Et kvarters kjøretur østover på Rv70 fra Sunndalsøra og tre kvarter vestover fra Oppdal, henger den mektige islinja Lauvåa.
Godt synlig fra dalbunnen, plastret på bratt og ofte bart fjell, flott eksponert i sydhellingen av dalen.
Etter førstebestigningen i 1985 av Kjell Ivar Knutsen og Sven Carlsen, har dette vært en testpiece for vordende isklatrere med et sug mot lange iseventyr.
Den er noe mer tiltalende enn den fryktinngytende storebroren Tågbekken litt lengre vest, og er derfor ei linje de fleste tør å snu seg etter forholdsvis tidlig i klatrekarrieren. Med sine ni taulengder og heftige returalternativer kan man likevel ikke regne med å være nede igjen til Dagsrevyen.
«Etter førstebestigningen i 1985 av Kjell Ivar Knutsen og Sven Carlsen, har dette vært en testpiece for vordende isklatrere med et sug mot lange iseventyr.»
Sunndalen ligger ikke mange meterne over havet og blir ofte utsatt for mildere vær som presser seg inn fjorden. Disse værfenomenene strekker seg videre inn dalen og påvirker også isen ved Lauvåa.
Det lønner seg altså å være godt kjent med forholdene før man tar fatt på turen opp fossen. Til tross for dette, henger isen her mer stabilt en de helt kystnære linjene.
Ofte klatreklar allerede i desember og frem til midten av mars, avhengig av stabile kuldeperioder og overskyet vær mot slutten av sesongen.
Anmarsjen (ca 400 høydemeter) går opp bekkedalen under isen, eller ved siden av, gjennom tett løvskog. For å komme frem til isen, passeres en snøflanke, og deret-ter noe klyving opp til innsteget.
De første taulengdene går gjennom et klippeparti som på avstand kan se i tøffeste laget ut. På nært hold åpenbarer det seg derimot en enklere passasje som kan klatres på skrå ut til høyre, og denne tar deg til bunnen av det overliggende lange svapartiet.
Midtveis reiser isen seg i ei taulengde, etterfulgt av en kort og bratt pillar. Herifra er det lettere terreng et stykke før det bratner til igjen i 9. taulengde. Her brer isen seg godt utover, men uansett hvilket linjevalg man går for, så blir dette turens kruks.
Brattest til venstre hvor man kan lukte på stramme femmere, eller en tanke lettere i høyrekant hvor klatringen blir mer opptaksvis. Her spares det beste til slutt!
Det er to returmuligheter hvor den sikreste veien til suksess er å hive seg på abalakov-kjøret og fire seg ned fossen. Ni rappeller og man har trygg grunn under føttene igjen.
Eller man kan velge å prøve å treffe en bratt fjellrygg som ligger et godt stykke til høyre for uttoppinga. Her er løsningen å rappellere seg ned fra tre til tre som står spredt nedover ryggen.
Undertegnende har klatret fossen to ganger, hvor den siste returvarianten ble valgt under det første besøket.
I hælene på en utvekslingsstudent fra Storbritannia, stampet jeg meg bortover djupsnøen på toppflanken i håp om å kunne se noe som lignet på en retur gjennom snødrevet.
Til slutt ble vi enige om at «nå var vi på rett spor» og havnet i stedet ut i brattveggen med rappeller i fri luft med feste i klaser med bjørkeris og avbundne bankiser.
Pulsen ga seg ikke før vi begynte å komme ned til tomme-tykke bjørketrær. Denne smått episke opplevelsen gjorde sterkt inntrykk, så valg av retur ble veldig lett da jeg sto ved uttoppinga et knapt ti-år etter.
Lauvåa byr på masse flott klatring og blir ufortjent lite besøkt. Legg turen hit denne sesongen og sikre deg en av vinterens største opplevelser!
Lauvåa
Beliggenhet: 15 km øst for Sunndalsøra og 55 km vest for Oppdal, ankomst via Rv 70 Gradering: WI 5-
Lengde: 400 meter pluss anmarsj
Anbefalt retur: Rappell ned fossen med hjelp av abalakov-anker
Alternativer: Ved ustabile forhold er det vel verdt å avlegge Oppdal og Drivdalen et besøk, som på sin side kan by på et stabilt inn-landsklima med trygg is sesongen igjennom. FØRER: Isklatrefører for Oppdal og Sunndal. Fås kjøpt hos VPG.no eller i butikk på Oppdal.
