Klatresporten er i dag i sterk utvikling og forandring. Selv om essensen av klatring for mange av oss handler om noe helt annet enn organisering og systematisering, er det flere faktorer som gjør at klatreklubber er nødt til å ta sikkerhetsarbeid på alvor, både av etiske og juridiske grunner. Derfor oppfordrer klatreforbundet de lokale klatreklubbene til å drive med systematisert sikkerhetsarbeid. Selv fulgte jeg sikkerhetsgruppen i Bratte Rogalands Venner fra starten i 2014 og her følger noen av mine egne erfaringer med temaet.

Klatring, som for få tiår siden var en aktivitet forbeholdt noen få spesielt interesserte, har i nyere tid blitt en folkesport. Dette gjenspeiles i alle de nye klatreanleggene som dukker opp på selv de mest obskure steder i landet og i den dramatiske økningen i antall medlemmer i klatreforbundet og i lokale klatregrupper. Samtidig har det skjedd en endring i måten folk blir introdusert til klatring på. Før var det vanlig at de (relativt få) som kjente kallet, oppsøkte det etablerte miljøet og fikk gradvis opplæring av ringrevene. Dette skjer også fremdeles, men i dag er det nok langt vanligere å melde seg på et brattkortkurs hvor man får grunnleggende opplæring i bruk av en taubrems før man slippes ut i den store verden på egenhånd. Mange som begynner i dag ser også på klatring mer som en treningsform enn en mening med livet og har derfor et mindre brennende engasjement for aktiviteten enn andre. Selv om det selvfølgelig ikke er noe galt med denne måten å tilnærme seg klatresporten på, så medfører det nok at mange en vakker dag befinner seg utendørs på et crag for første gang uten å ha tenkt over at klatring ute, også på bolt, medfører andre risikoer enn man er kjent med fra plastikkcragget. Løse hengere, løse tak, rustne bolter og dårlige toppankere er noen eksempler på hva man ikke lærer seg å bli obs på ved en innevegg.

Det er ikke bare antall (uerfarne) klatrere som har økt de siste årene. Det utvikles stadig flere crag rundt forbi i landet. Bare i Rogaland har det siden 2011-føreren kom ut blitt utviklet over 10 nye boltede klipper. Det store mangfoldet gjør at flere av de mindre populære klippene sjelden blir besøkt, i hvert fall av de sentrale i miljøet. Samtidig begynner flere av de gamle klassiske craggene som ble utviklet på 90-tallet å merke tidens tann. Kvaliteten på ekspansjonsboltene som ble brukt på den tiden var ikke alltid state of the art og i det rette miljøet tar det ikke mange år før stål av lavere motstandsdyktighet mot korrosjon kan bli nærmest oppspist av rust. Og uansett hvor god rensejobb som ble gjort da feltet ble utviklet kan noen vintre med frostsprengninger gjøre flak og blokker som en gang var sikre som banken om til tikkende bomber.

Og uansett hvor god rensejobb som ble gjort da feltet ble utviklet, kan noen vintre med frostsprengninger gjøre flak og blokker som en gang var sikre som banken om til tikkende bomber.

Alle disse problemstillingene er eksempler på områder hvor lokalt sikkerhetsarbeid kan gjøre en forskjell.

Når det gjelder behov for inspeksjon og vedlikehold (f.eks. brekke løs blokker, stramme hengere, rebolte ruter) av crag er det flere måter dette kan gjøres på. Man kan aktivt oppfordre klatrere i miljøet til å bli flinkere til å både rapportere inn behov for vedlikehold og å utføre enkelt vedlikehold selv. Klatreklubben må selvfølgelig bidra med materiell som trengs til denne jobben, da får man samtidig kontroll på kvaliteten som brukes på bolter og ankere. En annen tilnærming er at noen blir utpekt til oppgaven med å systematisk sjekke og vedlikeholde klipper, enten på frivillig basis eller som en jobb. Hvilken måte som er mest hensiktsmessig vil nok variere fra sak til sak, og en kombinasjon vil nok ofte være fornuftig. Men ha i bakhodet at dersom noen skal betales for jobben kan det bli et betent tema i miljøer hvor enorme dugnadsinnsatser tradisjonelt har blitt lagt ned i årevis. Det er derfor viktig at dette gjøres på en åpen og ryddig måte.

Å nå fram til samtlige er bortimot umulig, men gjentatt spredning av informasjon gjennom flere kanaler, som klubbens nettsider, sosiale medier og innendørs klatreanlegg i området, vil utvilsomt øke bevisstheten hos mange.

Utfordringen med nybegynnere som beveger seg ut på klippene uten forståelse for uteklatringens risikoer kan være vanskelig å ta tak i, nettopp fordi dette ofte er en gruppe som ikke er aktive i det etablerte miljøet. Likevel er det spesielt disse som trenger opplæring eller påminnelse om alt fra å være observant for løse tak til topptauing i egne slynger i stedet for i ankeret. Å nå fram til samtlige er bortimot umulig, men gjentatt spredning av informasjon gjennom flere kanaler, som klubbens nettsider, sosiale medier og innendørs klatreanlegg i området, vil utvilsomt øke bevisstheten hos mange. Samtidig, for å relatere til forrige avsnitt om vedlikehold av klipper, kan det være smart å forsøke å holde et ekstra godt øye med de craggene som er mest populære blant nybegynnere, selv om mange erfarne klatrere gjerne ikke synes det er de mest spennende klippene å besøke.

Dette er bare noen få overfladiske eksempler på hvordan lokalt sikkerhetsarbeid kan øke den generelle sikkerheten i klatring. Det finnes mange flere utfordringer å ta tak i, flere enn det er realistisk å få utbedret. Spesielt for små klatreklubber kan det i praksis være umulig å få gjort noe med alle problemer, men det er det heller ingen som forventer av en frivillig organisasjon, enten den har 10 eller 1000 medlemmer. Det viktigste er at det blir tenkt og gjort noe i det hele tatt. Klarer man å gjøre bare en liten forskjell så kan det være at det var akkurat det som skulle til for å avverge en alvorlig ulykke.

Sikkerhetsarbeid kan utføres direkte av klatreklubbens styre, men med mindre det er snakk om veldig små klubber er det hensiktsmessig å opprette en sikkerhetskomite med for eksempel 3-5 medlemmer. Sammensetningen av denne gruppen finnes det ingen fasit for, men det er en fordel om alle eller noen av medlemmene har tilknytning til styret, har noen års fartstid, er aktive i miljøet, har variert klatrebakgrunn og er kompetente med klatrefeltfeltutvikling. Det er også viktig å understreke at det meste av utførende arbeid (som for eksempel rebolting) ikke nødvendigvis trenger å falle på sikkerhetskomiteens medlemmer selv, i hvert fall ikke alene. Komiteens jobb er først og fremst å identifisere behov for og å initiere slikt arbeid.

Klubbens sikkerhetskomite må vurdere hvilke områder som er viktigst å ta tak i. I tillegg til problemstillingene som er diskutert tidligere i teksten kan aktuelle fokusområder være å lage retningslinjer for utvikling av nye crag, arrangere førstehjelpskurs og gjennomgå praksis ved klubbklatring, treninger og andre arrangementer. Dersom klubben selv drifter innendørsanlegg er dette også høyst aktuelt å se nærmere på.

På NKF sine nettsider finner man mer informasjon og veiledning som det er nyttig å lese gjennom i forbindelse med etablering av en sikkerhetskomite.

Til slutt vil jeg minne om at formålet med sikkerhetsarbeid ikke er papirarbeid og byråkrati, men å forhindre at det skjer ulykker. I mange tilfeller er det lite som skal til!