Norge: 5.10- eller 5.10+, som betyr hhv lett eller hard 5.10. Siden satt man inn a, b, c og d som frembragte systemet vi ser i dag; 5.11d, for eksempel, som tilsvarer grad 7+. 5.12a tilsvarer 7+/8- osv (se tabell). Man kutter ofte nå gjerne ut 5-tallet, siden det er opplagt, og ofte brukes notasjonen 12a, 12b også videre.
I Australia kjørte man rett på og nummererte fra 1 og oppover. Enkelt og greit. Systemet ble påkommet av den britiske innvandrende klatreren John Ewbank, som ville bort fra det lukkede og etter hans mening begrensende britiske systemet. Som eksempel tilsvarer grad 20 norsk 7+. Samme system har man i New Zealand og Sør-Afrika.
Fransk system med det lengste strået
I sentral-Europa har man UIAA-systemet, brukt av Tyskland, Østerrike og Sveits. Betegnelsen er romertall,
og systemet er til forveksling helt likt det vi har her i Norge, noe som ofte er en kilde til feiltolking; En VII- der er for eksempel ikke 7- her, men snarere ca grad 6.
Dette har vært og er fremdeles et problem i Nissedal, der tyskere har gått opp en del førstebestigninger. Den nå noe foreldede føreren for Nissedal; Go North har for det meste UIAA-grader. I føreren, Gå Telemark, er mange av de klassiske rutene nedgradert til riktige grader, men fremdeles er de hardeste rutene, oppgått av tyskere betegnet med UIAA-grader.
Frankrike har stukket av med det lengste strået i gradskampen, og deres system er antatt av klatrepressen og de beste klatrerne. Hvorfor er ikke så lett å si, men systemet har en viss estetikk i det de blander inn bokstaver og ikke kompliserer for mye.
Der Norge har minuser og plusser, har de kjørt a, b og c. Hos oss har vi 7+, franskmenna har 7a. 8- hos oss blir 7b der. De fintjuner i tillegg med 7a+ mellom 7a og 7b, og blander ikke inn minustegnet i det hele tatt.
norsk fransk
Man kan vel også si at store deler av klippeklatringens barndom og ungdomstid skjedde i Frankrike, noe som manifesterte seg i bruk av det franske systemet internasjonalt. Spesielt på 80- og 90-tallet ble utviklingen drevet av franskmenn på franske klipper, og de fleste grader mellom 8a og 9a ble innført i Frankrike.
Det har satt sine spor. I tillegg har Spania alltid brukt det franske systemet, og mye av den aller hardeste utviklingen pushes nå på spanske klipper, av for eksempel Adam Ondra og eldre legender som Chris Sharma.
Graderingssystemet i England
Blant alle systemer er det vel det britiske som er mest kjent for sin kompleksitet. Der har de først en grad E som står for Effort påfulgt av en tilsynelatende fransk grad som definerer den vanskeligste passasjen, type om cruxet hadde vært et buldreproblem.
Drar du til Peak District så vil du oppleve disse graderingene. Men også her er transponert noen knepp, slik at en 7a i engelsk grad er mye vanskeligere enn en fransk 7A (stor A for buldregrad på fransk, se under).
Graden E7 6c vil for eksempel si at den krever temmelig mye effort, noe som betegner både utholdenhetskrav og psykisk stressfaktor. En rute med lange, farlige runouts får en høyere E-grad, selv om ruta ikke nødvendigvis er så vanskelig. Veldig harde, safe ruter får også en høy E-grad, selv om noen mener det er meningsløst å gi sportsruter en E-grad.
Ikke desto mindre graderte Ben Moon sin Hubble, som han gikk i 1990 til E9+ 7b, der han mener E9+ definerer den overordnede vanskelighetsgraden til ruta, og 7b til den hardeste bevegelsen. Ruta er gradert 9a i det franske systemet.
Graderingssystem for buldring
I denne suppa har man altså i tillegg egne gradssystemer for buldring, der det franske buldresystemet tilsynelatende er helt likt det for tau. Men nei, det er forskjøvet, slik at buldregrad 8A gjerne blir rutegrad 8b eller 8b+.
Her har man i den senere tid innført stor bokstav bak tallet, slik at det skal være noe enklere å skille. Men ikke nok med det, man har en egen skala for traversgrader, som også er helt lik resten av det franske systemet, bare beliggende et sted mellom buldregraden og rutegraden.
USA har også et eget system for buldregradering; V-systemet, oppfunnet av John «Vermin» Sherman for gradering i Hueco Tanks i Texas. Dette lar seg heldigvis relativt enkelt overføre til det franske buldregraderingssystemet.
V-systemet erstattet det lukkede B-systemet, som rangerte fra B0-B4. Et bulder satt i B4, som ble repetert, ble automatisk nedgradert til B3. Bra at det systemet ble kuttet ut vil vel mange si.
For å gjøre suppa komplett, så har man også fargegraderinger av buldreproblemer. Dette brukes gjerne inne på plast. Systemet minner om fargesirklene i Fontainebleau, der buldere innenfor gitte vanskelighetsgrader ble samlet til «turer» eller «sirkler», slik at man kunne klatre en mengde buldere etter hverandre; gul sirkel for eksempel, der de fleste bulderne hadde tilnærmet lik buldregrad – slik ble grader og farger knyttet sammen.
Men disse fargene er ikke helt like de som er inne, av en eller annen merkelig grunn.
Man kan undres over hvorfor man ikke bare bruker buldregrader også på buldere inne, slik man gjør ute, men på død og liv skal gi de en farge? På de fleste sentre henger det en konverteringsskala på veggen, som viser sammenhengen mellom fargene og de franske buldregradene. Røde buldere skal typisk ligge mellom 6B+ og 7A.
Men mange sentre «graderer» fullstendig feil, og gir altfor harde buldere i forhold til fargene, noe som har medført mye motløshet hos mange klatrere.
Flere andre sentre går også over til franske buldregrader på grunn av klatreappen Vertical Life.
Varianse og gradsinflasjon
En siste viktig ting å vite om grader er variansen – både i tid og rom. Her i Skandinavia eksemplifiseres dette ved at Stockholmsgrader tradisjonelt har vært opp til et «trinn» lettere enn i Bohuslän, dvs at en stockholmsk 7’er gjerne kan være en tradisjonell Bohus 7-.
I Bohuslän har utviklingen vært drevet av nordmenn, og der er gradene tradisjonelt norske. Gradene ble også satt på en
tid da tradkongen Hans Christian Doseth regjerte, og han var kjent for å gradere tøft. Derav nivået i Bohus = nesten som en dialekt på vestlandet, ja.
Gradsinflasjon er et annet tema. Tradisjonelle felter er typisk langt hardere gradert enn nyere felter. Drar du til det legendariske feltet Buoux i Provence vil du kunne få kjørt deg hardt på 6’ere, mens om du drar til nyere felter; El Chorro eller Kalymnos for eksempel, vil samme grad yte langt mindre motstand.
Mange mener at gradsinflasjon er ugunstig og unødvendig. Det finnes ingen god grunn til at ruter skal få en høyere grad med tiden. Derfor tar mange til orde for at nedgradering er naturlig.
Grunnen er enkel: Det er veldig vanskelig å sette en korrekt grad på en ny rute. Klatrere som repeterer ruta vil som regel med tiden finne lettere løsninger enn førstebestiger. Om ikke disse rutene nedgraderes vil man få gradsinflasjon.
Det er en kjennsgjerning at mange ruter er feilgraderte og at grader er subjektivt. Graden er bare en indikasjon på hvor hard ruta er,
og varierer like mye med kroppsform og tyngde som med vær og temperatur. Dog er de fleste enige om gradenes nødvendighet for å gi oss en pekepinn på hva
vi kan begi oss opp i og
hva vi bør holde oss
unna.
Vi presenterer i denne saken et par tabeller som tar sikte på å vise en oversetting mellom ulike gradssystemer. I tillegg en tabell over sammenhengen mellom norske og franske grader.
Noen vil sikker være uenig i denne tabellen. Men husk til slutt at det ikke er gradene som er viktigst. En rute vil alltid være så hard som den egentlig er, uavhengig av den graden som er satt. Det viktigste er at ruta er fin.
Graderingssystemer satt opp mot hverandre
