Buldring i Hallingdal

Buldreentusiast Markus Landrø ble alarmert, og sammen sprang vi omkring, fra stein til stein, gestikulerte og pekte og kjente på lister og formasjoner. Det så ut til å ikke ta noen ende, for alt vi visste kunne hele dalen være full av kvalitetsbuldring! Vi klarte etter hvert å roe ned og pusse fram et par buldere på en av de mer lovende steinene, den som nå kalles Go-steinen.

Solskiva var det første bulderet som ble gått, med sitstart og gode layback-tak, kveldssol og god landing. Baksida av Go-steinen bød på litt mer utfordrende linjer, teknikk og fingerstyrke ble satt på prøve av tynne krimpelister og runde slopere. Go-steinen er den dag i dag det naturlige samlingspunktet for buldrere i Hallingdal, sentralt i buldrefeltet, med fine buldere på lett og moderat nivå, fine landinger og bålplass.

Les også: Her er buldrefører for Tokerud ved Oslo.

Det var klart for oss at vi hadde funnet noe som burde deles med andre, og det gikk ut et tips til hovedstadens klatrere. Da kom ei tid med mye trafikk i skogen, det lå en aura av entusiasme og pågangsmot over stedet, og lokale sopp- og bærplukkere undret seg over disse raringene som gikk omkring i skogen med svære matter, tannbørste og turnsko.

Sataslåtten Camping fikk jevnlig besøk av klatrelag fra både Oslo og Bergen. Geir Harald Samuelsen gikk Hyperdiederet (7B) og mye annet fint, og Leif Henriksen krimpet seg opp nye varianter på baksida av Go- steinen. Per Børtnes Dokken fra Bromma viste godt fotarbeid og gikk en nohands-variant på Go-steinen, i joggesko. Prøv den! Mange flotte buldere ble pusset og gått i denne tida, slik som Stoltheten 7(A), Silkeramp (7A), We have a Liftoff (7A) og Camp 4 (6C).

Til stor beundring fra undertegnede som var mer av en fjellfant og så på buldring som fin trim og adspredelse fra alvorligere oppgaver i fjellet.

I løpet av et par år ble de fleste linjene på de fineste steinene på Hovda gått. Dermed mistet vel stedet litt av interessen, og det har heller aldri vært lett for ukjente å finne fram til de fine steinene da de ligger nokså spredt. Kort oppsummert var det da gått ca 200 buldere, mye av lett og middels vanskelighetsgrad.

Forekomsten av huler og takoverheng er liten, og potensialet for hardere buldring er nok relativt lite. Stedet ble stort sett overlatt til lokale brukere, som har mosjonert og kost seg og også utfylt området med en og annen nybestigning. Ved Torpomoen, litt lenger ned i dalen ble det i disse åra pusset fram og gått en del nytt. Ikke veldig stort men mye fint! Markus Landrø gikk det spektakulære Strykejernet (6A+, du bør ikke brenne deg på denne!). Lysløypesteinen ved Torpomoen er kanskje den fineste steinen i dalen for den som er på grad 6 og der omkring.

Litt lenger opp i lia brukte jeg en sommer på å slite meg fra den ene kanten av en stein til den andre, en åpenbar traverslinje som inkluderer sidetak, tåhooking, slopere og syltynne krimper på slutten. Svakt overhengende og generelt lite fottak. Teknisk intrikat i starten, vel 20 flytt, og det gjelder å ha krefter igjen til de tynne takene på slutten. Jeg hadde ikke det. Forsøkte å hvile med en hælkrok halvveis og ble enda mer sliten. Men, det hjelper å øve og ikke gi seg. Til slutt satt den, og et lettelsens sukk kunne høres fra nedimellom kampesteinene. Silly Walks (7A+) var gått.

Da vi mente at alt som var verdt å gå var gått, fant vi ut at det var på tide å gi ut en fører, slik at andre buldrere igjen kunne få ta del i gleden. Dermed måtte vi ta stilling til slike ting som navn på ruter, og gradering. For det fantes liksom ingen gradering da vi sprang rundt og fant steiner og buldere. Enten gikk det ellers gikk det ikke. Og hvis det ikke gikk, klarte vi det kanskje med litt øvelse. Og det var gjerne de fineste bulderne, de en måtte jobbe inn, mobilisere både kraft og kløkt for å få til.

Sånn sett gikk graderingsskalaen like mye fra Mindre fint til Veldig fint. Videre kunne det legges til mer inngående beskrivelse, som f. eks «Fin og tung», «Fin og tynn», «Veldig fin, interessant uttopping» osv. Det fungerte fint så lenge graderinger stort sett ble overgitt muntlig. Arbeidet med føreren krevde ubønnhørlig at alle buldere ble gitt et navn og en grad. Det ble gjort etter beste evne, og resultatet ble en nettbasert «minifører» som fortsatt er tilgjengelig på klatreforbundets nettsider.

De siste åra har trafikken av buldrere økt i Ål, det skyldes sikkert tilgang på fører, men også at buldring generelt ser ut til å bli stadig mer populært.

De siste par åra er fokuset for nytur-sultne buldrere flyttet til et område ved Torpo, enda litt lenger ned i dalen. Jeg synes det er stas at det fortsatt, etter at det er blitt børstet og buldret på steinblokker i Ål i over 15 år, fortsatt finnes ubesudlede steiner av skikkelig kvalitet. Det sier kanskje litt om at fokuset blant lokale klatrere ikke har vært pussing av kampestein. Å gå seg en tur i skogen, finne en lovende blokk å børste på, sette sammen lister og formasjoner til bevegelser på stein er den fineste meditasjon.

En kveld i fjor sommer tok jeg en runde utafor det «etablerte» feltet ved Torpo, og gikk en sti oppover i skogen. Håpet var å finne noe nytt og flott. Hadde ikke lyst til at det skulle være for tungt, men gjerne litt teknisk utfordrende. Og oppi en lysning sto en miniatyr av Stetind, med vestegg og det hele! En elegant 90 graders arete markerte høyre kant, høg nok til å være spennende men god nok landing til ikke å være skummel. Flat på toppen akkurat som originalen. Smått å stå på og areten til høyre hånd slapp nok til å sette balansen og fotarbeidet på prøve. Sydpillaren (6A+) med sine 10 flytt ble førstebesteget.

Ved Torpo er det til nå gått rundt 50 buldere, enkelte riktig flotte, som for eksempel Såre Legger (7A+) som er kort og tung, og Koloskopi (6C+) som følger en overhengende kant. Enkelte linjer er åpenbart tunge og venter fortsatt på sterkinger. Til sammen er det i Ål gått rundt 400 buldere.

Les også: Buldring i Østmarka, med fører.

Og det er mer!

Buldring ved Ål og Gol

Klatring: Til sammen er det rundt 400 problemer, nesten alle på steinblokker. De byr på kanter, sva, vegger, overheng og hjørner. Noen er store, andre er små. De fleste buldere ligger på 6-tallet. Fjellkvaliteten er granitt med for det meste fin tekstur. Landingene er generelt bra.

Historikk: De første steinene ble oppdaget i 1999 av Steinar Forberg. Han trakk med seg Markus Landrø og sammen etablerte de de første linjene. Etter å ha blitt lite brukt de senere årene har buldringen blitt gjenopptatt av den nye generasjonen, og flere mange nye problemer er etablert.

Beliggenhet: Langs rv7 E7 mellom Gol og Ål, 200 km fra Oslo, retning Bergen. Fra Gol, følg E7 13,5 km, og stopp når du ser skiltet Torpo. Buldringen er på begge sider av veien. Det er i hovedsak tre utbygde områder; Torpo, Torpomoen og Hovda. Mellom disse områdene, er det ikke mer enn en fem minutters kjøretur. Torpo ligger ved vestenden av det lille tettstedet Torpo. Nesten umiddelbart etter å ha forlatt RV7 ved vestre oppkjørselen til Torpo, en liten betongfabrikk (Hallingdal Betong) er plassert på venstre side av veien. Herfra er det en liten grusvei som fører opp til steinene i skogen. Torpomoen ligger vest for den tidligere militærleiren også kalt Torpomoen. Fra øst, etter å ha passert de to innkjørslene som fører til Topomoen, senk farten og ta det første lille grusveien der det er et postkassesta- tiv ved veien. Følg grusveien og parker der veien når et åpent område, og bare et traktorspor fortsetter. For å komme til Hovda, kjør av RV7 og mot Sataslåtten Camping. Rett etter broen, følg veien til høyre, forbi et skilt til Myro.

Sesong: Den beste tiden for klatring er vår, sommer og høst. Sommeren kan være varm, men også veldig fin. Lokalbefolkningen klatrer vinterstid når solen skinner.

Hviledager: Bad i elva, kjør terrengsykkel i Ål (området har godt utbygde løyper og en MTB- festival sommerstid; www.hokkfest.no), kjør opp i fjellet og gå tur til Reineskarvet (1791 moh), kjør og se Vøringsfossen (110 km fra Torpo), eller gå den fantastiske Aurlandsdalen (113 km fra Torpo). Se stavkirken fra 12-hundretallet på Torpo, eller hvis du virkelig trenger å hvile, dra til Geilo og tilbring en time i boblebadet på hotellet Doktor Holms eller Vestlia Spa. Det er også en kino i Ål kulturhus.

Overnatting: Sataslåtten camping (freewebs.com/ sataslaaten) er det nærmeste til buldreområdet. Andre gode alternativer er Brekke camping (brekkocamping. no), Wangen camping (wangencamping.no), eller hvis du har barn eller er ute etter high-end campinghytter; Hallingdal Feriepark (feriepark.no). Det er også et svært sjarmerende pengsjonat i Ål; Ål Pensjonat som ligger i sentrum av Ål (www.aalpensjonat.no)

Mat: Det er en liten butikk på Torpo. Andre butikker, samt en søndag-åpen matbutikk og bensinstasjon finnes i Ål. For sport, øl og pizza har du Sundre Pizza. Tradisjonsmat og finere burgere finner du på restauranten Bergtatt på Hallingdal Feriepark, som også fungerer som den lokale puben noen helger.

Spesielle hensyn: Myggen kan være irriterende. Hvor mye varierer fra år til år, men det er ofte mest på forsommeren. Som alltid: ta hensyn når du parkerer bilen din, ta med deg søppel, behandle lokalbefolk- ningen bra og du vil få en flott opplevelse.

Web: Guider for Hovda og Torpomoen, med bilder: 27crags.com/crags/al.

Annet: Ved utvikling av linjer er det fint om de registreres på 27crags.com/crags/al, eller rapporteres til Steinar Forberg via e-post ste-forb@online.no, slik at disse kan inkluderes i kommende guider.