Klatring ved Manchester

Så da Hanna Bugge spurte om jeg ville bli med henne og Trondheims-crewet hennes over til England, kjøpte jeg billett ganske kjapt før jeg rakk å ombestemme meg. Peak sto for meg som et sted med Gritstone (uten at jeg egentlig visste noe mer om hva det var), skumle runouts, bakkefallpotensiale overalt og ingen bolter. Jeg tenkte at skal man være ekte klatrer står vel det stedet på pensumlista, så best å få det overstått. Mine siste klatreturer har hatt det til felles at jeg ofte bare har kjent en eller to av de som reiser – så også denne gang – men Hanna forsikret meg om at vennene hennes fra Trondheim var en bra gjeng. 

Peak District er en 1437 kvadratkilometer stor nasjonalpark som ligger ganske så midt i England,  med Manchester og Sheffield som nærmeste byer. Så idyllisk som bare England kan være, med steingjerder, sauer, eviggrønne åser og små landsbypuber. Den er verdens nest mest populære nasjonalpark, i følge parkmyndighetene i England (det sies dog ikke noe om hvilken som er den mest populære), grunnlagt i 1951 som den første nasjonalparken i England.

Turens første crux var å kjøre på venstresiden av veien, men det klarte vi – det vil si Hanna – med glans. Vi installerte oss på North Lee Camping, som sammen med Eric Byne Memorial Campsite utgjør den mest populære campingplassen for klatrere. Vi hadde fin utsikt rett opp på Stanage, som er det største, det vil si lengste (nesten 4 km langt!) og mest kjente craget i området. Dagen etter kom superdansken Jonas og Knut, som bare gikk under navnet Satan-Knut. Seinere skulle også han de kalte Forskern og han de kalte Admiralen komme. Jeg begynte å mistenke at disse vennene til Hanna kanskje ikke var så harmløse.

Klippene i Peak ligger spredt omkring i nasjonalparken – de er ikke så høye, men til gjengjeld veldig lange. Og det de mister i høydemetre tar de igjen i kvalitet. Gritstone er grovkornet sandstein med perfekt friksjon og gode sikringsplasseringer (der man får satt dem vel og merke – det kunne til tider være sparsommelig). Dessuten kunne vi klatre på gode tak i bratte takoverheng på trad – det er ikke hverdags-kost for en som er vant til dødssva i Nord-Norge eller den evinnelige jammingen i Bohuslän. Dette opplevde jeg som ganske unikt for klatringen i Peak District: Det å kunne klatre på gode jugs i bratta, med heelhooker og hele pakka, på egne sikringer. Jeg tror ikke det er så mange andre steder i verden man kan gjøre det i like stor grad. En av de store klassikerne på Stanage er ruta Flying Buttress, gradert HVD 4a. HVD står for Hard Very Difficult, men er ikke så skremmende som det høres ut, det er for lett til at det i det hele tatt får en E-grad. Oversatt til norske grader er den et sted i øvre sjiktet av 5-ertallet. Men denne klassikeren tilbyr nettopp lett klatring i svært bratt terreng, som er noe vi vanligvis forbinder kalksteinsklatring lenger syd i Europa. Nå skal det sies at personlig syns jeg ruta var mer på sekser-tallet, men det er uansett ikke hverdagskost. Mange av rutene der har vertikale bånd eller riss som man sikrer i, i motsetning til de horisontale jammerisene vi er vant til. Dette gjør at man må balansere seg opp på horisontale riss og sprekker, og ofte involverer det mantling, eller som nevnt altså heelhooking. Klatringen og flyttene skiller seg ut fra mange andre steder jeg har klatret. I tillegg til Stanage besøkte vi klipper som Millstone (der hvor Masters Edge ligger), Burbage, Curbar og andre klassiske crag – vi kunne velge nye trestjernes klipper hver eneste dag. Det er enorme mengder stein i Peak District.

Crux nummer to var å lære seg det engelske graderingssystemet. Det ble satt av omtrent en halvtime hver kveld hvor vi prøvde å dechiffrere logikken bak E-gradene. Jeg skal ikke påstå at jeg forsto det fullt ut, så jeg lar temaet ligge.  

Det viste seg fort at det var Norges barnsligste klatrere jeg hadde forvillet meg ut på tur med. Det toppet seg vel da den såkalte «forskern» og den såkalte «satanisten» snek seg rundt og opp på toppen av en rute, og sto klare til å skremme Hanna etter at hun hadde kavet seg opp et ekkelt dieder med taudrag og alt mulig. De holdt på å falle ned fordi de lo så mye, men Hanna var helt skjelven og franskmennene på ruta ved siden av var vel heller misfornøyde med stuntet.

Hviledagene ble brukt på å drikke engelsk øl på den lokale puben og prøve å bonde med de lokale, se på filmen «Hard Grit» og gå i klatrebutikker i Hathersage, den nærmeste lille landsbyen. Klatringen var veldig fin, noe var velsikret, noe var mer runout, og det ble mange topptausbestigninger. Før jeg dro til England hadde jeg en oppfatning om at engelskmenn var ganske hardcore, og det inntrykket har jeg vel fortsatt. Det var helt dagligdags å møte gamle – da snakker vi 70+ – menn som var ute og klatret både på topptau og led, og jeg så ganske mange skumle og modige bestigninger av nybegynnere så vel som veteraner. I tillegg syns jeg graderingen, så vidt jeg kunne forstå den, var ganske stram. Det ble som sagt flest topptausbestigninger for min del, eller så klatret vi mange lettere ruter – de lå som perler på en snor bortover langs cragget. Logistikken var veldig grei. De færreste av rutene var noe særlig mer enn 15 meter høye, så da man kom til toppen var det kort vei ned, og nesten alltid en sti like ved.

Det var en sjanse å ta og kjøpe billetter til et så vær-utsatt sted lenge i forveien, uten å konferere med yr.no uka før avreise, men vi hadde flaks. Det var sol og blå himmel nesten hele tida, og selv om det til tider blåste ganske greit, var været over all forventning. Selskapet viste seg også å være upåklagelige, kanskje all fjasinga var en sårt tiltrengt motvekt til seriøsiteten og det historiske suset som jo hviler over nasjonalparken og klatredestinasjonen Peak District.