Området rundt Barcelona er et klippeklatremekka. Ca 2500 ruter er beskrevet bare i den ene føreren Tarragona climbs, med en rekke verdenskjente felter, slik som Siurana. I tillegg har man jo bejublede Rodellar, som nordmenn har valfartet til i mange år. Vi var en gjeng som som skulle på lansering av Grigri+ i Barcelona og ble enige om å ta noen ekstra dager når vi først var der nede. På Gardermoen møttes vi. Marte Stensrud og Synnøve Nesheim fra Oslo Klatresenter, Anders Melkevoll fra Ute i Bergen, Nina Skaugvoll fra Klatreforbundet, Thomas Horgen fra Varri og Magnus Midtbø, Norges beste klippeklatrer. 

Fra flyplassen i Barcelona er det et par timers kjøretur til huset Thomas hadde leid. Dette lå rett ved Siurana, ikke så langt fra Margalef og et par timer fra Rodellar. Bra lokasjon, for om været er dårlig et sted, skinner gjerne solen et annet. Vi stoppet på en butikk på veien og kjøpte mat. Jeg pustet lettet ut da turleder Thomas lesset på med gode oster og annet snadder og ikke reagerte da jeg kom drassende med et godt knippe ypperlige rødviner. Dette lovet godt. Min bekymring for en slunken turmeny viste seg å være grunnløs.

Det var ikke akkurat sommertemperaturer i Spania da vi ankom. Vel var vi i slutten av januar, men det er som oftest varmt på dagtid. Nå hadde vi under fem minusgrader om natta og sterk vind på dagtid. Krispi forhold, med andre ord. Vi brukte lang tid på å få varmen i huset, men da peisen først hadde fått liv i seg, var det helt nydelig. 

«Godt da at brilliante Rodellar skulle få sol, som nevnt to timer unna i bil.»

Første dag dro vi til Margalef. Dette er et mektig og imponerende felt, med lange, klassiske linjer med hull og lister. Det er relativt ferskt – de første linjene ble boltet i 2006. Nå består feltet av 57 sektorer og til sammen over 1000 ruter, med klatring på alle nivåer. Man finner hele sektorer med ruter på begynnernivå – likeledes for de aller beste; hele sektorer med knallharde ruter. Skulle du sikte mot 9b kan du jo for eksempel teste Chris Sharmas First Round First Minute (9b).

Les også: Besøk Spanias buldremekka

Anders og reiseleder Thomas mente sektor Racó de les Espadelles, del tre, var det beste valget. Å gå langs den mektige veggen med staute linjer på rekke og rad var imponerende. Vi endte på en litt mindre mektig del, heldigvis, med noen kortere oppvarmingsruter. Vi gikk så et par kjempefine navnløse 7a+-er – den ene med morsomme laybacksekvenser og en artig knelås langt der oppe som gav en god «no hands rest» og dermed mulighet for panoramautsikt over dalen. Dette feltet ligger høyt oppe i en ås, med skog som skygger for utsikten.

Klatreduracellkaninene Nina og Marthe føyk opp og ned veggen i et stødig tempo. Jeg og Synnøve fant hverandre i vår mer sedate holdning og innstilling – og kanskje suboptimale pump. Buldring er farlig slik … man tror man er i god form, men etter noen bevegelser i veggen med tau på, skjønner man at treningsregimet i månedene på forhånd har vært mangelfullt. Uansett fortonet 7a+-ene i Margalef seg som vanlige oppvarmingsruter av grad 6 på konkurranseveggen på Klatreverket – kanskje litt lettere. Takk til skrusjef Raugland for det. Det er deilig å kosesighte 7a+, når man i ukene før har blitt pumpa på 6-ere inne.

7b-en Thomas cruisesighta, Zona Mixta, var derimot forbausende kjip i toppen. Å velte seg over kanten og dra seg i land ble hakket for hardt å sighte for meg. Nina og Marthe kjørte på med ledeforsøk. Imponerende gnist og tro, til tross for at de ikke klarte toppflyttene. Dagen var ikke over før «the fat lady sings», og det var vel Synnøve og jeg som til slutt ba tynt om å få dra hjem. Vinden blåste veldig kaldt og vi var sugne på litt god vin foran peisen. Men ingen dame sang før Magnus fikk sighta en 8a. Det gjorde han oppskriftsmessig på Transilvania, selvfølgelig, og i god stil.

«Her er flere ultrafotogene linjer, og Magnus fikk linsenes fokus – vel fortjent. Han ble resolutt sendt opp i ruta med samme navn som sektoren, El Delfin (7c+), og poserte villig.»

Thomas gjøv løs på samme ruta, men måtte bite i gresset og innse at også han var mer sugen på peisvarme og et glass. Og slik ble avslutningen på den første dagen. Thomas har ikke bare bra pump og god psyke, noe han påstår skyldes yoga, og det kan jo stemme, han sto jo opp klokka syv hver dag og kjørte en hel time – han har også gode matlagingsevner, og insisterte på å lage middag hver dag. Han fikk dog god assistanse fra ulike frivillige, forutsatt at han ble servert vin under matlagingen. Det han ikke sørget for var kjøtt – her måtte vi trå til selv. 

Værgudene var ikke helt med oss, og meldingene for morgendagen var regn i Siurana. Godt da at brilliante Rodellar skulle få sol, som nevnt to timer unna i bil. Veiene rundt Siurana og Margalef er svingete – for å si det mildt, så to timer i bil her er litt annerledes enn på motorveien kan man si. Det er rett ut sagt slitsomt å sitte på, og sikkert enda mer slitsomt å sitte bak rattet. Vel fremme i Rodellar var i alle fall min klatregnist ikke helt rødglødende. Det endret seg fort da vi så de utrolige formasjonene på El Delfin.

Som dagen før lot vi lokalkjente Thomas og Anders bestemme målet. Her er flere ultrafotogene linjer, og Magnus fikk linsenes fokus – vel fortjent. Han ble resolutt sendt opp i ruta med samme navn som sektoren, El Delfin (7c+), og poserte villig. Her er to gigahull i veggen, slik at ruta går opp en slags endekant. Står man under, får man utsikt mot dalen på hver side av formasjonen. Tøft. Ruta er kul, men det må vel nevnes at den også er rimelig mekka, med pålimte tak osv. 

Da vår fotosession var ferdig, begynte den neste for Magnus. Han er sponsa av flere produsenter og importører, blant annet en sportsdrikkprodusent som skulle ha reklamebilder, og han ble hengende på toppen av ruta og dra enarms og drikke sportsdrikk samtidig. Et morsomt skue.

Synnøve og jeg tok en tidlig dag og ruslet til byen i 5-tiden for å slappe litt av på kafe, mens vi ventet på de andre. Det varte og rakk, og kafeen stengte uten at de var kommet. For en energi. Vi ruslet bort på en lokal restaurant – det eneste stedet som var åpent. Ikke før halv 8 kom de, og da var vi nesten ved å bestille mat. Værmeldingene for Siurana var nok en gang tvilsomme. Rodellar skulle få sol en dag til. Det viste seg at stedet hadde hytter. En overnatting ville spare oss for fire timer i bil på disse veiene. Vi endte med middag og hytter og varme senger.

Ny dag i Rodellar og våre duracellkaniner hadde sett seg ut en 7b+ de gjerne ville teste. En lang jævel av en sak, mektig og solid. Jeg og Synnøve lette etter en god oppvarmingsrute. Vi endte opp med en like lang jævel av en sak, Objetivo (6b+) på sektor Nuit des Temps. Todelt med et lett dieder på 5+ som ledet opp et anker og videre opp i loddrett veggklatring, rundt 40 meter tilsammen. Jeg klatret ivei men innså snart at jeg ikke bare hadde alt for få kortslynger, men at tauet, som skulle være 80 meter, bare var 60. Det ble jojo-klatring opp og ned for å hente slynger. Ruta var uansett utrolig fin, der den vandret frem og tilbake opp veggren. Mye klatring og relativt pumpende for 6b+-graden. Tauet rakk heldigvis akkurat ned ankeret på første lengde. Jeg bandt gjennom og hang opp topptau til Synnøve. Hun gav seg rimelig raskt og konstaterte at dagen er over for henne. Hun hadde ikke nok snus – den lå jo i huset, og hun hadde ikke med ekstra. Det skal aldri skje igjen. Hun skal alltid ha med en boks ekstra etter dette. Det kan jo hende at hun plutselig må overnatte et annet sted. Hun kjederøkte som plaster på såret. Greit, noen ruter til så kan vi nå – nok en dag – ta en tidlig avslutning.

Les også: Ni fine klatredestinasjoner om høsten

Vi ruslet opp til sektor El Camino. Jeg tenkte at jeg vel kunne fyre av et sighteforsøk på en 7b+ der oppe. Klippen så veldig fin ut – jevnt overhengende på det som så ut som jugs. Vi revarmer opp på Bugs Bunny (6a+) i venstrekanten. Denne viser seg å være superpolert og krevende nok i seg selv. Synnøve må ha tre heng på den korte saken. Hun har buldret 7C, så her var det noe rart. Kafe i dag igjen? Ja, kafé i dag igjen. Det er noe veldig deilig, ved å ta ting helt med ro. Vi ruslet sakte tilbake til byen. På veien kunne vi se over dalen at duracelkaninene støte på, og Ninas røde bukser suse nedover veggen. For en energi.

Fire kalde 1664 senere kommer bølingen tuslende, alle med et fornøyd, men noe matt uttrykk. Det ble ikke sendings på damene, men Thomas sighta. Og Magnus hadde sighta nok en 8a. Bilen snirkler seg tilbake til Siurana.

Det ble også målet den siste dagen. Da skein sola også der, og nede i veggene var det varmt! Vi fikk litt problemer med å finne oppvarmingsruter, for det var mye folk og kø. Vi endte på en flott 6b+, Parvulitos, solid gradert. Jeg måtte virkelig ta i og skjønte ikke helt graden. En av duracelkaninene måtte endog melde pass og henge i tauet. Vi testet siden et par 7aer, Mamelulo og Sinèrgia som både duracellkaninene og jeg sighta greit, og som opplevdes som ca samme grad. Litt løst og skarpt, men sola gjorde oss glade. Thomas sighta en skikkelig fin 7b+ og jentene fikk tatt seg ut på en tynn, vertikal 7b, Capsigrano som gav stor motstand. 

CATALUNYA

• Autonom enhet nordøst i Spania

• Et stort antall klatrefelt og tusenvis av ruter

• Mest kjent for Terradets, Rodellar, Riglos, Siurana og Margalef

Synnøve og jeg ruslet som vanlig først hjem – nå for å se på den fantastiske utsikten fra Siurana by. Denne ligger helt på toppen av en høy klippe, godt befestet, som nødvendig var da den ble bygget for over 1500 år siden. Byen er et turistmål i seg selv og var en strategisk forsvarsstilling i sin tid. Nord-Afrikanere erobret byen i ca år 800, og beholdt den i 300 år. I 1153 klarte de kristne å erobre byen tilbake – det var da den siste muslimske stillingen i Catalunya. Det sies at den mooriske prinsesse Abdelazia valgte å hoppe i døden fra de høye klippene, heller enn å overgi seg. Hun red sin hest ut i avgrunnen, og hestens siste steg kan angivelig fremdeles sees på klippekanten. Den ble skremt av høyden og prøvde å motsette seg dødshoppet.

Les også: Klatring i Biar i Spania