1En kvinnelig klatrer fra Iran går Bizim canamiz yanmaz gardas (7a) på sektor Trebenna. Foto: Dag Hagen

Tyrkiske perler

Geyikbayiri er et kjærkomment tilskudd i rekken av crag som varmer en høst- eller vinterdag, når sludd og regn pisker deg i ansiktet her hjemme.

Oppdatert onsdag 20. september 2017 kl.13:33

Fem timer etter at vi setter oss på flyet i Trondheim er vi der. Passe varm luft og solskinn møter oss når vi går ut av flyet i Antalya på sørvestkysten av Tyrkia. Og der står sjåføren med skiltet: «JoSiTo» og et velkomstsmil om munnen. Et knapp times biltur bringer oss ut av byen og opp mot Taurusfjellene og den vesle landsbyen Geyikbayiri, som har gitt navn til klatreområdet. Der er mørkt og litt kjølig i lufta når vi stiger av utenfor klatrekafeen og resepsjonen ved klatrecampen. Snart er Oskar Mork og jeg innkvartert i ei fin hytte med soverom og tilgang til et romslig felleskjøkken. Uka etter kom Espen Fadnes på besøk, og vi fikk to uker med herlige klatredager i desembersola.

Neste morgen ser vi med en gang at vi har kommet til et klatreparadis. Morgensola skinner over lysegrått kalkfjell som omkranser klatrecampen. På veg til frokost på klatrekafeen passerer vi en 10 meter høy klatrestein og et par minutters anmarsj fra kafeen ligger klatrerutene på rekke og rad. Førsteinntrykket var positivt, og det ble bare bedre og bedre i løpet av de to førjulsukene vi tilbrakte i Geyikbayiri. God, velsmakende, variert og rimelig mat. Vi spiste alle måltider på JoSiTo-kafeen, og alt av mat, drikke og andre varer ble kjøpt på krita. Et kryss i ringpermen for hvert måltid, kaffekopp, øl, vin, klatrefører, t-skjorte eller hva du måtte ønske, og betaling siste dag før hjemreise – eit sutalaust liv!

«For klatrere – av klatrere» er mottoet for de tyske klatrerne bak JoSiTo, Jost, Siri og Tobias, som etablerte klatrecampen i Geyikbayiri i 2003. Du kan leie hytter med eget bad og kjøkken, eller telte. Vi – sedate, velvoksne menn og kvinner, valgte selvsagt det første. Etter en kopp kaffe og en god frokost, rusler vi opp til klatresektoren Right Cave, som ligger mindre en fem minutter fra frokostbordet. Nydelige ruter i området fra 5b til 6a med vennligsinnet avstand mellom boltene, var akkurat hva vi ønsket oss. En herlig start på oppholdet, som skulle vise seg å bli nydelig også temperaturmessig. Vi fikk to uker med stabilt , fint klatrevær. Stort sett sol og passe varmt på dagtid, litt kjølige kvelder og noen korte perioder med regn.

November og desember er da også de mest populære periodene for klatring i Geyikbayiri. De cirka 1000 etablerte klatrerutene fordeler seg på flere lange bånd med kalkvegger. Den lengste ligger bak hovedvegen, vender mot sør, er flere kilometer lang og inneholder 22 sektorer. Nærmest JoSiTo ligger en annen lang vegg med mange sektorer. Turkish Standard er verd et besøk! Det tar deg to minutter å gå, og du kan velge mellom 6a og 8a+ med fjellkvalitet av «tyrkisk standard», det vil si verdensklasse!

De sørvendte veggene kunne faktisk bli i varmeste laget midt på dagen selv i desember, men det problemet løser du ved å kombinere formiddagen i sørveggene med klatring i nordvendte Trebenna resten av dagen. Denne veggen er preget av eventyrlige huler, overheng og tufaer, og de fleste rutene befinner seg på de høye gradene. Men også her kan du finne kvalitetsklatring på 5-er og 6-ertallet. Dessuten er Trebenna også en mulighet på dager med regn. De enorme overhengene gjør at mange ruter er tørre selv etter langvarig regnvær.

To uker i Geyikbayiri gjorde meg langt fra mett på tyrkisk kalk. Fire måneder seinere kom neste besøk, denne gangen sammen med Ragnhild Amundsen, Ole Haltvik, Bjørn Bergsvik, Kristian Flovikholm og Steinar Kringstad. Begynnelsen av mai viste seg også å være ei bra årstid, men på de varmeste dagene med 33 grader i skyggen måtte vi trekke ut av sørveggene og over til Trebenna – eller vi kunne klatre før frokost og dovne oss med kalde øl midt på dagen. Sutalaust! Neste tur? Desember 2012!

Geyikbayiri – greit å vite:

Beliggenhet: Syd i Tyrkia, ved badebyen Antalya.

Hvorfor hit? En kjapp og rimelig flytur, bli hentet på flyplassen i Antalya og etter fem timer i fly og 45 minutter i bil er du midt i klatreparadiset. Enkelt og greit.

Klatrefører: A Rock Climbing Guide to Antalya av Öztük Kayikci, 4. utgave, Istanbul 2011. Kan kjøpes på JoSiTo.

Hva og hvor? Klatreområdet Geyikbayiri (=hunnhjortens beitemarker) har navnet sitt etter en fjellandsby cirka 30 kilometer fra byen Antalya på sørvestkysten av Tyrkia. Området består av flere lange vegger med kalkfjell av høy kvalitet. Den lengste er et par kilometer lang. De fleste veggene er sørvendt, mens nordvendte Trebenna med sine enorme overheng og tufaer gir skygge når sola tar for hardt i sørveggene. Til sammen cirka 1000 klatreruter, de aller fleste sikret med limbolter.

Når bør du dra? Den beste sesongen for klatring er fra oktober til april. Det er flest klatrere der i tidsrommet november-desember. Klatre-julefeiring i Geyikbayiri er populært. Midt på sommeren er det for varmt for klatring, og klatrecampen JoSiTo holder stengt fra første uka i juni til første uka i september.

Hvor kan du bo? JoSiTo er et godt valg dersom du vil bo midt i smørøyet og spise godt og rimelig på klatrekafeen. Stedet drives av de tre tyske klatrerne, Jost, Siri og Tobias, som har skapt et flott sted for overnatting i hytter eller telt og servering av frokost, lunsj og middag. Du kan du velge mellom velutstyrte hytter med eget bad og kjøkken for fra 20 til 90 Euro per døgn til teltplass med adgang til felleskjøkken, dusj og toalett for 5 Euro per døgn. I tillegg kommer altså klatrekafeen. For detaljer, se nettstedet josito.de! Alternativ kan du overnatte på to andre lokalt drevne klatrecamper. Climbers garden (climbersgarden.com), Rasayana Eco Farm, Canlar Köskü Guesthouse eller Yakan Guesthouse.  

Hull: Den mest fantastiske ruta i Geyikbayiri; opp i et hull i fjellet og ut på veggen. Rita Helene Bolstad på Barbarossa (5+), sektor Barbarossa. Foto: Dag Hagen

I apostlenes fotspor

Tekst: Dag Hagen

Historikk: Drar du på klatretur til Antalya-området er du på historisk grunn. Byen Antalya, tidligere kjent som Attalia og senere Adalia, har nemlig vært en svært så trafikkert havn for både konger, krigsherrer og pirater. Sistnevnte hadde sin egen havn et lite stykke sørvest for byen, som i et par hundre år var et ekte, legendarisk piratrede. Nå kan det besøkes, og til og med beklatres, da det ligger på samme sted som klatrefeltet Olympos.

Mennesker har levd i området svært lenge. I Karain-hulene, 30 km nord for Antalya, er det funnet spor av bosetting fra tidlig paleolitisk tid (150000-200000 år f. kr.). Andre funn, både fra neolitisk tid og fra nyere perioder, viser at området har vært befolket av mange forskjellige sivilisasjoner opp gjennom tidene.

Av kjendiser som besøkte Antalya kan vi trekke fram apostelen Paulus. Om han var der som turist vet vi ikke, men det var det mange andre som var, siden området, da som nå, er veldig vakkert. Her noen ord fra den arabiske oppdagelsesreisende Ibn Battuta som besøkte byen mellom 1335 og 1340:

«Fra Alaya dro jeg til Antaliya (Antalya, red. anm), en særdeles vakker by. Den dekker et veldig område, men er tross sin størrelse en av de mest tiltrekkende byer man kan se noe sted, foruten at den er overmåte folkerik og godt planlagt. Hver seksjon av innbyggerne bor i sitt separate kvarter. De kristne handelsmennene bor i et kvarter som kalles Mina (havna), som er omgitt av en mur hvis porter lukkes mot dem fra utsiden om natten og under fredagsbønnen. Grekerne, som var dens tidligere innvånere, bor for seg selv i et annet kvarter av byen, jødene i et annet, og kongen og hans hoff og mamelukker i et annet, og hver av disse kvarterene er likeledes omsluttet av murer. Resten av muslimene bor i hovedbyen. Rundt hele byen og alle kvarterene som er nevnt går det enda en stor mur. Byen rommer frukthager som produserer utsøkte frukter, herunder en beundringsverdig sort aprikos, som de kaller Qamar ad-Din, og som har en søt mandel i sin kjerne. Frukten blir tørket og eksportert til Egypt, hvor den anses som en stor luksus.»

Geyikbayiri: Tyri Hustad Stugu går 7a på solsiden av dalen. Foto: Dag Hagen

Gikk du glipp av?

Den hvite fare

Den hvite fare

Visste du at dette klatrehjelpemiddelet en gang var strengt forbudt?

Den gjemte perle

Den gjemte perle

Isen for de varme vintre ligger litt skjult, men er virkelig verdt turen.

Vårens perle

Vårens perle

Øvre sydstup på Kolsås er klatrebar hele vinteren, og er det en bulder du bør gå når solen står inn og fjellet fremdeles er kjølig, så er det Norges første buldreklassiker.

– Hvor små må skoene være?

– Hvor små må skoene være?

KLATRESKOLEN (EP8): Er rimelig klatreutstyr mer utrygt, og hvor små må skoene være?

Slik snur du på toppen

Slik snur du på toppen

KLATRESKOLEN (S2E3): Noe av det viktigste du må kunne som uteklatrer er å snu trygt på toppen av ruta.

Slik bruker du kamkilene

Slik bruker du kamkilene

KLATRESKOLEN (S2E4): Kamkilen er en av våre kjæreste sikringsmidler. Paula Voldner viser hvordan den skal brukes.