Innendørs er det opplagt veggeiers ansvar å sørge for at klatrevegg og tilhørende utstyr holder sikker standard. Utendørs er det mer uklart, men det finnes god veiledning i Klatreforbundets juridiske betenkninger og utredninger rundt temaet klatring, aktsomhet og erstatningsansvar. Det fins også lover. Produktkontrolloven og tilhørende «forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter» (internkontrollforskriften) krever at alle tilbydere av forbrukertjenester (som klatreaktiviteter) skal ha et systematisk HMS-system som oppdateres og brukes jevnlig. Dette gjelder enten tjenesten/aktiviteten er betalt eller gratis, kommersiell eller frivillig. Hvis dette er på plass i klatreklubber og kommersielle aktører, så reduseres risikoen for både skader og søksmål.

Mitt anliggende her er håndverket cragutvikling, og det som bør bli en del av jobben til enhver klatreklubb, nemlig klatrefeltforvaltning. Utendørs klatrefelt blir stadig oftere definert som idrettsanlegg. I noen tilfeller har de sågar fått offentlig støtte, og mange av dem står på kommunens idrettsplaner. Men driften av et klatrefelt er ikke et kommunalt ansvar. Noen må drive tilsyn og vedlikehold. Det viktigste er å sørge for god standard på topptaufester og bolter.

Hva med løs stein? Hvem sin «skyld» er det hvis du under sportsklatring løsner en stein og skader noen? Den som ikke fjernet steinen før deg? Vedkommende på bakken som ikke brukte hjelm? Eller er det førstebestigers ansvar hvis en ny rute ikke er renset skikkelig?

Det opplagte svaret her er at det er alles ansvar. Klatring skjer på eget ansvar, men det er et felles ansvar å redusere risikoen. For å klare det, må man etablere et varslingssystem hvor viktig sikkerhetsinformasjon når fram til rett instans i klatremiljøet. Det kan være førstebestiger, det kan være selvutnevnte vaktmestere, men det tryggeste er at klubbene tar dette ansvaret. Det må bli klatreklubbens lodd å ta tak i vedlikehold av distriktets klatrefelt, selv om klubben ikke har hatt ansvar for etableringen av feltet i første omgang.

I 2014 skjedde det flere nesten-ulykker i form av steinsprang på norske klatrefelt, også i Rogaland. Dette førte til at klatreklubben Bratte Rogalands Venner (BRV) sendte ut et varsel med sikkerhetsoppfordringer til samtlige medlemmer. I høst har BRV nedsatt en sikkerhetskomite som har begynt å jobbe mer systematisk med risikoreduserende tiltak. Så langt i 2014 har ikke nevnte steinsprang ført til alvorlige personskader, men nesten-ulykkene kan betraktes som et varsko. Og en sørgelig påminning: Det er bare tre år siden et lite steinras tok livet av to klatrere på Kjerag.

LES OGSÅ: Norges klatreforbund med klippesjekkplakat

På bakgrunn dette arbeidet har BRV prøvd å formulere noen råd til klatrere og klatremiljø:

  1. Ta ansvar for egen sikkerhet. I 2011 skrev Stein Tronstad på Sikre sider at «Ingen bolt er trygg». Et tosifret antall uhell er registrert der bolt eller henger har sviktet, noen med dødelig utgang. Man kan bruke syrefast stål av beste kvalitet, men bolter kan fremdeles ryke. Mutteren på hengeren kan løsne av seg selv og hengeren blåse av. Ergo: Se gjennom bolterekken fra bakken før du begynner å klatre. Ser den komplett ut? Mens du klatrer: Ikke klipp en bolt blindt – ha øye for om den bør erstattes.
  2. BRV har de siste 20 årene bestrebet seg på å ha høy standard på klatrefeltene, både i form av ruterensing, metallkvalitet og standard på ankere og bolter. Å opprettholde denne standarden kan være en utfordring ettersom det er høyt tempo på ruteutviklingen i distriktet. Det børstes fram flere nye klatrefelt årlig mindre enn en time fra Stavanger. Enkelte steder har fjellkvaliteten vist seg som variabel, og frostsprengning har ført til at stein har løsnet fra antatt faste ruter. Dette er ganske sikkert erfaringer som gjelder ellers i landet.
  3. Den enkelte klatrer kan bidra ved å være obs på potensielt løse steiner selv på etablerte klatrefelt, men særlig nye felt hvor rutene ikke er «klatret inn». Dette gjelder spesielt på våren etter en vinter med frostsprengning. Fjell er forgjengelig, taket som var solid i fjor kan være i ferd med å løsne i år.
  4. Hvis du som er på led merker løs stein; gi straks beskjed til sikrer. Er du i tvil om fjellets kvalitet, bank på taket før du belaster det. Vurder om du kan henge på topptau eller fra nærmeste bolt for å fjerne løs stein. Et alternativ kan være å evakuere ruta og teipe igjen første henger, for deretter å gi beskjed til førstebestiger eller melde fra til klubben.
  5. Samme regel gjelder feilplasserte bolter, løse muttere, metall som viser tegn på korrosjon eller topptaufester som har sett bedre dager. Meld fra! Gjenopprett eller forbedre rutas sikkerhetsnivå. Dette innebærer ikke at man skal endre en rutes karakter vesentlig, noen ruter er tynt boltet og skal være det. Risiko er en relativ ting. Og førstebestiger bør konsulteres før man gjør endringer.
  6. Det er lov å ta ansvar selv. Stålbørste, hammer og fastnøkkel er enkle og billige redskap som tar lite plass i sekken og som kan hjelpe der og da. Og det er definitivt lov å melde fra til klubbstyret dersom man ønsker å delta i vedlikeholdet av klatrefelt. Noen ganger må man inn med tyngre verktøy som brekkjern eller spett for å sikre ruta.
  7. Sikrer må konstant være observant på faren for steinsprang og posisjonere seg deretter, men uten unødig lang avstand til veggen. Bruk hjelm selv på etablerte klatrefelt, særlig om våren. Klatrere på craget kan med fordel holde seg unna fallsonen til de som klatrer. Vær særlig observant på småbarn og andre besøkende som ikke ser denne faren.
  8. Vær årvåken på craget, følg med hverandre! Erfarne klatrere kan gjerne være ekstra påpasselige overfor uerfarne som begynner å klatre ute etter å ha lært å klatre på en trygg innevegg. I klatring oppfordres man til å bryte inn dersom man ser noen gå på akkord med sikkerheten.
  9. De aller fleste som klatrer i Norge kommer til dekket bord. Husk at bak hver eneste rute ligger det timevis med arbeid og ofte et firesifret beløp i kostnader. På mange klatrefeltene skjer det jevnlig vedlikehold uten at folk flest merker det. Dette er arbeid som aldri tar slutt, og det vil være et stort pluss for sikkerheten hvis flere engasjerer seg. Ikke klag på sikkerheten uten samtidig å tilby assistanse. Neste mann som kommer på ruta vil sette stor pris på det!
  10. En innstendig oppfordring til de som finner en klippe og vil lage et klatrefelt: Gjør en grundig rensejobb. Bruk spett, brekkjern, hakke, spade, øks, kiler, meisel, nøttepirk. Alt er lov for å fjerne blokker, stein og løsmasse som kan true den som klatrer og folk på bakken. Rens bredere og høyere enn du hadde tenkt, i terrenget over topptaufestene også. Gjør en vurdering om ruta/klatrefeltet er verd det dersom fjellkvaliteten ikke er god nok. Det blir sjelden fine klatreruter hvis man må rive halve klippen først.

For å gjenta det viktigste: Alle klatrer på egen risiko. Dette prinsippet er nøye gjort rede for i Klatreforbundets svært gjennomtenkte dokument «Retningslinjer for bruk av borebolter og faste forankringer», som for øvrig peker videre til andre relevante dokumenter.Førstebestigere kan gjøre verdens beste rense-jobb og klubben kan sørge for høy standard på bolting og toppankere, men det kan og vil fremdeles skje steinsprang, folk kan og vil fremdeles gjøre feil. Klatring er og blir en risikosport der den enkelte klatrer må ta stilling til faren man utsetter seg for – hele tiden.

LES OGSÅ: Ulykkesrapporten er klar

Sikkerhet? Det finnes mye gammelt utstyr i veggene. Det bør brukes med stor skepsis. Foto: Sindre Bø

LES OGSÅ: Alt om klatring og sikkerhet