Storbyklatring i Latin-Amerika

Men grunnen til at jeg lar meg overraske er naturligvis at det virker både statistisk usannsynlig og geoøkonomisk naturstridig at de beste klatreklippene skal ligge nær disse tross alt små, røde prikkene på kartet.   

Derfor var det med en viss klatrepessimisme jeg så frem til tre uker i november og desember hvor jeg skulle lansere bok i millionbyene Guadalajara, Mexico (1,5 millioner), Bogota, Colombia (7 millioner) og Rio de Janeiro, Brasil (6 millioner).   

Pessimismen skulle vise seg å være – mildt sagt – grunnløs.

Guadalajara ligger på femten hundre meters høyde og november er et utmerket tid å besøke byen på. Skjønt, er det din første tur til Mexico er det kanskje byer og steder jeg ville sett før Guadalajara som er en ganske strigla, streit by etter meksikanske forhold, og har du først sett katedralen, Corona-bryggeriet (som vår meksikanske sjåfør sier er hans katedral) og fotballyndlingene Chivas spille hjemmekamp, så er det tynt med andre must-sees.

Og på tide å dra ut til klippene. Og det er her jeg vil komme med mitt eneste, men beste tips når det gjelder sportsgrenen reising og klatring med en eller to dager på hvert sted: lei lokal guide, en som stiller med bil, tau og sikringsutstyr. Det koster litt, men det sparer du glatt inn på å slippe overvekt på flyet, og taxi eller leiebil til cragget.

Jeg snakker her av smertefull erfaring og brutalt forkortede klatredager mens vi har lett etter crag i Laos, Blue Mountains, Adelaide, Los Angeles. Klatrevegger er for de få, har som regel ingen skilting, dårlig oppgått anmarsj, gjemmer seg som best den kan i terrenget og selv de som bor et par hundre meter unna rister gjerne på hodet av at det skal foregå noe klatring i området. Og når – det vil si hvis – du er fremme ved cragget; hvilke oppvarmingsruter er de rette? Hvilke har bolter fra dette århundret? Hvor er en standplass som ikke er stupbratt, hvor du ikke blir spist opp av mygg og hvor sola ikke allerede er på veggen? Og hvor er klassikerne du må få med deg?

For klatreføreren du kanskje fikk tak i er på spansk, tsjekkisk, kroatisk og tegningene utstyrt med koder du bare kan drømme om å tyde. Det er selvfølgelig en viss sjarm i å finne frem på egen hånd, særlig hvis man finner det før solnedgang, men det er også en viss sjarm i å ha med en som kan fortelle anekdoter og om kutyme knyttet til lokal klatring, cragget og stedet generelt. Og du legger igjen kroner hos guider som ofte er ressurspersoner som – hvis de råd – bidrar til oppgradering og vedlikehold av ruter du har lyst til å gå.

Lokale guider kan også gi deg dagsfersk beta om craggene som kan være kritiske. For eksempel om skyting. Mer om det siden.

I Guadalajara var det fortsatt mørkt da vår guide Daniel hentet oss i nattemørket. Vi skulle til El Diente, litt over en halv times kjøring før morgenrushet startet. I det hele tatt: skal man klatre i eller nær storbyer er trafikken, veivalg og craggets beliggenhet i forhold til der du bor alltid en viktig del av planleggingen. Vi drikker kaffe i krus som skumper over når vi kommer til en grusvei så full av huller at vi bare må snegle oss frem. Erik mumler noe når det viser seg at veien likevel er utstyrt med fartsdumper (!) og den lokale kjendisen, en mann med tilnavnet Handsome, greier å holde følge med oss i rullestol.

«Jeg har en jobb som naturlig fører meg til store byer, og jeg blir stadig overraska over hvor mange av dem som har glimrende sportsklatring rett utenfor stuedøra. Og i noen tilfeller: innenfor.»

El Diente er et felt hvor det ser ut som buldregudene har strødd ut stein til å leke på. Noen av steinene, som El Diente selv – er tjue meter høye bautaer som taugudene har fått lov til å sette på høykant. Og – når de vil ha det ordentlig moro – legger en stor rund stein på toppen, som et kirsebær med cruxsmak på toppen av desserten. Steinene inneholder fra tre til ti ruter og man flytter seg fra stein til stein i et lett fremkommelig terreng med stier og åpent landskap. Steintypen er noe Daniel kaller falsk granitt, som jeg av mangel på geologiske kunnskaper ikke kan utdype, men den er fast – og skarp. Små hull og krimper med god friksjon, men som spiser tilsvarende mye hud.

Siden steinene er avrundet, blir det som både lett overheng og svaklatring, men det er også rene vertikale vegger her. Erik og jeg hadde tatt med våre vante brødskiver i sekken, men disse ble danka ut av Daniel som serverte meksikansk salat til lunsj, inneholdende bønner, chili, avocado, mais og salsasaus. Vel så interessant er det at fleinsopp inngår i den stedlige floraen, men som seriøse klatrere testet vi naturligvis ikke den. Dessuten finnes den bare her i august. Om slikt skulle friste noen til å avslutte klatredagen og for så vidt dagen i et område som synes å innby til camping og leirbål, bør det advares mot at ran forekommer etter mørkets frembrudd.

Å ranes er imidlertid å fortrekke fremfor å havne i skuddlinja mellom rivaliserende kartellmedlemmer i Mexico. Neste dag ga Daniel beskjed om at vi likevel ikke kom til å dra til et felt vi hadde sikta oss inn på. Grunnen var at den lokale narkosjefen på stedet akkurat hadde sluppet ut av fengselet og prøvde å skyte seg tilbake til sin gamle jobb som noen andre i mellomtiden hadde overtatt.

Så vi dro i stedet til et nydelig stykke natur litt over en times kjøring fra sentrum, kalt El Cuajo. Det er en kalksteinsvegg som reiser seg fra en frodig slette, det vil si behagelig anmarsj og gode standplasser. Men igjen; uten guide hadde det fort blitt et dagsprosjekt å finne. Feltet inneholder rundt sytti ruter over hele gradsspekteret, bortsett fra det ekstremt harde ettersom rutene stort sett er fra vertikale til lett overhengende med enkelte korte takoverheng. Perfekt for oss middelmådige klatrere, med andre ord.

På en hverdag var det som på El Diente; vi hadde hele feltet for oss selv. Og rutene var lange, spennende, tredimensjonale, dramatiske og varierte med alle slags tak. Selv Tor, vår blaserte svenske litterære agent, sa ah! og oh! Den eneste innvendingen måtte være boltingen. På El Diente hadde vi blitt introdusert til old school meksikansk bolting, men det var det i alle fall en sammenheng mellom runouts og vanskelighetene. Vi ble forklart at på El Cuajo var den mest aktive rutekreatørens personlige signatur høye førstebolter – og – enda mer spesielt: annenbolter som på sett og vis overflødiggjorde den første. At vedkommende mente klatring handlet om å utfordre ikke bare musklene og teknikken, men også psyken.

Vel, i dette tilfellet utfordrer det nok også logikken og logistikken. For når man så ned fra cruxet før man klippet annenbolten bekymret avstanden til nærmeste sykehus like mye som avstanden til bakken. Men for all del, her var masse ruter hvor boltingen var helt innafor. Og altså; ingen Mexican shoot-outs.

«Grunnen var at den lokale narkosjefen på stedet akkurat hadde sluppet ut av fengselet og prøvde å skyte seg tilbake til sin gamle jobb som noen andre i mellomtiden hadde overtatt.»

Vi landet i Bogota, Colombia i regn. Det regner hele året, men i oktober og november regner det virkelig. Dette var begynnelsen av desember så vi hadde håp om å få klatret. To minutter etter at forlagets sjåfør hadde begynt å kjøre oss fra flyplassen, ble bilen vår vinket inn til siden av politi, og med en viss erfaring med søramerikansk politi fra tidligere turer, skjønte jeg jo hvor de ville når de ba om stadig mer legitimasjon selv etter fremvist pass: Cash eller til stasjonen. Og fikk det bekreftet da den tyngst bevæpnede av politimennene, som reaksjon på vårt skuespill som naive skandinaver, slo hånden i dashbordet foran meg og ropte «Money! Money!».

Vi fortsatte å spille uforstående, men politimannen begynte da å knipse på bildet av meg på førerkortet mitt og rope «Penguin! Penguin!», en avansert utpsykingsmetode jeg tenkte de sikkert brukte på FARC-medlemmer, å umenneskeliggjøre fanger med å tiltale dem som dyr er jo velkjent praksis blant torturister. Så jeg fortsatte å smile som en idiot til politimannen mens jeg på norsk spurte Tor og Erik i baksetet om noen av dem hadde tatt ut noe lokal valuta på flyplassen siden disse gutta neppe tok kort.

Før det gikk opp for meg at det politimannen spurte om var om sjåføren vår virkelig var det han ga seg ut for, en som kjørte oss på oppdrag for det colombianske forlaget Penguin, og ikke en piratsjåfør som krevde penger av oss. For de ville ikke ha noe av at turister ble svindlet i landet deres! Dette skulle vise seg å være den første av mange fordommer mot Colombia som ble stukket hull på i løpet av oppholdet vårt. Colombia er i dag et land i økonomisk fremgang med et av verdens raskest voksende middelklasser, og selv om problemene på langt nær er løst, er det ikke lenger et land på randen av borgerkrig hvor alt handler om kokaineksport,  kidnappinger og brutal kriminalitet.

Selv Bogota er blitt en relativt trygg by om du unngår de åpenbare tabbene og strøkene.

Erik og jeg dro for til El Candelaria, det historiske bohemstrøket  i byen, og der fant vi en klatrehall som minner mer om boksegymmen i Rocky enn Klatreverket i Oslo, for å si det sånn. Slitt, spartansk utrusta, men med massevis av sjarme både klatreteknisk og mellommenneskelig, og med faglig solide folk på stedet. Vi fikk for eksempel ikke lov til å klatre med grigri og ble utdelt en ATC med en låskarabin så tung at vi mistenkte den å komme fra Bogotas fremste turistattraksjon, El Museo Del Oro,  gullmuseet. Og allerede på oppvarmingsrutene fikk lunger og muskler kjenne på forskjellen på Guadalajaras 1500 meter over havet og Bogotas 2600. Svimle sjangla både klatrer og sikrer rundt på matta og lurte på om det var mulig å få kjøpt noe oksygen i den rustne, bulka brusautomaten.

«Derfor er sportsklatringsfeltene i nasjonalparken Floresta da Tijuca en fin, sval tilflukt hvor de få hundre meterne over havet gjør en stor forskjell, og løvverket gir skygge på de bratte, harde rutene.»

To jobbdager senere gikk turen til Suesca, et populært felt med fast, solid sandstein halvannen time utenfor millionbyen. Etter noen hundre meters anmarsj befinner vi oss på et nedlagt jernbanespor hvor det rusler kuer og andre klatrere langs sandsteinsklippen som blir høyere og mer spektakulær jo lenger innover vi går. Dette er tropisk strøk, men i denne høyden er temperaturen i skyggen perfekt, med en mild bris som får barabas, det lange, lette skjegget som vokser langs hele veggen, til å duve og flagre.

For sportsklatrere som Erik og meg er det en ekstra fordel å ha med guiden Juan siden dette er et sted hvor tradklatrerne får bestemme, og mange av de fineste rutene er miksruter hvor det er greit at en kjentmann går opp først med sine egne sikringer. Det sparer tid på cragget og overvekt på flyplassen. Dessuten; I den spanske guideboken vi fikk kjøpt i den lokale klatrebutikken er tegningene skattekart som er vid åpne for tolkning. Antall ruter er tresifret og det er et stort utvalg ruter med flere taulengder. Mitt inntrykk var at de fleste klatrerne var kommet for å gå lange ruter. Var klatringen fin? Ja, jøss. Og, nei, ikke spesielt. Utvalget av ruter og sektorer er så stort at har man bare to dager her, kan man være uheldig og havne på de skarpe, skitne rutene hvor guideboken sier sportsrute, men det likevel viser seg at man skulle hatt med en kile eller tre. Løsningen? Ja, riktig; guide.   

I Suesca var vi innkvartert på en gård som vår vert, Carlos, hadde bygd om til et sted beregnet på unge par. Han kjørte, skjenka oss kontinuerlig det lokale brennevinet som han forsikra oss om at var mye snillere enn tequila, lagde fantastisk mat og tok enda større plass enn den gedigne gården sin som lå på 3200 meter. Og på 3200 meter blir det kaldt om natta. Så Erik, Tor og jeg drakk varmt øl, spilte biljard iført dunjakker og meksikanske hatter som bare ble morsommere og morsommere etter som særlig Tor fikk merke at den lokale spriten var ikke så snill. Og etterpå sov vi i omtrent uendret antrekk med doble ulltepper over. Ved siden av det solide murhuset vårt lå bryllupssuiten, et slags beduintelt med fritthengende laken til vegger som må ha forutsatt at de nygifte var, eller i hvert fall ble, ekstremt glade i hverandre.

«Yeah!»

Det var Erik. Han skreik ut fra toppen av sin første rute på La Lagona. Og det var ikke ruta i seg selv han jubla for, det var utsikten og det faktum at han befant seg der han gjorde. På det som må være en av verdens mest urbane klipper midt i Rio De Janeiro, Brasil, med utsikt til strender, fjell, skyskrapere og favelas, Rios berømte slumkvarter. For i Rio har selv slummen en egen skjønnhet. Vår colombianske guide i Suesca hadde bodd tre år i Rio og sa uten å blunke at det var alle byklatringers mor. Og klatrenettsiden Mountain Project synes å være enig: «Rio is hands down the WORLDS BEST URBAN CLIMBING DESTINATION.» Og derfor er nok ikke La Lagona – med sine håndfull korte, skarpe ruter – det naturlige førstevalget med mindre du er i sentrum og bare har noen få timer til disposisjon. Da skal du nok heller prøve flertaulengderne til Sukkertoppen eller Urca.

Nesten all stein i Rio er solid granitt, krever teknikk og en viss tilvenning før du får lyst til å klatre på grensen av din kapasitet på de meget rudimentært boltete rutene. Men da har du til gjengjeld noen originale klatreopplevelser foran deg. Eller hvordan høres det ut å gå ti taulengder fin klatring med utsikt til Rio, rekke bordbestillingen dere har på restauranten på toppen av Urca, se solnedgangen over et glass ikke-snillere-enn-tequila caipirinha i baren og ta taubanen (gratis for klatrere!) ned igjen? Eller hva med litt hard sportsklatring førti minutters kjøring og et kvarters gange fra byens ståk og varme? Det var guiden Andrew som foreslo det etter å ha sett nordmennenes lange bekker av svette på La Lagona.

I motsetning til den tørre, kjølige lufta i høyden i Guadalajara og Bogota, er Rio nemlig meget fuktig og varm, særlig i januar og februar. Derfor er sportsklatringsfeltene i nasjonalparken Floresta da Tijuca en fin, sval tilflukt hvor de få hundre meterne over havet gjør en stor forskjell, og løvverket gir skygge på de bratte, harde rutene. Dette er atletenes lekegrind, med bare et par oppvarmingsruter før du er på fransk 7-ertall. Det er som en klatregym der alle synes å kjenne alle og bekrefter stereotypien om den glade, utadvendte brasilianer. Responsen når vi svarer at vi er fra Norge er selvfølgelig: «bacalao!» Og når vi faller tidlig på cruxet: «almost there!»

Siste kvelden i Sør-Amerika. En strandfotballkamp i flomlys på Copacabana. En bar i en bakgata hvor de serverer godt, lokalt øl og juksechampagne. En annen bar, hvor en eldre kvinnelig gjest har tatt mikrofonen og synger en vuggende bossanova om kjærligheten til ektemannen som sitter rett foran henne. En frukthandler som gir oss gratis bær. Den knasende lyden av bølger mot sand og lyset øverst på Sukkertoppen. Kristusstatuen som har klippa anker enda nærmere himmelen. Almost there.