For noen år siden var jeg på Korsika, en mellomstor øy rett nord for Sardinia. Den har blitt kastet fram og tilbake mellom Italia og Frankrike opp gjennom århundrene, og nå framstår den mer som et eget land – den har et eget flagg, og det er en litt lovløs feeling over hele stedet.
Å klatre på Korsika er som om hele verden har måtte pakke seg sammen på en øy: bratte kalksteinklipper, slik vi kjenner dem fra resten av Europa, nede i lavlandet. Høyere opp i fjellene ligger granitten, tårn på flere hundre meter med riss i alle størrelser. Korsika har fjell høyere enn Norge, men også hvite strender, oliventrær og Middelhavet en time unna. Du kan buldre på sandstein, eller gå ruta G20 oppe i fjellene, hele øya på langs.
Øya er et av de stedene som står høyest på ønskelista mi å reise tilbake til, en dag når verden er tilbake i vater igjen, og det vi bekymrer oss mest for er såre fingertupper og krispe forhold.
Stedet var nesten tomt for klatrere da vi var der. Vi møtte bare et par andre folk, en kveld vi campet oppe i fjellene i Bavella. Vi var en gjeng på fem stykker, som hadde alliert oss med Tim. Tim var fra Korsika, og jeg hadde møtt han i Yosemite året før, han hadde slått opp telt ved siden av Mari og meg, og klatreverdenen er jo knyttet sammen av denne type vilkårlige vennskap på kryss og tvers. Jeg kjente han ikke særlig godt, men han hadde altså åpnet hjemmet sitt for vennene mine og meg for å vise fram øya si som han var så stolt av. I tillegg til oss fem og Tim var det to andre gutter som vi ble sittende og prate med. De var ivrige klatrere som hadde slått opp et falleferdig telt ved siden av vårt.
Vi hadde altså satt opp camp og skulle lage mat, og så begynte det å regne. Det er jo ikke verdens undergang, hvert fall ikke for oss som kunne sette oss i bilen og kjøre hjem til Tim sitt hus, men hva med de to vi hadde campet ved siden av? Tim inviterte like godt de også, for det er sånn han er. Vi spilte kort og drakk kaffe og snakket om klatring. De to var fra Nord-Italia, regionen Lombardia.
Jeg har ikke tenkt på de to siden vi var på Korsika. Men i går tenkte jeg på dem, for det fortsetter å renne inn med nyheter fra Italia. For dem må våre diskusjoner om hvorvidt man kan klatre med en eller to faste partnere framstå som absurd. Jeg sendte en av dem, Stefano, en e-post for å høre om han kunne dele noen av erfaringene sine med oss.
Det var et hjerteskjærende svar jeg fikk, det handlet ikke – som det gjør mye for vår del – om signaleffekten av å dra ut, om det prinsipielle riktige å gjøre i en slik situasjon, om hva vi faktisk har «lov» til. For han handlet det om liv og død.
Stefano Vergini er 28 år gammel, og har klatret de siste ti av dem. Han forteller:
– Som de fleste andre som elsker klatring, så er det det viktigste i livet mitt. Jeg føler meg bedre både mentalt og fysisk av å drive med det, og jeg kan ikke forestille meg å la være å klatre for noe særlig mer enn en uke. Helger betyr klatring, ferier betyr klatring, ledig tid betyr klatring.
For en måned siden stengte alle sentrene. Det var samtidig som skolene, barnehagene, treningssentre og andre samlingssteder stengte. På den tiden tenkte vi at det var preventivt, for å unngå de verst tenkelige scenariene. Vi sa til hverandre at selv om klatresenteret var stengt kunne vi glede oss til helgen, det var spådd strålende værmelding.
Og det har virkelig vært noen fine helger her de siste ukene. Jeg dro til Arco de Trento (rett på nordsiden av Gardasjøen i Nord-Italia), sammen med to venner av meg. Der gikk vi en kjempefin flertaulengdersrute som heter «Il missilie» (til info: Missil er et selvdrevet, styrt våpen utrustet med ett eller flere stridshoder med eksplosive ladninger. Det er nesten så det kan minne om en pandemi, som slår vilt rundt seg, treffer blindt og vilkårlig).
Fra første stund forsto klatremiljøet i nord-Italia at ‘å holde seg hjemme’ betydde at vi ikke skulle dra ut og klatre. Og i disse dagene er det nok ingen som drar ut og klatrer i Italia, jeg håper hvert fall ikke det.
Helgen etter dro jeg til favoritt-craget mitt som heter Animal House. Det er en juvel av en vegg, harde og tekniske ruter på kompakt kalkstein. Utsikten, steinkvaliteten og solnedgangen minnet meg på at dette virkelig var en gave fra naturen.
– Jeg var heldig som fikk disse dagene før den videre utviklingen, forteller Stefano.
– 8. mars begynte ting å stenge ned for alvor. Dagen før hadde regjeringen definert min region, Lombardia, som rød sone. Det betydde at fra og med den påfølgende mandagen, 11. mars, kunne ingen lenger bevege seg utenfor sin egen by, bortsett fra de som skulle på jobb eller i nødstilfeller. Restauranter, butikker – bortsett fra dagligvare – ble stengt, i tillegg til alle andre steder der du kommer i kontakt med folk.
Denne krisen rammet oss hardt, uten noe forvarsel på hvor ille det skulle bli. Sykehusene fyller seg opp. Alle vi som kan, blir hjemme.
Gatene er tomme, det er politi i gatene som sjekker om vi har gyldig tillatelse til å gå ut av huset vårt (vi trenger et eget dokument for dette, utstedt fra departementet).
Etter den første helgen hjemme, ble hele Italia definert som rød sone. Situasjonen blir mer og mer alvorlig, og alle merker at det kommer nærmere.
– Det er noen som fortsatt er ute for en løpetur. Disse blir stoppet av politiet, som rapporterer dem. Vi kan bare gå ut for å kjøpe mat – det er egne køsystemer i matbutikkene som blir kontrollert av politiet – eller i nødssituasjoner.
Fra første stund forsto klatremiljøet i Nord-Italia at ‘å holde seg hjemme’ betydde at vi ikke skulle dra ut og klatre. Og i disse dagene er det nok ingen som drar ut og klatrer i Italia, jeg håper hvert fall ikke det. Det vanskelig å forandre vår måte å leve på nå, i hvert fall for folk som oss, som vanligvis lever så tett på naturen.
Men i dag har vi ikke råd til å skade oss selv og belaste sykehusene som allerede er under så sterkt press. Hvis vi skader oss tar vi opp plass, og det er andre som trenger den mer enn oss. Det å skulle utsette oss for unødvendig risiko nå kan ikke forsvares, og klatring er jo først og fremst en egoistisk aktivitet. Ja, klatring er viktig i livet mitt, men ikke nå. Ikke hvis vi utsetter oss for unødvendig risiko. Da vil det gå ut over andre.
Alle her skjønner at det vil bli en lang og vanskelig periode, men styrken i klatremiljøet er fantastisk. På sosiale medier deler vi treningstips, og flere proff-klatrere har lagt ut sine egne filmer gratis, og jeg har en lang liste med klatrebøker jeg vil lese. Det er selvsagt ikke det samme, men dette er ikke for alltid.
Vi er i karantene, og vi er selvfølgelig redde, men kanskje vi kan lære noe av dette også. Litt som på en lang og eksponert taulengde, der jeg er redd, men jeg kommer ut av det med noen lærdommer jeg kan ta med meg. Kanskje vi kan komme ut av den krisen med nye perspektiver.
Stefano legger til en siste setning før han avslutter, der han sitter i et hermetisk lukket Italia og ser på treningsvideoer for å holde seg motivert, og venter på at denne våren skal gli forbi:
And then we will return to climbing in our beautiful spots with our beautiful people, the crags and walls will wait us forever, there is no hurry.
