Noen er så heldige at de kan ta en hverdagsflukt. Mens andre strevde i oktober-mørket, midt mellom høstferie og jul, satte vi kurs mot Amerika og slo opp teltet i Indian Creek. Der fikk vi kjenne på sand og stein, på kroppen og på oss selv. Og vi lærte en hel masse om klatring. Vi hadde varme dager i t-skjorte, og kalde kvelder med boblejakke og bål. Øl som aldri inneholdt mer enn 3,5 prosent alkohol, hylende coyoter og glitrende stjernehimler. Vi hadde blødende hender og verkende muskler. Og sand. Absolutt. Over. Alt. 

Indian Creek er en opplevelse, på en måte i sin egen kategori. Det er ikke så lette å beskrive med ord. Kanskje må man bare være der. Skulle man prøve, ville man i alle fall si at det finnes knusktørre stepper, men likevel liv. Elva er en grønn åre av liv, og gir næring og vann slik at planter kan vokse. Det finnes store trær, og om høsten kler de seg en gyllen høstdrakt og gjør hele dalen til gull.

Vi hadde et tre i campen vår, og de første ukene sov vi nærmest som i en eventyrverden av gyllent lys. Etter hvert falt bladene av, og igjen stod bare nakne grener. Hele området skiftet karakter i løpet av de ukene vi var i dalen, og fra sen høst gikk det mot vinter. Det ble mørkere om kvelden, lavere sol, lavere temperaturer. Da vi reiste var det blitt så kaldt at hvis det kom nedbør, ville det falle som snø.