Gloheit alpinklatring i Sunndalen

Midt-Norge har de senere årene fått en ny vår, eller heller vinter, for is- og vinterklatring. En av ildsjelene bak denne lille renessansen er Nelson Neirinck – aka Nelson Pelson. Belgieren (!) har gjort oppdaling av seg av en grunn; nemlig bratte og ubestegede linjer i Sunndalsfjella. Og de er det mange av, men likevel en mindre på Hovenmannens nabo Kaldfonna, etter at Nelson og Kjetil Grimsæth klatret ei ny rute der tidligere i vinter.

Men ja, tilbake til tropeturen. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da Nelson kom med forslaget. Ny linje på Hovenmannen (1 667 moh) i slutten av april. Det kan jo være nattekaldt, men jaggu blir kan det bli varmt i Sunndalen også. Men men, la gå, skitt au. 

Under pakking av sekken på Grøa mista jeg nesten tvilen. Nelson fortalte om turene sine oppi der senest 14 dager tidligere, med veldig bra forhold, og om plassens magi. Gutten lyste av entusiasme. Dette kan jo bli bra?

«Topptur er bare anmarsjer uten klatring, nytteløst!»

Nelson Neirinck, Grøa i Sunndalen, 21. april 2020

Lett anmarsj opp skogsveien til cirka 400 meter. Så på med truger (første gang siden militæret for min del), og opp til bratta på omtrent 800-900 høydemeter. Der la vi igjen overflødig utstyr og truger før vi tok oss opp til innsteget på cirkaa 1250 moh. Derfra og opp stod rundt 400 høydemeter nybrottsarbeid foran oss. 

Anmarsjen opp fra dalen hadde sådd en liten tvil i meg, men snøen var overraskende tørr, så kanskje utlendingen hadde rett? Første mellomforankring ble til og med en bra isskrue! Derfra bars det oppover. Nelson tok de to første 70-meters lengdene (70 meter er det nye 60 sa Nelson, for da rekker tauene lengre). Stort sett halvbratt klatring med et kjipt svakruks.

Gira på noe annet? Sjekk ut Småtindstraversen!

Isskruene ble fort overflødige. Sola hadde skamfert isen mer enn Nelson hadde regna med. Jeg har vitterlig klatra mine høydemeter i Sunndalsfjella tidligere, så jeg vet hva vi kan møte på, men dette ble ganske spesielt. Sikringene ble det langt mellom, for fjellet var enten veldig kompakt eller jævla laust. Det ble banka inn en del bankebolter og birdbeaks (vi hadde 6-7 stykker) der det gikk. Da jeg tok over startet jeg med en 50 meters lett travers før det bar oppover igjen. 

Der ting virket lovende nede på innsteget fikk jeg den krypende følelsen av at ting gikk mot det værre. Etter nye 70-80 meter med bratt snøbaksing og kun halvhard mose og jord som gav solide økseplasseringer, kom vi til dagens andre opplagte kruks; opptaket opp og inn i øvre del av veggen. Good from far, far from good! 

Snø og is nesten uten hold, kompakt svaklatring, dunjakken i sekken og behov for hansker nesten fraværende. På den andre (og altså sørvendte) siden av Sunndalen dundra det ene stor raset etter det andre ned i dalen. 

Jeg måtte til slutt bryte isen (pun intended) selv om jeg så at belgieren ville oppover. Vi kan snu? Et nytt brøl fra Hovsnebba sementerte avgjørelsen. Og med Bonnie Tylers Turn around på hjernebarken bar det nedover. Etter fire rappeller, en glisadde, tidenes kjipeste (og forhåpentligvis siste) trugetur og litt spasering var vi nede i dalen igjen. At vi begge hadde pakka shorts til burde vel egentlig ha ringt noen bjeller. 

God sommer!

Se flere bilder i galleriet under!