nz
New Zealand ligger så langt fra Norge som det er mulig å komme. Men du kan trygt dra, for landskapet er helt nydelig og klatringa like så.
Om det var Peter Jacksons Ringenes Herre som har gjorde det, eller om verden bare plutselig oppdaget landet, er ikke godt å si. Uansett hadde turismen til New Zealand et kjempeoppsving etter millenniumsskiftet.
Og det er utrolig velkomment å gjøre et besøk; det meste går smertefritt. Helt fra bilkjøp til at det finnes hosteller over hele landet. Det vrimler av unge mennesker på farten, haikende, syklende eller durende rundt i campingbiler.
Det hjelper og at New Zealandere er utrolig behagelige mennesker. «No worries, man» er standardreplikken, som kanskje vi nordmenn skulle ha importert.
Les også: Utforskning av klatringen i Biar, Spania
Litt godt norsk ja
Klatring finnes det mye av i NZ. Men som i Norge er noe helt fantastisk og det meste passe bra. Landet minner på mange måter om her hjemme, men klatremessig kanskje ikke så utviklet.
New Zealand ligger jo svært skjermet fra resten av verden, og impulser er det jo dermed noe mindre av. Når det er sagt virker det allikevel som at de har en litt mer progressiv innstilling til livet enn hjemme. Dette har ikke forplantet seg til klatringa, og vi ser den samme typen skremmende ruter fra 80-tallet med laaang avstand mellom boltene.
Om du oppsøker tradisjonelle felt kan du lett ende opp i Stillheten-situasjon (den utrolig psykende 80-tallsruta på Fjell utenfor Oslo): «Kanskje jeg heller skal klatre litt ned og hoppe enn å risikere livet for denne redpointen/onsighten?»
To knallcrag og ting på gang
Om du velger å reise kloden rundt på klatretur er det to steder du må besøke, og de stedene er vel verdt turen: Castle Hill ved Christchurch for buldring og Paynes Ford helt nord på Sørøya for tauklatring.
De andre craggene vi besøkte er greie om du er local men ikke forvent for mye. Det skal være verdensklassecrag lenger syd, nærmere bestemt veggen Babylon, i Fyordland, Milford sound, men der er været svært ustabilt, og vi fikk ikke anledning til å sjekke det ut.
Uansett er det mest hard klatring det er snakk om. Vi besøkte Wanaka og Queenstown i tillegg til overnevnte Paynes og Castle, men med mindre du vil nedover for å se landskapet er ikke klatringa der verdt turen.
Og det er da mye annet du kan gjøre: Wanaka er kjempekoselig og Queenstown er dynamisk – den raskest voksende byen i NZ. Mye turister og mye å gjøre, og fint landskap.
Actionsportshovedstaden i NZ kalles den, og her kan du kjøre jetboat, strikkhoppe, paraglide osv. Mitt råd må bli: Test ut fallskjermhopping. En tredel av prisen i Norge, og en kjempekul opplevelse.
MYE kulere enn å strikkhoppe og bare litt dyrere. Regn med ca 1400 kroner for et tandemhopp. Det er vært prisen, sann mine ord.
Om du er i trad-klatremodus stikker du til The Darrands ved Milford sound, men ta med regntøy. I så fall må du sjekke ut ovennevnte Babylon, som altså skal være i verdensklasse.
Om du er i Christchurch noen dager er det flere andre crag du kan sjekke ut, blant annet The Cave. Som navnet sier er det bratt; her finnes harde ruter opp til grad 32 som skulle bli noe sånt som norsk grad 9.
Det er ikke pent her, og det er ikke spesielt fast, men det er veldig overhengende, og det er jo en kvalitet i seg selv. I strøkene rundt finnes flere andre felter som ser ok ut og som i alle fall ligger svært fint til, med utsikt og greier. Avhengig av hvor mye tid du har kan du jo ta en tur. Ta med så mye god psyke du har, for det er langt mellom boltene på noen av rutene.
gradstabell
Grader og bolter
En ting vi raskt fant ut var at mye er hardt gradert. Vi fikk rett og slett litt smekk. Om det var fordi vi hadde spist for mange lambshanks er ikke godt å si. Eller kanskje vi misforsto systemet?
Vi prøvde en 26 i The Cave, Urge som ifølge den oversettelsen vi hadde skulle være 7a+. Den var soleklar 7b+, og det ble bekreftet av en av nestorene som vi traff. I den nye guiden er oversettingstabellen riktigere, 26 er der 7b/7b+.
I Paynes Ford gikk vi friskt på en 25, Make my Day. Dette skulle være 7a+ ifølge tabeller. Ikke nok med at det var tre bolter på 20 meter, men ruta var henimot grad 7c, dvs 8/8+. Til nød kan vi sette den i grad 8.
OG: kun én bolt var rebolta siden -88. Og den tok jeg en skikkelig suser i. Det kunne jeg for så vidt godt ha gjort i de andre boltene og men det var helt uaktuelt, for de var temmelig jævlige.
Falle turte jeg heller ikke på ruta ved siden av. Grad 24 skulle være cruise. Men der hadde de kun rebolta den første bolten og ikke de to andre. Nummer to var brun av rust og den siste skrangla rundt, gammel og fæl. Pumpen slo inn da psyken sa «dette er ikke trygt, dette er svært farlig». Nedklatring, hvile i den dårlige bolten (!) med derpåfølgende skjelvende klatring til ankeret ble nødvendig.
Heldigvis pågår rebolting og de fleste rutene er faktisk helt ok (denne saken er skrevet i 2006, så mye kan ha skjedd siden da. Red. anm). Dessuten er fjellkvaliteten god, så det kan vel tenkes at de gamle boltene tåler en trøkk fortsatt.
I Wanaka og Queenstown var gradene langt softere, antagelig grunnet at dette er nyere felt. Her stemte også de graderingsskalaene du kan finne i førerne relativt bra.
Castle Hill
Kanskje det vakreste buldrefeltet i verden og ifølge Dalai Lama verdens spirituelle sentrum. Etter noen dager blir sammenligningen med Fontainebleau mer og mer treffende, og du innser at Font kanskje er litt bedre (Font er jo i følge legendariske Ben Moon verdens beste klatrested), men at Castle Hill er vakrest. Men det tar litt tid å komme inn i klatringa. Dette er kalkstein og den tenderer å bli lett polert. Langt dårligere friksjon enn i Font, men like teknisk. Ja akkurat. Temmelig krevende.
Tonnevis med kvalitetsproblemer finnes på de flere tusen steinene rundt på de ulike feltene. Nok til flere år med klatring.
Castle Hill består av flere felter. Spittle Hill var det første som ble påbegynt og er mest utviklet. Det ligger nærmest veien. Quantum Field ligger over et gjerde og på høyden ti minutter lenger opp. Flere andre felter lengre fra veien finnes, men det er mindre utviklet, og fører mangler. Når alt er utviklet kommer det til å være store mengder problemer. Alt lokalisert i et nydelig åpent landskap, med store gressletter og duvende høyder.
Sommerstid (på NZ, altså vinteren for oss) kan det være i varmeste laget. Da vi besøkte stedet var det nærmere 30 grader i skyggen. Men selv i solen var det mulig å klatre, fordi man som regel har litt vind som tørker taka, og luften er veldig tørr. I overskyet vær kan det bli sleipt og fuktig, så slik sett er faktisk sol å foretrekke. I juni-juli kan det komme snø, men på solrike dager er det helt ok. Du kan kombinere turen med skikjøring. Det skal være gode skisteder rett i nærheten. Men de fleste vil vel dra fra Norge når det er kaldt og vinter hjemme. I så fall dra i januar-februar. I jula er det ofte bra, men det tenderer regne mer i desember og tidlig januar.
Paynes Ford
Lenger nord, ved Nelson i Golden Bay area, ligger Paynes Ford. En elvedal utrolig vakkert beliggende, med utløp i den store Golden Bay der det er sannstrender så langt øyet rekker. Opp elva og i jungelen ligger klippene, med sine bølgende klippeformasjoner på bombefast kalkstein. Og en badekulp der alle hippiene bader nakne. For hippier er det mange av i Nelson, en utrolig laidback by som du ikke finner maken til her hjemme. Unge avslappede mennesker, muligens etterkommere av Goa-farere (?) serverer vegetarmat og holder konserter. Og går barbeint rundt. Herlig med lunch og god kaffe mellom klatreøktene eller på en hviledag. Sammen med Castle Hill utgjør Paynes Ford et komplett feriemål for klatreren her hjemme som ser etter noe annet: skjønnhet i mooves, natur og levevis.
Urbefolkningen
Du synes kanskje det ser litt teit ut når Maurier rekker tunge og ser rare ut på bilder. Vel, helt til du hører litt om deres historie. Vikingene kan bare gå hjem og vogge når det kommer til brutalitet og krigslyst. Mauriene drev med krig, det var det de holdt på med! De sloss mot hverandre og spiste hverandre. Spesielt var babyer en delikatesse. En av høvdingene var kjent for kun å spise babyer. Sær i matveien, foretrakk kun det beste. Det at de rekker tunge betyr: Jeg vil spise deg.
Mauriene kom til New Zealand på 1300-tallet. De spiste angivelig raskt opp alle store dyr på øyene, og da det ble lite mat utviklet krigslysten seg og de begynte å spise hverandre.
Ryktene skal ha det til at da urbefolkningen i syd fikk høre at en stor og krigersk høvding fra Golden Bay-området nord på sørøya var på veg sørover (han og hans krigere haiket faktisk med et nederlandsk skip), ble de så redde at de druknet sine barn og begikk selvmord med selv å hoppe ut fra de høye klippene. De visste hva som ventet dem: Hard tortur og siden å bli servert som hovedrett. Om du ikke tror det kan du jo sjekke ut sannhetsgehalten selv. Mine kilder er universitetsfolk folk fra New Zealand. Ellers kan du se filmen «En gang var vi krigere» som er laget av en Mauri, og handler om voldskulturen blant dem. Fremdeles er Mauri-kulturen svært voldsbelastet og konebanking er visstnok vanlig. Det virker uansett som at de selv har tatt tak i problemet og at det går mot roligere tider.
Så du trenger ikke være redd for å dra til New Zealand. Det er et av de mest behagelige og spennende landene jeg har besøkt. Har du tid og penger vet du nå hvor du skal dra. God tur, men husk: ikke geip til en Mauri.
Castle hill
Beliggenhet
Ca en drøy time med bil fra Christchurch. Man ser steinene fra veien. Det er flere felt, og de mest utviklede er de nærmeste: Spittle Hill og Quantum Field. Parkér ved veien, gå gjennom en port inn langs et gjerde. Anmarsj 3-10 minutter. Quantum Field ligger på høyden rett fram, Spittle Hill til venstre.
Overnatting
Enten i Christchurch, camp i det fri eller backpackers. I byen kan Thomas hotell (ligger i Hereford street) anbefales. Greit billig (60-80$) og bar rett over gata. Men du må som regel bestille i helgene. Her kan du og bo på fellesrom for 23$. For camping er det gratis ved Lake Pearson, idyllisk og ikke så mye sandfluer. Ligger to mil mot vestkysten for Castle Hill. For backpackers koster det 20$ hos Flock hill lodge, ca 1.5 mil fra Castle hill mot vestkysten.
Fører
Rock deluxe, som inneholder en god buldrefører for Castle hill og greie førere for andre felt på sør-øya, og kan være en fin introduksjon. Men nøyere ettersyn viser at Spittle Hill-delen er bare delvis komplett. Pris 60$. For Spittle Hill finnes en egen fører som heter The Definitive Spittle Hill Climbing Guide. Pris ca 25$. Førerne fås kjøpt på Outdoor Bivouac i Colombo street mitt i byen et par kvartaler nedenfor kirka (den ser du), www.bivouac.co.nz.
Grader
V-systemet brukes her og skal være samkjørt med det amerikanske. Gradene kan virke noe harde på V5-V8-nivå, og det kan virke som det generelt er gradert noe hardt i New Zealand. Så ikke har for høye forventninger. Men det kan også være varmen og formen som har spilt oss et puss.
Anbefalte buldere
Nydelige Quantum Mechanics (V7) jekker deg nok ned om du har mye energi etter flyturen. Om ikke er du god og i så fall kan du jo stikke og gå Joker (V9). For oss andre dødelige: The Air Below (V6), The Mantelproblem (V5), The Letterbox (V5), Beautiful Edges (V4), Orifice Fish (V3). Det er tonnevis med kvalitetsproblemer.
Paynes Ford
Beliggenhet
Sørøya i New Zealand, helt på nord-vestspissen ti mil fra Nelson, ved Takaka.
Klatringa
Nydelig klatring på fantastisk fint fjell. Kalkstein med avrundede lister og passe høyde.
Overnatting
Hangdog camping har teltplass og refugio til en billig penge. Ligger rett ved veien og rett ved cragget.
Fører
Fås kjøpt på campingen. Den beste er Golden Bay Climbs utgitt av New Zealand Alpine Club. Ellers er det noe info i Rock deluxe, og da får man jo alle andre cragg i NZ med på kjøpet. Se www.alpineclub.org.nz for bestilling.
Grader
Samme som i Australia, men ofte noe hardere gradert.
Anbefalte ruter
Et lite utvalg: Make my day (25), Superconductor (23), Responsible Lunges (25), Skiing off a Convex Slope (25), Rat up a Drainpipe (20), Temples of Stone (18).
Les også: Klatring på Sicilia
