Slik måtte ingressen til dette intervjuet skrives. Etter at jeg hadde gjort det ene forsøket etter det andre, og gitt opp, fant jeg denne formuleringen der Aslak Aastorp beskriver sin venn og taulagskamerat. Bedre kan det ikke sies. Så ble det slik, jeg måtte overlate ordet til Aslak. Og nå kan vi begynne på portrettintervjuet og fortellingene om Øyvind Vadla, fjellklatreren som med god margin kan sies å stille i klassen «levende legender».
Vi sitter i stua hjemme hos Øyvind og Ellinor (Mjøen Vadla) i Børsetlia på Ålvundeid, innfallsporten til «Norges vakreste dal», Innerdalen. Her har de bodd siden 1988, og har blitt foreldre til tre gutter som nå er voksne karer: Njål (1989), Trym (1995) og Gard (1997). Det ville og vanvittige klatrelivet på 1980-tallet er nå historie, men gløden, engasjementet og gleden over å klatre og ferdes i fjellet med ski, sykkel og til fots har klatrelegenden fra Kristiansund tatt med seg inn i sitt nye liv.
– Jeg har alltid likt å formidle naturglede og ta med meg folk ut på opplevelser og eventyr. Derfor startet jeg firmaet Natur og Utfordring og en villmarksleir med høydepark ved elva Ulvåa i Virumdalen. Jeg driver også med guiding, og har sikkert hatt med meg mer enn 1000 personer til toppen av Innerdalstårnet. Jeg er også ansatt som lærer ved Sunndal Ungdomsskole, og har jobbet ved det tidligere asylmottaket på Sunndalsøra, forteller Øyvind.
Klatrekarriæren hans begynte tidlig. Alt som 10-åring prøvde Øyvind seg i veggen for første gang. Kleppen, en åtte meter høy bergvegg ute på kysten av Nordmøre, ble erobret ved hjelp av båttau og spiker kjøpt hos en lokal skipshandel. Seinere kom større utfordringer: Goksøyra, Trollveggen, Petit Dru, Stetinden, Latok, Cerro Torre og et ukjent antall andre fjell og klatreområder. Han gjorde seg bemerket med serie av imponerende førstebestigninger og første vinterbestigninger på 1980-tallet. Øyvind fra Kristiansund flyttet grenser som storveggklatrer, sportsklatrer og som pioner i norsk innendørsklatring.
Etter noen rastløse år der den unge bryteren og svømmeren fra Kristiansund prøvde seg som klatrer på egen hånd, kom han i kontakt med det lille, men aktive klatremiljøet i byen. Veteranen Thorstein Engvig og de noe yngre klatrerne, Petter Brevik og Osvald Rødahl, tok han med til Freikollen, Kvitneset, Smørvikneset og Tustna. De ble viktige læremestre for supertalentet Øyvind. En annen erfaren taulagskamerat fra denne tida var den britiske klatreren Ben Campbell Kelly, som i en periode bodde i Kristiansund.
– Jeg husker godt at jeg en dag var sammen med Thorstein på Smørvikneset. Der møtte vi Ben Campell Kelly for første gang. Thorstein lurte på om engelskmannen hadde noe erfaring med klatring i fjellet, og fikk skikkelig bakoversveis da Ben fortalte at han hadde vært med på andrebestigninga av Franskeruta i Trollveggen!
– Slik kom jeg inn i klatrebobla, og siden da har jeg vel vært der. I 1979 flytta jeg til Molde for å gå på folkehøgskole. Det var helt klart ikke skolen, men klatremiljøet i Molde og Romsdal og mulighetene for å klatre som var min viktigste motivasjon. Jeg brukte mye mer tid i Julsundet enn på skolen i løpet av dette skoleåret, sier Øyvind.
Her bryter Ellinor (Øyvinds kone, tur- og taulagskamarat) inn med en saksopplysning som sier alt om dette:
– Det blir fortalt at Øyvinds mor og far tok turen fra Kristiansund for å delta på foreldremøte og elevkveld på skolen. Der møtte de lærerne og en stor elevflokk, men ikke Øyvind. Han var i Julsundet på klatretur!
I løpet av «skoleåret» i Molde, tok klatrekarrieren av for alvor. I Julsundføreren kan vi se at Øyvind i løpet av dette året gikk følgende nye ruter: Id (5+), Åttimetersdiederet (5+), Ekorntaket (6-) og Fønix (6). Sju år seinere kom han tilbake til Julsundet, og fikk blant annet med seg første fribestigning av Krapotkin (8/8+).
Men utover på 80-tallet var det de store veggene i Eresfjord og Romsdalen som lokket, og øverst på ønskelista sto nye ruter og første vinterbestigninger. Vinteren 1981 fikk den «kommende legenden» Øyvind kontakt med «den levende legenden» Bjørn Myrer Lund. Resultatet ble første vinterbestigning av Norskeruta på Goksøyra. Klatreturen gikk unna på tre dager, med sittende overnatting på små hyller. (Se også Bjørn Myrer Lunds kommentar i eget avsnitt.)
Dette ble starten på Øyvinds imponerende Goksøyra-eventyr. Noen måneder etter gikk han Norskeruta solo, og helt på slutten av året kombinerte han «julefeiring» med klatring da han og Cato Hals klatra ei ny rute, Christianiabohemen, under elendige forhold. Ingen klatrere har oppholdt seg så mange døgn oppe i vestveggen på Goksøyra som Øyvind. Til sammen har han 11 bestigninger og 22 døgn oppe i denne enorme fjellveggen. Fem av klatrerutene på Goksøyra har Øyvinds signatur: Christianiabohemen (7-, 21 tl.), Midnattsekspressen (7, 21 tl.), Nastassja (6-, 12 tl.), Kinski (6+, 14 tl.) og Å være ung er for jævlig (7-, A0, 21 tl.).
Trollveggen har også vært en stor arena for Øyvind. Taulaget Øyvind Vadla og Aslak Aastorp har den uoffisielle verdensrekorden i antall døgn tilbrakt i «Nord-Europas høyeste fjellvegg». Nye ruter, første fribestigninger, vinterbestigninger, repetisjoner og forsøk der de måtte snu på grunn av vær- og føreforhold – til sammen blir dette nærmere 100 Trollvegg-døgn! Blant høydepunktene må nevnes nyruta Trolldom (7, A3, 30 tl.) med Leif Inge Magnussen i 1985, Død åt alla (blonde vikingar) (A4, 18 tl.), ny rute gått om vinteren sammen med Aslak Aastorp, Øystein Bårdsnes og Bernt Pedersen i 1986 og to ganger opp Raspberry Dream (8-, 26 tl.) i 1987. Første vinterbestigning med Aslak Aastorp, etter at de tilfeldigvis fant noe informasjon om ruta i et japansk klatreblad som lå på jernbanekafeen på Åndalsnes, deretter første fribestigning i juli samme året sammen med Aslak Aastorp og Kenneth Klementsen.
I tillegg kommer mange repetisjoner av Rimmonruta, Svenskeruta og flere. På Rimmonruta satte Øyvind og Leif Inge Magnussen «fartsrekord» med 8 timer i 1985. Da han i 1987 møtte kvinnen i sitt liv, Ellinor Mjøen Vadla, varte det ikke lenge før også hun ble med en tur opp Trollveggen.
– Vi møttes i påska, og i løpet av noen måneder med klatring i Julsundet og på Hornaksla, slo vi til og klatra Rimmonruta. En fin og minnerik tur, sier Øyvind mens Ellinor nikker bekreftende.
Fem andre store klatreturer i Øyvind Vadlas klatrekarriere må nevnes:
Vestveggen på Petit Dru: Etter å ha gått Midnattsekspressen i 1983, dro Øyvind til Chamonix sammen med Leif Henriksen. De klatra Vestveggen på Petit Dru. Flott klatring på perfekt granitt, der 90-metersdiederet var et høydepunkt som gjorde sterkt inntrykk på Øyvind.
Stetinden: Øyvind Vadla fikk sommeren 1985 med seg Jonas Holmen og Bernt Pedersen for å prøve seg på den jomfruelige nordveggen på Stetinden. Etter mye hard støting, lange runouts og minimal bruk av borebolter (6 mm Leeper), nådde de toppen på den lange, kompakte linja. 5 dager, 30 taulengder, grad 7+. Ruta er ikke repetert.
Latok: Sommeren 1986 dro en norsk ekspedisjon til Karakoram i Pakistan for å måle krefter med den 2500 meter lange Nordryggen på 7145 meter høye Latok I. Øyvind Vadla var med på det sterke firemannslaget sammen med Fred Husøy, Olav Båsen og Magnar Osnes. Etter åtte dager fikk de et uvær med store snømengder som gjorde at de ble liggende værfast i 10 dager i ca 6 500 meters høyde. De fikk klatret noe høyere, men fikk ikke flyttet leir. Etter 10 dager hadde de ikke lenger tilstrekkelig med proviant til å nå toppen, og måtte derfor returnere. Turen ned tok tre dager med rappellering. De oppholdt seg i veggen i til sammen 21 døgn. Nordryggen på Latok I er fremdeles ikke besteget, etter mellom 30 og 40 forsøk av verdens beste klatrere fra første forsøk i 1978 til i dag.
Cerro Torre: I 1987 la superlaget Øyvind Vadla og Aslak Aastorp turen til Patagonia, og målet var verdens vakreste fjell, den enorme granittgiganten Cerro Torre. Med på turen var også Ellinor Mjøen Vadla og Morten Sørgaard. Etter flere uker med dårlig vær, fikk Øyvind og Aslak omsider et værvindu og startet. Det endte med at begge to ble tatt av et enormt snø- og isras. Bare tilfeldigheter gjorde at de slapp fra det med livet. Øyvind kom seg løs på egen hånd, mens Aslak lå bevisstløs nede i de kaotiske is- og snømassene da Øyvind fant han og klarte å grave han fram. Noen uker seinere fikk de værvindu nummer to, klatra Sørøstpillaren og nådde toppen av verdens mest prestisjefylte fjell. (Se også eget avsnitt med kommentar av Aslak Aastorp.)
Blåstolen: Olav Båsen og Øyvind Vadla hadde planlagt og utstyrt seg med tanke på å bruke flere dager opp den markerte linja med is, riss og kaminer i høyrekanten av den store veggen ved Vågstranda nær Åndalsnes. Da det viste seg at den første delen av veggen gikk kjapt unna med fronttaggene på tynn is og snø, valgte de å kaste ned alt vinter- og overnattingsutstyr. Den fullpakka heisesekken, suste avsted og ble funnet igjen nede ved bilvegen. De resterende taulengdene ble klatra i lett stil med «svasko» (vanlige klatresko, red. anm.), og de sto på toppen etter imponerende 14 timer. Midt på svarte natta vassa de så i djupsnøen ned til Måndalen. Det ble en både glatt og kald «fornøyelse» slik Olav og Øyvind var skodd og kledd. 87-ruta (7-) på Blåstolen består av 14 taulengder med bratt og seriøs klatring med mye grad 6, 6+ og 7-. Når det gjelder sikringene siterer vi fra rutebeskrivelsen: «vanskelig klatring med tynne sikringer», «noe seriøst» og «dårlig sikra». Ruta er ikke repetert.
Tågbekken: Den 850 meter lange og ekstremt vanskelige fossen i Litledalen (sidedal til Sunndalen) ble klatra av Øyvind Vadla sammen med Aslak Aastorp og Andreas Fredborg i januar 1990.
Det er ikke plass til alt i dette intervjuet. Den fullstendige historia om Øyvind Vadlas ville og vanvittige klatreliv må nok utsettes til boka om Øyvind kommer, for den bør absolutt skrives. Der får vi kanskje alle detaljene om da han klatra Trollryggen om vinteren sammen med Hans Christian Doseth. De brukte tre dager og hadde to overnattinger, og Øyvind hadde spart vekt ved å legge igjen liggeunderlaget hjemme. Eller om førstebestigninga av Trolldom i Trollveggen sammen med Leif Magnussen. Etter 48 timer kontinuerlig klatring, var Øyvind så utkjørt og svimeslått av søvnløshet at han både hørte stemmer og kom i snakk med ikke-eksisterende personer under returen ned til Trollstigen. Da de omsider sto ved veikanten klar til å haike til Åndalsnes, trodde Øyvind at bilveien var ei elv. Det tok et par dager før han fikk tilbake motivasjonen for nye klatreturer.
– Kan du fortelle om da du valgte å si nei takk til å bli med Hans Christian Doseth på første fribestigning av Trollkjerringsruta i Trollveggen?
– Ja, det var jo ei sørgelig historie i dobbel forstand. Sommeren 1983 hadde jeg blitt sammen med ei jente, og hadde avtalt en ferietur til utlandet der også foreldrene hennes skulle være med. Jeg sa derfor nei takk til Hans Christian, og dro på tur med dama. Jeg må innrømme at det satt langt inne. Hans Christian fikk med seg en japansk klatrer, og de gikk ruta (grad 7) på to dager. Hans Christian leda alle taulengdene og friklatra hele ruta, mens japaneren fulgte etter på jumars. Det tragiske, eller skal vi si tragikomiske, var at dama slo opp mens vi var på ferieturen. Da jeg kom hjem, fikk jeg høre at ruta var gått. Jeg må innrømme at jeg var vanvittig frustrert, men i ettertid ser jeg jo også det komiske i denne historien, sier Øyvind.
Dersom det blir bok, kan vi også få plass til å beskrive Øyvind som en pioner for klatrekonkurranser og innendørs klatreanlegg i Norge. Alt i 1989 bygget han en innendørs klatrevegg i Sunndal Sportshall og en gigantisk mobil innendørs konkurransevegg i samarbeid med Aslak i Sunndal Butikksenter. Den første konkurransen var «Sunndal Open» i 1989, og året etter arrangerte de intet mindre enn «Nordisk mesterskap i klatring» på Sunndalsøra med mer enn 2000 tilskuere og deltakelse fra Sverige, Danmark, Finland og Norge. Seinere fortsatte Øyvind med produksjon av klatrevegger, blant annet bygde han den såkalte «Monsterveggen» i Sunnmørshallen i Ålesund.
Kanskje får vi også lese flere av Øyvinds røverhistorier og den komplette samlingen av Øyvinds (og Aslaks) av og til temmelig drøye practical jokes. De er nemlig mange, og noen av dem er faktisk sanne. Som da han ga seg ut for å være en representant for Det kongelige norske slott, ringte til Innerdalshytta og sa at dronning Sonja ville komme innom om noen dager. Den spøken gikk kanskje vel langt, innrømmer Øyvind. Men han legger til at han og Iver Innerdal nå er på bølgelengde igjen. Spøken ble forøvrig brukt i et revynummer på Ålvundeid året etter.
–Har du flere historier?
– Ja, mange. Jeg kan jo ta den om da jeg skremte vettet av Aslak like før en av de store klatrekonkurransene på Sunndal Butikksenter tidlig på 1990-tallet. Vi hadde jobba til langt på natt, for å montere den enorme toppveggen som ble skrudd fast til stålbjelker og andre konstruksjoner under taket. Aslak hadde hatt bare noen få timers søvn da jeg ringte og sa at han måtte komme ned på butikksenteret med en gang. Teknisk sjef i Sunndal kommune ville snakke med han om en ytterst alvorlig sak. Det gjaldt overrislingsanlegget under taket på butikksenteret som sannsynligvis var ødelagt på grunn av bolter som hadde gått gjennom flere av rørene under taket. Klatrekonkurransen med deltakere fra hele Norden måtte sannsynligvis avlyses, og regninga for et ødelagt overrislingsanlegg ville bli enorm. Aslak vart likbleik i ansiktet da han kom heseblesende inn på butikksenteret, men ble svart i øynene da han så meg og skjønte tegninga. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg satte ny pers på 100-meteren da jeg løp ut av senteret for å unngå å bli slått ned av en stuptrøtt og rasende kamerat. Men til Aslaks fortjeneste skal det sies at han plutselig bråstoppet, for så å knekke sammen i latter. Like etter var vi enige om at «dette ville bli ei god historie».
– Men du har også selv blitt lurt?
– Ja, du tenker kanskje da jeg skulle posere for NRK i et overheng ute på Svinberget. Det var også i forbindelse med en av klatrekonkurransene på Sunndalsøra. Jeg skulle klatre ei rute som går gjennom et stort overheng. På cruxet skulle jeg henge på et godt håndtak for at NRK skulle få et imponerende motiv. Jeg glemmer ikke øyeblikket da jeg oppdaget at Aslak (Aastorp) og Trond (Hilde) hadde vært der noen timer før. Jeg rakk bare å brøle «grønnsåpe» før jeg suste ut i lufta. Og slik fikk ruta navnet sitt. Den ble naturligvis hetende «Såpeoperaen», sier Øyvind med et glis påfulgt av en god latter. Andre kilder påstår at det tok lang tid før Øyvind ble i stand til å le av denne spøken.
De andre røverhistoriene har jeg hørt fra andre. Noen er sanne, andre er blank løgn, men de aller fleste er nok ei blanding av sannhet, overdrivelser og av og til en bløff som må til for å skape gode historier med et passe mytisk preg. Vi lurer jo på om det er sant at da Øyvind og Cato Hals klatra Christianiabohemen i Vestveggen på Goksøyra, i 10 bitende kalde dager med mye drittvær i slutten av desember 1982, så klatra Øyvind med EB? Vinterklatrestøvlene sto ifølge den legendariske vandrehistorien, igjen nede på Husmannen.
Her er denne historia slik Øyvind kan gjengi den 36 år seinere:
– Jeg må innrømme at det er deler av den turen som jeg ikke husker så godt. Det jeg husker best var at jeg frøs noe aldeles forjævlig. Etter den lange anmarsjen opp til fortoppen under Vestveggen, Husmannen, begynte vi å klatre ei direkte linje rett opp mot Trekanthylla. Det tok tid, og vi ble enige om at dette var for drøyt. Cato hadde jo egentlig lite klatreerfaring, og jeg måtte love at vi skulle nøye oss med å klatre opp til Trekanthylla. Jeg satte derfor igjen de store og varme vinterklatrestøvlene mine på Husmannen, og klatra, ikke med EB, det får være måte på, men med «Chouinards», noen lette klatresko, en slags mellomting mellom EB og fjellstøvler. Problemet var bare at etter at vi hadde feira julekvelden på Trekanthylla med en pose ertestuing som hovedrett, klarte jeg å overtale Cato til å fortsette. Dermed ble det en lang klatretur med kalde føtter. Vi toppa ut etter 10 døgn i veggen.
– Avslutninga var heller ingen spøk?
– Nei, der kunne jeg nok ha avslutta klatrekarrieren. Jeg hadde klatra helt til toppen, men der var det et forferdelig uvær med snøkave og sterk vind. Jeg bestemte meg derfor for å rappellere ned i veggen igjen, der vi hadde teltet vårt på ei lita hylle, cirka 150 meter under toppen. Tauet var stivfrosset, og jeg var dødssliten og kald. Den første rappellen gikk normalt, men på den andre gikk det galt. Jeg mistet kontrollen, og tauet raste gjennom åtteren. Etter et fall på mellom 40 og 50 meter stoppet jeg i knuten i enden av tauet. Da Cato kom ned til meg var jeg bevisstløs. Etter hvert fikk han liv i meg og vi kom oss inn i teltet der vi frøs oss gjennom natta. Dagen etter jumarerte vi langs tauene opp til toppen. Der hadde den lokale klatreren Bjørn Magne Øverås vært oppe med ski og skisko til oss. Det gjorde at nedturen gikk forholdsvis raskt i djupsnøen, trass mine mange skader. Jeg hadde ribbeinsbrudd, en knekt finger, ei ødelagt skulder og hodeskade med hjernerystelse, sier Øyvind.
Bilder som ble tatt av Øyvind og Cato hjemme hos Bjørn Magne og Turid i Eresfjord, viser en nesten ugjenkjennelig Øyvind med et forslått og opphovnet ansikt. Det blir påstått at «Larris», den store og røslige hunden til Bjørn Magne og Turid, ble så skremt av synet og stanken av de to medtatte klatrerne, at den stakk av og ble borte i flere dager.
– Spørsmålet mange vil stille etter å ha lest om dine mange ekstreme turer, er om du har overlevd på grunn av fysiske og mentale ferdigheter, eller om du også har hatt en god porsjon flaks? Har du gjort deg noen tanker om dette seinere i livet?
– Jeg vet jo at det har vært tilfeller i mitt liv som fjellklatrer der risikoen var stor, men faktum er at jeg bare to ganger har hatt fall som førte til skade av betydning. En gang da jeg brakk ankelen etter et fall på ruta Lyskasteren på Kolsås. Det andre tilfellet var da jeg mistet kontrollen på rappelltauet under toppen på Goksøyra i 1982. Men jeg innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Jeg glemmer ikke øyeblikket da Aslak og jeg ble tatt av det enorme snøraset under Cerro Torre, og da jeg flere år seinere var med i et turfølge på seks personer som ble tatt av et stort snøskred på Kongens krone i Grasdalen. Tre av oss ble ført 300 meter nedover fjellsida, og ble liggende under snøen. Alle ble gravd fram, og bare en av oss fikk fysisk skade. Vi hadde flaks. Det kunne gått verre. Dette understreker at vi må ta hensyn til at fjellet kan være uforutsigbart, og at vi må være ydmyke, trå varsomt og legge inn sikkerhetsmarginer. I mine mer enn 25 år som veileder og guide gjennom firmaet mitt, Natur og Utfordring, har sikkerhetstenkning og formidling av kunnskap om trygg ferdsel i fjellet vært noe jeg har vært svært opptatt av. Når det er sagt vil jeg understreke at jeg alltid har vært opptatt av sikkerhet, og bevisst på at god organisering og planlegging er viktig og nødvendig for å unngå ulykker. Den som tror at jeg har vært en uvøren og uforsiktig klatrer, tar faktisk feil. Dersom jeg hadde vært typen som alltid har tatt sjanser, ville jeg nok ikke vært i live i dag, sier Øyvind Vadla.
Øyvind Vadla
Alder: 58
Bosted: Ålvundeid på Nordmøre
Sivilstand: Gift med Ellinor Mjøen Vadla. Tre barn: Njål, Trym og Gard.
Yrke: Veileder innen fysisk og psykisk helse og daglig leder i sitt eget firma Natur og Utfordring.
Beste klatreområde: Verdon
Beste klatreturer: Cerro Torre i Patagonia, Trolldom i Trollveggen, Vestveggen på Petit Dru, Presten, Nordveggen på Stetind, Vestveggen på Dalatårnet sammen med mine sønner Trym og Gard da de var 8 og 10 år, Midnattsekspressen på Goksøyra, Latok i Karakoram, Vestveggen på Petit Dru, Togbekken i Litledalen, Pinacel Tower i Patagonia og 87-ruta på Blåstolen.
Opplevelser i taulag med Øyvind Vadla
Aslak Aastorp – den klatreren som har tilbrakt flest dager i taulag med Øyvind:
– Det er to øyeblikk med Øyvind jeg aldri kan glemme. Det første er reaksjonen hans da vi mistet det ene tauet halvveis opp i Trollveggen vinterstid. De fleste ville snudd da. I alle fall brukt litt tid på å vurdere muligheten. Øyvind bare klappet meg på skulderen og pekte opp, i fem dager til. Og slik ble det. Det andre er selvfølgelig synet av Øyvind i en snøtunnel, mens han gravde meg ut av dødens favntak med blodige never under Cerro Torre. En ubegripelig intuisjon, eller totalt usannsynlig tilfeldighet, alene, uten spade eller søkeutstyr, i et 2-300 meters bredt kaos av isblokker og våt snø. Man kaller dem for løvetannsbarn, slike som aldri gir opp. De er ofte fargerike som blomsten selv. De kan være litt annerledes og trassige noen ganger, men jeg takker for at slike mennesker finnes.
Bjørn Myrer Lund – om første vinterbestigning av Norskruta på Goksøyra, april 1982:
– Øyvind og jeg hadde en fin tur på «Goks» under gode vinterforhold. Det eneste dramatiske jeg kan huske var at Øyvind presterte å miste ned både kokeapparatet og posen med all maten vår. Den dag i dag lurer jeg på om han gjorde det med vilje for å lage litt ekstra dramatikk, og for se hvordan jeg reagerte.
–Og hvordan reagerte du?
– Jeg lot som ingen ting. Jeg regnet jo med at han gjorde det med vilje for å teste meg, så jeg prøvde å få han til å tro at tre døgn i fjellveggen uten mat og drikke var uproblematisk og helt normalt for oss tøffinger fra klatremiljøet i Oslo!
Olav Båsen – om (dags-)turen opp nordveggen på Blåstolen i 1986:
– Dette skulle være en del av det å bli kjent før Latok-ekspedisjonen. Planen var å bruke to dager, så vi hadde med en heisesekk og en god del utstyr. I kjent «Øyvind-stil» ble dette omgjort da vi fikk se veggen på nært hold. Alt som kunne minne om komfort ble lagt igjen ved innsteget. Øyvind startet i god stil uten sikringer de første 150 meterne, for så å lede ei kort taulengde opp til båndet der selve veggen startet. Nok en «Øyvind-avgjørelse» var å hive ned resten av det utstyret vi ikke var helt sikre på å få bruk for, slik at klatringa kunne gå raskt. Øyvind skulle lede de vanskeligste taulengdene. Det viste seg å bli nesten alt, unntatt et par fine, enkle lengder helt i toppen av ruta. Klatringa var bratt og nordvendt. Mektig utsikt mot fjorden med hengende blokker på sidene av rissformasjonen. Det var heldigvis så kaldt at cruxtaulengdene (grad 7 eller 7-) kunne sikres med et par isskruer i frossen mose. Ellers var det ikke så mange sikringer det var mulig å få inn. Ikke et ord om at det så vanskelig ut, kun fokus oppover. Vi toppet ut i mørket og gikk ned bakvegen en dag før planen.
– Hovedinntrykket mitt av Øyvind etter å ha klatra sammen med han i nordveggen på Blåstolen, på Latok og i Svenskeruta i Trollveggen er at han var utrolig fokusert og stødig. Dersom det ble snakk om vanskeligheter eller noe annet enn fremdrift i vanskelige situasjoner, var han helt fraværende til han avbrøt med et «ja men…». Så fortsatte han å lede videre opp ruta, som om han ikke hadde hørt et ord av hva vi andre sa. I dag er det flere som klatrer hårete ruter med dårlige sikringer, med bedre utstyr enn den gangen. Jeg mener Øyvind er en av de fremste pionerene i Norge på denne type klatring.
Leif Inge Magnussen – tre eventyrlige år i taulag med Øyvind:
– Jeg hadde akkurat fylt 18 da jeg møtte Øyvind på SportCo. Han gjorde inntrykk med trange olabukser og kort pilotjakke i skinn. Dessuten hadde han nylig solert Norskeruta på «Goks». Vi var i samme båt. Ingen jobb, ingen skole, (nesten) ingen penger og ikke noe fast bosted. Vi ble enige om å klatre Trollveggen, fikk lånt noe klatreutstyr og tok toget til Åndalsnes. Dette var i midten av november, og vi bestemte oss for heller å prøve Trollryggen. Kom halvveis opp før det ble mørkt. Vi holdt på å daue da det kom en halvmeter snø i løpet av natta. Kom oss ned igjen, og fikk gjort en avtale med Romsdals Budstikke. Skrev en artikkel, men hadde ikke bilder. Det løste vi ved å avfotografere noen bilder vi fant i Mountain Magazine, av noen tjekkere i tåke, snø og bratt terreng, som kunne minne om Trollryggen i november. Honoraret holdt til noen øl og togbilletten hjem. Dette ble starten på tre eventyrlige år. Her er noe av det vi fikk gjort: Et forsøk på Christianiabohemen (som Øyvind seinere fullførte med Cato Hals), Sydpilaren på Mongejura, to ruter på Skarfjell i Innerdalen, Svenskeruta og Rimmon (på 8 timer) i Trollveggen, en åtte måneders klatretur til Sør-Frankrike, Å være ung er for jævlig på «Goks» og til slutt en 48 timers sammenhengende tur opp Trolldom i Trollveggen.
Denne artikkelen var på trykk i Klatring 154.
