Jeg ble spurt om å skrive en turblogg fra en tur jeg og Nelson Neirinck gjennomførte i Litldalen tidlig i desember 2020. En flott tur opp en isvegg like ved den legendariske Tågbekken.
For meg som har vært ute av gamet i flere år når det gjelder alpin vinterklatring, føltes det nesten unaturlig å skulle skrive om den ene turen etter så lang tids avhold. Jeg kunne alltids skrevet en komisk story om manglende rutine og klassisk utpumping, men det føltes enklere å børste støvet av tidligere upubliserte turrapporter fra samme område.
Her kommer derfor fortellingen om oppdagelsen og den senere aktiviteten i et sagnomsust gjel, nemlig Gjølagapet i Litldalen.
Gjølagapet. Foto: Emil Bråten
Skrevet vinteren 2016 (…og pimpa litt opp desember i 2020):
Litldalen domineres av de store fjellveggene som reiser seg 1500 meter opp fra dalbunnen.
Først ønsker Hårstadnebba deg velkommen, etterfulgt av Langrabbpiken og Dalanebba. Storkalkjin med sine 1880 moh ser du ikke fra dalbunnen, men det er nesten så du føler den er der oppe et sted. Veggene brytes opp av gigantiske gjel, som fungerer som inngang til mange flotte alpin- og isklatreruter. En av fellesnevnerne for de dype kløftene er at du ikke alltid ser hva som skjuler seg i dem, og de er særdeles utsatte for snøskred.
Fra anmarsjen. Foto: Emil Bråten
Like før du kommer inn til Tøfte dukker Gjølagapet opp, som kanskje er mest kjent for å huse innsteget til Dalanebbabekken. Går du forbi innsteget blir kløfta trangere og brattere, veggene på sidene blir høyere og systemet gjør en brå sving, som fører til at endestasjonen ikke er synlig på tur opp renna.
Rundt svingen åpner trakta seg og du entrer selveste heksegryta. Et stort skålformet krater som omsluttes av en mørk overhengende vegg på høyre side, pepret med istapper. Det er flere tilførsler av vann som stuper ned i krateret og danner isformasjoner, men i sentrum ruver Gjølapilaren som en frossen totempåle, et syn som umiddelbart suger til seg det meste av oppmerksomheten. Man seg virkelig som en frosk i en brønn på dette stedet.
Gjølapilaren. Foto: Joakim Eide
Her var Toralf Furset og jeg sannsynligvis første besøkende, i hvert fall med alpinklatring som formål. Selv om en ofte kan bli overrasket over alle stedene det har vært gjetere og jegere i den norske fjellheimen.
At en så massiv isformasjon har stått uberørt frem til 2015 er kanskje merkverdig.
Men faktorer som at anmarsjen og innsteget er usedvanlig eksponert for skred og isfall, kombinert med ustabile temperaturer (sunndalsvinter) bidrar nok til at den har fått stå i fred. Om noe løsner fra oven og du befinner deg på anmarsjen har du ingen steder å gjemme deg.
Opptakten
Det var Joakim som først introduserte meg for monstersøyla i Gjølagapet.
På den tida hadde Mr. Eide markert fjellsidene i Sunndalen på lik linje med en brunstig hjortebukk, og hadde veldig god oversikt over potensielle prosjekter. Han hadde vært på befaring i vestsiden av Litldalen for å få et bedre overblikk over motsatt side. Han hadde kikket på øvre del av ei styggstor søyle i juvet opp mot Dalanebba, som sannsynligvis ikke hadde noen bestigning. Hva nedre halvdel av søyla skjulte var uvisst, det var kamuflert av den høye skjørtekanten på Dalanebba.
På tur opp naboruta. Foto: Emil Bråten
Vinteren 2013 var vi to taulag som racka opp i Litldalen. Terje Åmodt og Joakim Eide på et lag, Aslak Aastorp og meg på det andre. Meningen var i utgangspunktet å ta oss opp til søyla øverst i Gjølagapet om forholdene tillot det. Vi var ikke helt komfortable med snøforholdene, og vi valgte derfor å ta oss ned igjen for å klatre Dalanebbabekken som plan B. Etter en knakende fin bestigning sto Aslak og jeg på toppen av Dalanebba og sorterte utstyr og tau, mens Joakim og Terje strente av gårde igjennom nysnøen for komme frem på kanten og se ned i Gjølagapet. Da de kom tilbake sto det stikkflammer ut av ørene på dem av ren begeistring; dette virket lovende.
Førstebestigning
Vær og føre var på plass, tiden var inne og alt klaffet bortsett fra at Joakim ikke hadde mulighet til å bli med. En nedtur på flere måter da det var han som først hadde satt i gang ideen, og det er da aldri feil å ha med en superalpinist på laget.
Men gode forhold i Sunndalen vokser ikke på trær. Skal en få gjort noe med kravstore prosjekt må en hive seg rundt og benytte anledningen.
Emil på «Il Traverso Gigante» i 2015. Foto: Toralf Furseth
Kort fortalt ble det et fyrverkeri av en tur, med utfordringer som var helt oppe i øvre sjikt av vår kapasitet. Det ble en runde i kjelleren både psykisk og fysisk før vi sto oppe på toppen av pilaren og kikka ned i juvet.
Vi hadde klatret to taulengder til venstre for hovedsøyla i bunnseksjonen, traversert cirka 40-50 meter inn til søyla, før to bratte taulengder ledet opp siste halvdel av pilaren til toppgjelet. Den lange og eksponerte traversen ble en løsning da bunnseksjonen var veldig våt og skrøpelig. Jeg trodde først traversen skulle utgjøre cruxet på turen, men det ble hardere klatring da vi begynte å bevege oss videre oppover.
Toppgjelet avsluttes over to lette taulengder i et parti som gradvis dør ut i flanken som strekker seg opp mot Storkalkjin. Siden vi tok en unnamanøver fra bunnseksjonen, er en direkte bestigning fortsatt ugjort.
Returen kunne vi med fordel utført med v-anker ned i juvet igjen. Men smeltevannet på pilaren hadde gjort oss så våte og kalde, at det var uaktuelt å ta seg ned dit igjen. Jeg hakka tenner og skalv som et treskeverk uten sentralsmøring og var mest gira på konstant bevegelse. Alternativet ble å gå fem kilometer syd mot Slakterenna, ned 1000 høydemeter fjellside, avslutning i fonnaskog til Dalavatnet og så fem kilometer til bilen på Tøfte.
Dette er en lang retur, spesielt med vassing i snø som i vårt tilfelle. Gangsperra satt i ukesvis etterpå, men det er da greit å holde litt ekstra på minnet fra turen og.
Gjølagapet bail
Stort sett alt av is i Sunndalen var utradert av mildvær på det tidspunktet. Da er det kjekt å vite at isen i Gjølagapet vedlikeholdes av kald luft som blir presset ned fra Storkalkjin. Med fin blåfarge på cirka 1200 moh i kikkerten dagene før måtte vi opp og prøve. Pussig følelse å sale opp for tur når fønvinden stryker forbi, og svaene på Tågbekken har begynt å gå i oppløsning.
Emil og Toralf racker opp. Foto: Joakim Eide
Som forventet var det gode forhold oppe i gjelet. Nå var vi ute etter en ny bestigning, en prektig islinje til venstre for Gjølapilaren som vi hadde hatt i tankene helt siden førstebestigningen. Det største spenningsmoment her er en isfri travers ute på leppa av en stor overhengende fjellformasjon, høyt oppe i toppveggen. Det ser eksponert ut for å si det mildt.
Vi startet med de samme to intro-taulengder som sist, men nå klatret vi videre opp fremfor å bryte ut til høyre mot traversen som leder til pilaren. Toralf fortsatte opp et dieder som endte i en svatravers på tynn is. Folket som kommer fra skvalpesonen på Nordvestlandet er ikke bortskjemte når det kommer til isforhold, så det var ikke noe klaging å høre fra den kanten. Men det var likevel tegn til lett nervøsitet da han spurte fint om vi kunne unngå å belaste de avbundede skruene i standplassen.
Joakim Eide (til venstre) og artikkelforfatter Emil Bråten i fine forhold. Foto: Toralf Furseth
Islagt sva var tilbakelagt og Joakim var på tur opp den bratte miksveggen i starten av øvre del. Det ble underholdende og veldig variert klatring langs smale hyller og klemskiver, bak og igjennom isgardiner. Dette var virkelig flott klatring, 1300 meter over dalbunnen.
Ved siden av tronet Gjølapilaren. Den ser helt sinnssyk ut på avstand, utrolig at vi karret oss opp det der tenkte jeg.
På stand oppe i ei ishule ble det behov for en rådslagning. Det hadde snødd de siste timene, ikke så mye at vi hadde ofret det særlig bekymring, men tydeligvis nok til at løssnøskredene begynte å plystre ned veggene i juvet under oss. Det begynte å mørkne og den klassiske snu-praten hadde våknet til liv i taulaget. «Jæven bli nå fort mørkt ja», «søkke ta, såg dåkk det skredet ellj», «e bare må rekk å kjør poden på barnehagen i mårra asså».
Fullt fokus på oppdrift kan snu ganske kjapt, men ofte med god grunn. Vi måtte komme oss ned igjen før vi ble fastlåst mellom en skredutsatt retrettmulighet i Gjølagapet, og returen om Slakterrenna som heller ikke er å anbefale ved snøfall. Om vi i det hele tatt hadde klart å toppe ut ruta vår.
Stand på Gjølapilaren. Foto: Emil Bråten
Rappellene gikk unna så taubremsene varmet opp våte hansker til vi sto nede på snøflanken igjen. Nå lavet snøen ned som aldri før, som en bekreftelse på at vi gjorde rett i å snu, men også et påskudd for å opprettholde kontinuiteten i tilbaketoget før et større skred ville løsne. Det ble 1 kilometer aking ned renna på nysnø, og ikke lenge etter sto vi på trygg grunn.
Siden den gang har vi ikke hørt om flere klatrere på besøk i Gjølagapet.
Det var derfor veldig artig å oppdage at skikjøreren Fredrik Fang Liland var her våren 2020. Se filmen med brutale omgivelser og skikjøring i kjempeforhold ned den uendelig lange renna:
Med tilflyttede sterkinger i regionen fra både inn og utland, kan en alltids håpe på en turrapport herfra om vi får gode klatreforhold de kommende vintrene. Gjølapilaren direkte venter fortsatt på sin bestigning.
