Det fins neppe ett enkelt ord som gir større klang av mytisk og skjebnesvangert eventyr i moderne norsk klatring enn Trango. I det minste ikke for klatrere over en viss alder.

Er man under 30 er fortellingene om norske klatrere i dette fjellet nordøst i Pakistan kanskje mest å regne som historisk kuriosa. For mange av oss andre vil det sannsynligvis for alltid være tema på klatreturen eller over en øl etter trening – en evig lengsel mot et sted man aldri har vært og mest sannsynlig aldri kommer til å dra til. Men vi har vært der i fantasien, gjennom år med dagdrømmeri, omgitt av kilometerhøy vertikal granitt som reiser seg fra breene under K2 og Gasherbrum som spirene på forvokste gotiske katedraler.