Dette reisebrevet fra Kalymnos sto opprinnelig på trykk i Klatring høsten 2014
7000 høres kanskje ikke så mye ut når en tenker på at øya har 64 crag og over 2000 ruter. Men siden godt over halvparten av disse klatrerne er på øya i oktober, og mange velger de mest populære cragene, kan det fort føles litt folksomt. Oktober er den beste måneden av en rekke grunner. Ryanair flyr direkte fra mange land til naboøya Kos for en billig penge.
Sola og havet er fortsatt såpass varmt at det er fint for folk som vil ha ferie med bading og strandliv, samtidig som klatretemperaturene i skyggen begynner å bli aksep- table. Selve klatringen er noe av det stiligste en får på kalkstein, med alt fra lange bratte ruter på digre jugs til tricky, teknisk klatring i mer slakt terreng. Konsentrasjonen av ruter er også størst på den nedre delen av skalaen, noe som gjør Kalymnos til en av verdens helt klart beste destinasjoner for alt fra de helt ferske på 3a til de litt mer spreke på 8a.
I tillegg arrangeres klatrefestivalen med kjendiser, konkurranser og fest for de som liker sånt.
Selv om mye allerede er nedgradert, er klippeklatringa på Kalymnos også kjent for litt snille feriegrader, og innimellom ganske grove feilgraderinger, noe som til tider kan føre til persing både på onsight, flash og redpoint – godt over vanlig evne. Det vil ikke si at alt er feil eller at det ikke finnes harde ruter for graden, men det fører likevel til at om man går noe på Kalymnos, så vil de fleste si at det ikke teller like mye som om man går det samme i for eksempel Norge.
Årets hardeste norske redpoint-bestigning ble gjort av Thilo Scröter med 8b-en Gaia, en rute de fleste mener holder graden godt. Tina Johnsen Hafsaas ble første norske kvinne til å onsighte 8a+ med ruta Punto Caramelo. Det hører vel med til historien at både Sindre og jeg gikk Punto overaskende greit i første noen dager senere og på tross av føreren og hva folk har oppgitt på 8a.nu kunne vi ikke med god samvittighet kalle det 8a+. Vi tviler vel litt på om graden vil bli stående, men håper det for Tinas del.
Redpoint: Tina Johnsen Hafsaas på Polifemo (7c). Foto: Henning Wang
Grader er subjektive og jeg skal ikke være så arrogant å si at mine grader er de eneste riktige og at alle andre tar feil eller jukser for å få mer oppmerksomhet eller poeng på et scorecard. Ruta står nå der, de som virkelig vil vite må nesten dra dit og prøve selv. Skulle man forholdt seg til førergradene hadde vel Sindre satt en slags rekord da han tidligere på turen først gikk en 8a, så en 8a+, enda en 8a og avslutta med en 8b, alt på en dag, alt onsight.
Dessverre var vi nok en gang ikke helt enig med fører-graderingene og den imponerende ticklista ble omgjort til 7c/7c+, 7b+ (!), 7c+ og 8a+, som til Sindre å være ikke er så spesielt. Romsdalingen fortsatte å levere og falt kun av et par ganger i løpet av hele oppholdet. Dessverre fører han ingen scorecard så hans tickliste kan være noe vanskelig å oppdrive.
Debatt om klatrereiser: Dobbeltmoralens vokter
I motsetning til tidligere turer hvor jeg har reist til Kalymnos for å være på tur/ferie og gå noe få prosjekter var fokuset nå på mengde og trening til vintersesongen i Spania. Jeg tenkte derfor det var en god ide å melde oss (Sindre og meg) på North Face-festivalens åpne maraton-klatrekonkurranse. Konkurransen går over to dager og bruker et scorecard- system hvor man fører gradene og får poeng for hver rute man går. Alt er redpoint og man kan repetere ruter man har gått før og få full uttelling for det. Man får også poeng for å gå ruta med ett heng og for topptau/mer en ett heng. Man klatrer i team, begge kan gå på de samme rutene og det er totalsummen i laget som teller.
Det er to konkurranser som går samtidig, den ene (open) med ruter fra 4a til 7a og den noe hardere (big) med ruter fra 7a+ til 8a. Det er så tre klasser i både open og big maraton, to damer, en dame og en mann og to menn. Man kan starte så tidlig man vil, men scorecardet må leveres inn innen klokka seks dag 1 og klokka fem dag 2. Med Sindre på laget gikk jeg inn i det hele ganske overbevist om at vi ville vinne, men som Sindre stadig minnet meg på så var det på ingen måte sikkert. I motsetning til i en vanlig konkurranse er det ingen åpen deltakerliste eller info om hvordan man ligger an etter dag 1. Med andre ord kunne det fint være noen andre spreke team som løp rundt å gikk en masse ruter uten at vi viste noe om det.
«Mot slutten av turen var huden ganske bra skrella og i motsetning til Sindre klarte jeg ikke lengre å hente meg inn fra dag til dag. Forholdene ble og bare verre med 100% luftfuktighet, temperaturer over 25 grader og null vind.»
Siden jeg hadde vært på Kalymnos tidligere falt det på meg å legge en plan for hvilke crag og ruter vi skulle på. Planen for dette ble lagt på stranda, men noe distrahert av toppløse damer rundt oss, glemte vi å tenke på hvor det var meldt vind neste dag. Konsekvensen var at i det sola sto opp befant vi oss under masse brunt sleipt fjell i lesiden, mens det var vind og ok forhold på veggene over byen.
Les også: Buldring på Kos i Hellas
Med mye mer motstand enn forventet kjempet vi oss igjennom de første åtte rutene for dagen før lunsj før vi kjørte tilbake på riktig side av øya. Her fikk vi nyte litt bevegelse i lufta en liten time før den døde helt ut og vi nok en gang måtte kjempe mot varmen. Det ble også ganske fullt på craget utover dagen og våre ambisjoner om å få rensket opp og gått en masse 7b-er mot slutten falt bort i køståing og frustrasjon. Sindre hadde en ambisjon om 20 ruter hver per dag og en total poengsum på 100.000, men med kjipe forhold og køståing endte vi bak skjema med 15 ruter hver etter dag 1.
Dag 2 var litt bedre, men da scorecardet måtte være inne til 5 og vi ikke var i gang før klokka åtte fikk vi ikke tid til mer en 13 ruter hver. Totalt ble det 28 ruter per mann (56 ruter totalt) med et snitt rundt 7b+, noe som gav en poengsum på 78.900. Sindre viste seg å ha rett og vi kom inn bare noen få ruter foran gutta på andreplass med sine 74.250 poeng. Etter konkurransen var det en mikromiddag for alle deltakerne før det bar rett på beachparty nede på stranda.
På podiet: Henning Wang og Sindre Sæther vant konkurransen i sin klasse. Her står de i midten, med grønne, fine t-skjorter. Foto: Ole Karsten Birkeland
DJ, stort bål, alkohol og helt utslitt etter to lange dager med klatring var det en bra avslutning på festivalen.
I tillegg til Tina, Thilo, Sindre og meg var det godt over 100 nordmenn rundt i gaten i klatrebyen Massouri. Man kunne høre norsk og svensk over alt man gikk, og til og med kjøpe VG i en av butikkene. Gikk man så ut for å ta noen øl på kvelden var det stort sett bare nordmenn der og, men da i hovedsak de eldre og mer rutinerte gutta. Det kunne virke som selv de relativt ferske 6a-klatrerene var blitt blodseriøse og skulle være uthvilt for å ut og prosjektere tidlig.
Redaktør Dag Hagen var en av de som var flinkest til å komme seg ut på kvelden og skape litt liv utover klatringa, noe som igjen førte til at morgenøkta på craget ofte ble avlyst til fordel for en solseng på stranda. Det ble med andre ord få imponerende bestigninger i veggen på redaktøren, men han imponerte likevel med en blytung maratonrunde rundt øya, litt over 4 mil på asfalt, midt i steiksola hvor han slo Cecillie Skogs tid fra i fjor.
Mot slutten av turen var huden ganske bra skrella og i motsetning til Sindre klarte jeg ikke lengre å hente meg inn fra dag til dag. Forholdene ble også bare verre med 100% luftfuktighet, temperaturer over 25 grader og null vind. Sliten og lei av varmt og klamt fjell tok jeg derfor hviledag på min siste klatredag. Dagen etter vaska vi ut og gjorde oss klare til avreise. Jeg husker at jeg skrev noe sånt som «nå er ferien endelig over, blir deilig å komme hjem til kalde og krispe forhold i Norge» i hytteboka til Ole Karsten (Birkeland, som har hus der nede, red. anm). Fem minutter senere, på vei til båten, frontkolliderte jeg med en greker på en annen scooter like nedforbi huset. Sindre satt bak på scooteren med stor ryggsekk, søppelposer i begge henda og den eneste hjelmen. Med mystiske ninja-reflekser klarte han å hoppe av rett før det smalt og ble stående igjen på beina midt i veien med søpla fortsatt i henda. Jeg derimot gikk rett i grekern, traff ham med skuldra og rev opp leddet som holder kragebeinet festa til skuldra. Resultat: Seks uker minimum uten klatring. Grekern gikk det bedre med og han slapp unna med et lite kutt i panna.
Les også: Stor nedgang i klatreturismen til Kalymnos
Begge scooterne fikk hard medfart og siden vi ikke visste skadeomfanget på verken meg eller grekeren ble vi frakta til sykehus for kontroll før avhør på politistasjonen. Vi hadde egentlig god tid til å rekke båten og flyet fra Kos, men med sykehus, politi og leiefirmaet til scooteren var det ikke sjangs. Ryanair flyr bare lørdag og onsdag direkte, alle andre dager må en fly vinterruta via Athen og Tyskland/ Nederland for å komme seg hjem. Ulykken som ulykker flest var en totalt meningsløs tulleulykke, og vi var nå stuck og jeg var i tillegg skada. Dagen etter var alt av båter og fly fra øya innstilt på grunn av vind og vi kunne ikke gjøre annet en sitte der i tidenes beste klatreforhold og dille med forsikring og prøve å komme oss hjem.
Mandag åpnet de for fly og båter igjen og forsikringa booket oss inn på en lang runde fra Kalymnos til Athen, videre til Amsterdam og så til Trondheim hvor jeg kunne komme meg på sykehus. Sindre fikk være med på min forsikring som bærer men måtte da bli med til Værnes, overnatte på flyplassen og ta fly til Gardermoen tidlig neste morgen, ta buss ned til Rygge, hente bilen og kjøre hele veien hjem til Romsdalen. Slik var det for oss på Kalymnos høsten 2014. Vi gleder oss til neste år.
