Torsdag 25. juli forlot to tsjekkiske turister (44 og 45 år) bilen sin og la ivei opp anmarsjen mot sin planlagte klatretur opp Rimmonruta Trollveggen. De hadde avtalt med familiene sine at de skulle returnere til bilen lørdag 27. juli. Men de pårørende hørte ingenting fra mennene denne dagen.

Da de fremdeles ikke hadde fått kontakt med dem mandag 29. juli, varslet de nødsentralen klokken ni om morgenen. En leteaksjon ble raskt iverksatt, og etter kort tid ble bilen deres lokalisert ved besøkssenteret ved Trollveggen. Ifølge observasjoner omtalt i Åndalsnes avis hadde bilen deres stått urørt på rasteplassen ved Horgheimseidet i flere dager. Man antok derfor at klatrerne fremdeles var i området. 

Et medlem av fjellredningsgruppa lette først visuelt etter de to, med teleskop, uten at dette resulterte i funn. Etter få timer ble et redningshelikopter satt inn i søket, og et søk fra luften, med lokale kjentfolk fra Romsdal Fjellredningsgruppe var i gang. Etter cirka halvannen time opplyste politiet på Twitter at helikopteret hadde gjort en observasjon. To menn var lokalisert like nedenfor veggen. De ble «antatt å ha falt» og fremstod livløse. De pårørende og den tsjekkiske ambassaden ble underrettet om dette.

Falt i døden 

Klatrerne ble funnet omtrent 80 meter nedenfor starten på Rimmonruta, også kjent som Engelskruta. Ifølge Norges Klatreforbunds ulykkesrapport er de estimert til å ha vært mellom 200 og 300 meter oppe i veggen da de falt, en gang mellom 26. og 28. juli. Dette var ikke de tsjekkiske klatrernes første besøk til Trollveggen, og de ble beskrevet i media som «relativt erfarne» klatrere. Likevel gikk det galt.

I ulykkesrapporten regnes det som sannsynlig at steinsprang kan ha vært årsaken til ulykken. Det presiseres at det ikke var noen øyenvitner til ulykken, og det kan da ikke sies med sikkerhet hva som gikk galt. Men observasjoner på stedet og innsamlet informasjon gir en indikasjon på hva som kan ha skjedd.

Les om boka På død og liv – norsk fjellredning fra innsiden her!

Utdrag fra NKFs rapport, signert Odd Magne Øgreid, Leder av sikkerhetskomiteen:

«De to klatrerne var begge knyttet sammen inn i dobbelttau. Begge klatrerne hadde på både sittesele og brystsele, i tillegg til hjelmer. En liten ryggsekk ble funnet, samt hammer og bankebolter. En av klatrerne hadde på klatresko i tillegg til sikringsutstyr på selen og klatret åpenbart på led da ulykken inntraff. Den andre klatreren hadde på anmarsjsko og befant seg nær en utligningsslynge (som indikerer en standplass), og var dermed antakelig koblet til denne mens han sikret den første klatreren. Det var 3-5 sikringer på tauet mellom de to klatrerne da de ble funnet. Flere av karabinerne var åpne og bøyd, og en skrukarabiner hadde også blitt bøyd åpen. Under ulykken ser det ut som at alle sikringer har blitt revet ut, med klatrerne uten sikring og fall som resultat.

Det faktum at flere karabinere i sikkerhetskjeden ble funnet åpne og vridd, i tillegg til skrukarabineren som var bøyd åpen, indikerer at det var store krefter i sving, altså større krefter og mer energi enn ved et vanlig fall på led. Den mest plausible forklaringen er at en stor, men løs del av fjellet, som mest sannsynlig var koblet til sikringskjeden, har falt ut, av en ukjent grunn. Gitt dette scenarioet, kan både sikringer og standplass bli revet ut, og karabinere kan bli deformert, på grunn at de sterke kreftene. Uten sikring falt de, og omkom antakelig momentant da de traff bakken.» 

Les også: Sikker buldring

Jobben med å hente klatrerne ut var en vanskelig operasjon, som krevde nøye planlegging og venting på gode værforhold – og innebar flere faremomenter. Området mennene ble funnet i er utfordrende å ta seg frem til. En plan for hvordan de skulle hentes ut på tryggest mulig måte ble utarbeidet sammen med medlemmer av Romsdal Fjellredningsgruppe, en frivillig gruppe klatrere som bidrar i berginger som krever klatring. Fjellkvaliteten gjorde arbeidet svært krevende.

– Det er en viss risiko med alle slags oppdrag, men her er det så løst. Steinsprang skjer daglig, og risikoen blir større for vår det. Man må gå inn på rett tidspunkt, sier Kevin Kolstad, leder i Romsdal Fjellredningsgruppe.

Ble hentet ut fire dager senere 

Tirsdag 30. juli tok tre redningsklatrere seg fram til de forulykkede. Det innebar noe klatring, som ble sikret grunnet tungt, medbrakt utstyr. De forulykkede ble klartgjort til uthenting. En lang line ble lagt ned til et trygt påkoblingspunkt. Helikopteret skulle så, med 1000 meter line, løfte de opp og ut. Det ble gjort flere forsøk på å hente dem ned, men vær og forhold var ikke gode nok. Tirsdag kveld ble oppdraget avbrutt. Sterk vind var én av faktorene som hindret helikopteret i å få løftet dem ut med line.

– Kriteriene våre var at vi ikke skulle ha helikopter over oss når vi var inne ved skadestedet. Man kan bli litt mer stresset av å ha helikopterlyden over seg, men først og fremst for å minimere faren for steinsprang, og ha mulighet til lytte til eventuelle fallende steiner. Ved å gjøre det på denne måten, med så langt tau, kunne helikopter stå over veggen og med det unngå å øke faren for steinsprang, forteller Kolstad. 

Politiet understreket i sine pressemeldinger at redningsklatrernes sikkerhet kom først. Kolstad var ikke selv med på aksjonen i Trollveggen, men har svart på Klatrings spørsmål om oppdraget. 

– Ettersom dette er noe man langt ifra gjør daglig, prøver man som frivillig klatrer å lytte til de rådene som redningsmenn av yrke gir oss. Sea King-mannskapet gir oss sine erfaringer og kommer med tips. Det gjelder å forberede seg på inntrykkene man kan få i situasjonen når man tar ut de omkomne og å ta forhåndsregler. Man prøver å ha fokus på det tekniske og arbeidsoppgavene, og eliminerer andre inntrykk. For min del så har jeg vært skånet for de sterkeste inntrykkene så langt, men man forbereder seg uansett mentalt i enhver aksjon, sier Kolstad. 

De frivillige klatrerne har tilgang på psykolog og kan finne støtte og snakke om det de har behov for å lufte internt i gruppa.

Fredag 2. august kl.14.40 ble de tsjekkiske klatrerne omsider hentet ut, i det politiet beskriver som «en særdeles krevende aksjon». På det tidspunktet hadde åtte frivillige redningsklatrere vært involvert. 

– Etter planen ble de løftet ut med lang line av helikopteret og transportert ned til basen for innsatsen og aksjonen ved Fiva gård i Rauma. Mannskap fra Romsdal Fjellredningsgruppe var på forhånd flydd inn til sikker sone for helikopter, opplyste politiet til NRK. 

– Værforholdene spilte på lag med oss ved denne aksjonen. Det var vindstille, tørt og skyfritt, så man kan nok si at det var rett tidspunkt å inn på, sier Kolstad.

Les også: Her finner du alle Klatrings artikler om sikkerhet

Ulykker hører med til sjeldenhetene 

Basehopping er forbudt i Trollveggen i dag. Men det er ikke ofte ulykkene har involvert klatrere. Kevin Kolstad har vært med i fjellredningsgruppa i åtte år og kan ikke minnes et tilfelle hvor dette har skjedd. 

– Det er den høyeste veggen i nord. Det er vel sånn uansett hva det gjelder at, er tiltrekningskraften der, så klatrer man veggen selv om det er et forbud. Men det er klart, hvis noe sånt da skjer, så kan det være man ikke kan gjennomføre en slik redningsaksjon. 

NKFs rapport avslutter med denne advarselen om klatring i Trollveggen: 

«Å klatre Trollveggen er en krevende jobb. Steinsprangene/rasene og det løse terrenget forsterker alvoret. Enhver klatrer som drister seg opp i veggen burde være klar over dette og være helt forberedt på hva som venter. En burde også vite at grunnet faren for steinsprang, kan ikke helikoptre fly for nærme veggen, og en redningsoperasjon kan være umulig av hensyn til redningsmannskapets sikkerhet.»

Trollveggen

  • Trollveggen er Europas høyeste loddrette stup, er cirka 1700 meter fra topp til bunn, og den loddrette delen er cirka 1000 meter høy.
  • Veggen ble førstebesteget i 1965 og var et yndet mål blant europeiske klatrere fram til slutten av 90- tallet, da det gikk en del større steinras. Flere av de kjente klatrerutene, spesielt Svenskeruta, Trolldom og Rimmonruta fikk vesentlige skader av disse rasene.
  • Veggen er i dag et usikkert område, med mange steinsprang og løse steinmasser. Klatringen er dessuten svært krevende, og på tross av sin famøse fortid er det i dag veldig få klatrere som går Trollveggen i løpet av året.
  • Den mest klatrede ruten i dag er Norskeruta (7), som ikke ble berørt av rasene. Denne beskrives som en seriøs rute, som innebærer klatring i utsatte partier hvor fjellet er løst.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel