Er det et plagg som faktisk har noe å si for prestasjonen i veggen, så er det buksa. De fleste har vel kjent på følelsen av at foten ikke vil opp på fottaket, fordi beinklærne holder den igjen. Mangel på elastikk altså, og for stor friksjon på innsiden. Bevegelighet er rett og slett den viktigste egenskapen til en klatrebukse. Når det behovet er innfridd er det også andre momenter du bør tenke over når du står i butikken og skal punge ut; farge, belteløsning, passform og lommer, for å nevne noen. Men etter å ha sett på klatrebuksebruksmønsteret rundt om er det en litt overraskende egenskap som kanskje settes størst pris på, og det er at buksa kan brukes normalt både før og etter klatring. Mange klatrere gidder nemlig ikke å skifte når de skal opp i veggen, og velger derfor en klatrebukse som ikke ser ut som en klatrebukse, men mer som et vanlig plagg. Gjerne dongeri med skikkelig stretch. Dette gjør dem ikke bare behagelige i veggen, men også behagelig å bruke til daglig.
Buksa må altså rett og slett være kul. Alle som deltok i denne testen stilte seg relativt uforstående til at noen av produsentene valgte «klatrenerddesign», som en av dem sa. Hvordan en «kul» bukse ser ut er subjektivt, men like fullt er det visse klatrebukser man aldri ser folk bruke uten klatresko på, og det er nok ikke tilfeldig.
En annen finesse som det er merkelig at mange produsenter har «glemt» er rett og slett lomme med glidelås. Dette er spesielt irriterende på bulderøkta inne. Man har gjerne låst sakene sine inn i et skap. Hvor oppbevares nøkkelen?
En god klatrebukse bør også ha innebygget stramming i livet. Det er det flere av buksene i testen som har, men mange har det ikke. Vi undres over hva disse produsentene har tenkt. Skal vi putte på et belte under selen? Noen har strikk, og det fungerer jo greit, men vi foretrekker gylf og stramming.
Testere har vært Erik Neergaard, Geir Evensen, Jo Nesbø og Dag Hagen.
Geir Evensen om klatrebukser
Så godt som samtlige bukser i denne testen funker bra til selve klatringen. De er ledige, elastiske og har god bevegelighet. Noen bukser er litt klammere, varmere og mindre luftige enn de andre. Greit til kjølige, norske utedager, men altfor svett til sommer- og utenlandsklatring.
Men hvorfor er de aller fleste klatrebukser nærmest strippet for funksjonelle detaljer? Det burde være en selvfølge at enhver klatrebukse i hvert fall har en eller annen form for stramming i livet og minst én lomme med glidelås for å hindre at (skap)nøkler, kredittkort og evt mobilen faller ut. Dette finnes bare unntaksvis på den typiske klatrebuksa, og da som regel bare en av delene.
Den nye trenden med ankelstrikk framfor strammesnor er også verdt å rette et kritisk blikk på. Overraskende mange av årets buk-ser kommer med innsydd strikk nederst, slik at buksa snører seg ved anklene enten man vil det eller ikke. Men klatrebuksa skal optimalt sett også kunne brukes som fritidsbukse, på et spisested etter klatring og tilsvarende. Da kan den ikke se ut som en pysjbukse, så stramming nederst bør være frivillig. Ankelstrikken gjør dessuten noen av buksene veldig posete, slik at hovedpoenget med snøringen – å kunne se føttene sine – forsvinner.
Fargene er også verdt å nevne. Buksene i testen er stort sett enten eller. Enten «kjedelige» farger, nøytralt brungrønngrått, eller helt i andre enden av skalaen – skrikende papegøyegrønt. Farger på buksa gjør seg på klatrebilder, men det trenger jo ikke ta helt av.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
