Stort i Litldalen

Som sunndaling har jeg fra tidligere vintre vært vant til å forlate ustabile værforhold tidlig i sesongen, for å besøke nettopp Drivdalen for å gire opp form og teknikk for isklatring. Formen og teknikken må nemlig pusses for å være beredt til diverse oppgaver nede i Nordmøres største grøft, i tilfelle vær og temperatur plutselig ramler på plass. 

PS! Det er ikke bare på Nordmøre ting har ramla på plass – i Fosen (!), Romsdalen og Eikesdalen er det også fete forhold i år – for ikke å snakke om Nordland!

Ved gode vintre former det seg islinjer i verdensklasse i Sunndalen, både med tanke på lengde, eksponering og vanskelighetsgrad. Men det er også veldig mange veinære klatremuligheter, med bunnfosser og introer på 2-3 taulengder med 5-15 minutter anmarsj.

Vanligvis ser vi svart og vått fjell på disse stedene mesteparten av vinteren, gjerne kombinert med et skredfarebilde som er så ille at du vegrer deg for å si det høyt. I år er absolutt ikke «vanligvis», og alt som stuper ned i dalbunnen i Litldalen – dalen som går mot sør fra Sunndalsøra - har formet seg. 

Fra Solisen, Jokhaisen, Navarn, Nilsbekken og videre opp mot Gjølagapet og til slutt Tågbekken. Gjelene som huser mange av de store linjene har mange ubestegne kortere ruter opp sideveggene.

Som sunndaling har jeg rett som det er gleden av å klatre sammen med selveste Aslak Aastorp. Det er et privilegium en kan høste av om en bor her og er interessert i bratt friluftsliv. Med uvanlig gode isforhold begynte vi å legge oppkjøringen lokalt fremfor å dra til Drivdalen. Uhyre sjelden vare!  

Vi har derfor rukket å klatre en god skjerv med bunnfosser og korte islinjer, både etter jobb og på helg. Å klatre sammen med Aslak er ren fryd. Han er definisjonen av positivitet og godhet, samtidig som han er bunnsolid i alle sjangere av klatring. Det bør være en solid inspirasjonskilde for oss alle at han fortsatt holder koken så til de grader, etter et langt liv med klatring bak seg.

Aslak var som de fleste vet med på førstebestigningen av Tågbekken i 1990 sammen med Andreas Fredborg og Øyvind Vadla, og er antagelig den med flest feltdøgn i Litldalen etter støting i Tågveggen og en rekke andre store prosjekt. Tågbekken ramlet forresten ned få dager etter førstebestigningen. Greit å merke seg altså, at den er av sorten som ramler ned.  

Vi skulle egentlig klatre Lauvåa i helga som var, men med vindretning fra vest og et snev nordfra, droppa vi en lang dag i snøføyke og vendte nesa mot den velkjente bakgården i Litldalen. 

Det er herlig å ikke ha spikrede planer når en kjører inn i et område der en kan velge og vrake.

Vi endte opp med å klatre to første taulengder på Nilsbekken (4+) for å se nærmere på søyla i juvet. Den har ingen av oss gått enda. Nilsbekksøyla (WI6) hadde formet seg relativt bra, men var tynn og tydelig brukket i kontaktfeltet med fjellet i toppen. Aldri i livet. 

Vi scrambla videre 150 meter opp fjellsida til høyre for juvet, dodga et ufarlig pudderskred som det ofte kan komme under slike dager og jobba oss inn på Huleisen (4+). Vi klatret et par taulengder til før begynte å diskutere vendereis. Som vanlig har vi vært såpass treige at vi ikke kom til å rekke både uttopping og lørdagspizzaen, så vi valgte å rappe av og sette kursen mot dalbunnen. Men først fokuserte vi på å nyte utsikten og omgivelsene. Tross en relativt beskjeden tur hadde vi da kommet et stykke opp i fjellsida.

I Gjølagapet har isene vokst voldsomt. Dalanebbabekken ser feit ut, likeså Gjølapillaren og flere mindre ubestegne linjer i sidene. Katedralveggen med sine linjer er inne, der var jeg en tur med Nelson før jul og klatret Åpenbaringen. Tågbekken er også gangbar, men jeg syns den ser litt underutviklet ut i nedslagsfeltet rundt hovedsøyla og på selve cruxet. I hvert fall sammenlignet med den gangen jeg gikk den selv i 2014 sammen med Toralf Furset og Kristian Brønstad. Da var det nok ekstremt gode forhold. Se film fra bestigningen her:

Det eneste som kan sette en stopper for moroa nå er et spådd snøfall i midten av februar.  Da hjelper det ikke at vi har rekordforhold for isklatring, da voktes isene og returene av skredfaren og vi må finne på andre ting her nede i grøfta. Det har snødd litt nå i helga også, så vær litt obs om turen går hit, og vurder snøen i toppen av Slakterrenna før du labber ned her på returen.