Førstereisgutt på ekspedisjon

Den nordlige ruten. Tøffere, men tryggere. 

Det er to hovedruter i dette fjellet. Den første, og mest populære, er den som går fra sørsiden, med startpunkt og Base Camp på den sydlige armen av Inylchek-isbreen. Ruten i sør har mer sol, og denne siden av fjellet trekker flere klatrere ettersom veien direkte til Camp 3 i fjellpasset er enkel å bestige.

Den ruten vi valgte går fra nordsiden og har et betydelig lavere antall klatrere. Ruten er meget utfordrende og krever klatring på nabotoppen (Chapaev-skulderen på 6100 meter) før du kommer til Camp 3 i fjellpasset. Selv om vår rute er ansett som mye tøffere enn den fra sør, var det én veldig viktig grunn til at vi valgte den; den er tryggere. En distinkt forskjell mellom disse rutene er den høye rasfaren når du kommer sørfra. Denne sesongen hadde allerede en klatrer blitt erklært død etter ras. De fleste dødsulykkene skjer langs sørruten - i 2004 ble en gruppe på 11 klatrere drept av ras.

Jeg husker en av samtalene jeg hadde med to medlemmer fra gruppen min; Steven og Alex. Dette var Stevens andre forsøk – han hadde prøvd å nå toppen allerede for 20 år siden, fra sør.

Jeg sa: «Jeg skjønner det fortsatt ikke, hvorfor folk velger den ruten. Den er så farlig.»

«Ingen anelse. Har du hørt Stevens historie om sørsiden?», svarte Alex.

Jeg noterte meg at Steven var veldig stille og blank i øynene.

Jeg spurte ham forsiktig: «Har noen av dine venner vært utsatt for ulykker der?»

Det var stille en stund, men så svarte Steven: «Fire. Fire av mine venner er døde.»

Akklimatiseringsperioden. Tilvenningen til høyden.

Den klassiske strategien er å gjøre to akklimatiseringsturer i fjellet. Den første er veldig kort; man klatrer til Camp 1 (4600 meter) og kommer tilbake til Base Camp (4000 meter). Den andre er lenger; én natt i Camp 1, to netter i Camp 2 (5600 meter) og så en natt på Chapaev-skulderen (6100 meter). Dette etterfølges av mellom tre og fire dagers hvile i Base Camp før den siste klatringen, med toppen som mål.

Det gjennomsnittlige mennesket kan tilvenne seg cirka 1000 meters høydestigning på en dag uten store problemer. Vår plan var å tillate en god tilvenning for vårt opphold i Camp 3 (5850 meter), i et pass mellom Khan Tengri og Chapaev-skulderen før støtet for toppunktet. Det er ikke mulig å forutse hvordan kroppen din reagerer på alle disse fysiske utfordringene og ikke minst høyden. Hver og en av oss kjente på lidelsen på en eller annen måte.

Noen av gruppemedlemmene hadde prøvd å «gå» fjell som Elbrus, Kilimanjaro og Aconcagua. På Khan Tengri er du heldig om du finner en liten, flat stein du kan sitte på mellom Campene. Mesteparten av tiden tilbringer du i snøbakker som ligger på mellom 40 og 60 grader, ofte med en overflateblanding av stein og is som ligger på mellom 70 og 80. Sikkerhetstiltakene når du klatrer i disse bakkene er faste tau nesten hele veien til toppunktet, med unntak av noen få steder. Når været blir dårlig, eller en storm er på vei, kan disse tauene være livreddende. Du kan alltid komme deg trygt ned.

Følelsene mine var i stadig endring under akklimatiseringsperioden. På fjellet møtte jeg mange mennesker som gjorde retrett etter mislykkede forsøk på å nå toppunktet. Noen hadde frostskader eller andre helseproblemer, andre hadde bare ikke nok styrke, utholdenhet eller vilje til å nå helt opp. Alle historiene jeg hørte gjorde meg usikker på min egen styrke. Flere av dem virket å være mye mer erfarne enn meg. Om de ikke kunne, hadde jeg da i det hele tatt en sjanse?

Akklimatiseringen var i ferd med å fullføres. Jeg var på vei tilbake til Base Camp, meget sliten. Flere fra andre grupper valgte allerede da å gi opp. Jeg diskuterte situasjonen med en av guidene, og han fortalte meg dette: «Alle lider på fjellet. Det er ikke lett for meg heller. Men du må alltid være forberedt på å lide enda mer om du vil nå toppen.»

Det siste besøket i fjellet

De tre dagene med hvile i Base Camp passerte som en vind, og det var tid for den siste delen; klatre til Camp 3 på nesten 6000 meter, og prøve å komme seg til toppunktet på Khan Tengri.

8. august. 08.00. Gruppen vår er klar til å forlate Base Camp. Et oppriktig ønske om å ses senere blir gitt sjefen for Base Campen. Det kommer til å bli en lang klatredag ettersom vi skipper overnattingen i Camp 1 og prøver å komme oss til Camp 2 i ett push. Ryggsekkene er tunge, men etter akklimatiseringsfasen har de mer utfordrende delene av klatringen blitt enklere å gjøre. Gruppemedlemmet fra England føler seg ikke bra, han har antakelig ikke hatt nok tid til å komme seg, og han må snu og gå tilbake til Base Camp.

Ved Camp 2 (5600 meter) må jeg sove i en snøhule. Den er veldig mørk, og uansett hvordan du vrir og vender på deg så detter det snø ned i jakken din, men det er definitivt godt ly mot snø og vind. Det var ikke nok tid til å smelte snø så alle fikk nok vann. Det ble jeg som fikk minst vann til middag og frokost. Dette kan bli skjebnesvangert – alle sliter med dehydrering i denne høyden, og det har direkte innvirkning på ytelsen din. Jeg kommer til å kjenne de negative virkningene allerede på neste del – veien opp til Camp 3.

For å komme til Camp 3 på 5850 meter må vi klatre opp Chapaev-skulderen (6100 meter) og deretter trekke ned til passet. Mesteparten av ruten består av bratte steinbakker, og noen bratte snøbakker. Værmeldingen vi mottar via satelittelefon forutser veldig dårlig vær allerede fra neste dag og ut resten av uken. Disse nyhetene får flere gruppemedlemmer fra flere delegasjoner til å gjøre retrett og gi opp toppunktet. Jeg føler meg deprimert. Det er ekstra hardt å forberede seg på hardt arbeid når du vet at sjansene dine for å lykkes minsker.

Vi bestemmer oss allikevel for å prøve. Dette er den eneste sjansen vi får. Vi begynner klatringen mot Camp 3. Jeg føler meg forferdelig; hvert skritt er en kamp. Jeg er andpusten allerede før vi har satt i gang. Andrey, en av guidene, sier: «Du kommer ikke til å klare det. Prøv å kvitte deg med noe mat. Hjelper ikke det, så må du returnere.»

Jeg fulgte rådet hans og la fra meg en pose med mat sikret i tauene. Peter fra Slovakia var den eneste som kom bak meg, han tok meg igjen idet jeg tømte ryggsekken. Været begynner å bli veldig dårlig, allerede fra i morges har det blitt mye verre. Peter nøler et øyeblikk, og sier: «Jeg gir opp… Det har vært hardt å fortsette helt siden vi startet.»

Jeg har ingenting å si som kan muntre ham opp. Jeg er faktisk misunnelig på at han kommer til å være trygg nede i Base Camp mens vi potensielt kommer til å holdes fanget i Camp 3 i flere dager. Han vender snuta nedover, og jeg fortsetter lidelsene. Et lite knippe med ord går igjennom hodet mitt kontinuerlig og gir meg styrken jeg trenger for å ta det neste skrittet: «Du kommer ikke til å klare det.»

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å miste den siste karen av syne. Jeg sliter allerede med å følge på de andre. De siste, bratte delene av veien mot Chapaev-skulderen er jeg alene og fortvilet. Jeg er ekstremt sliten når jeg endelig når toppen av skulderen, og til min store overraskelse ser jeg at det står noen og venter på meg. Endelig; ikke mer klatring i dag! Vi tar på oss utstyret vi bruker nedover, og tar veien ned til Camp 3 i passet.

Klar for toppunktet

Værmeldingen stemte ikke. Forholdene neste dag var perfekte for å gå helt til topps, men vi hadde hviledag. En av guidene klarte ikke sove den natten på grunn av høydesyke, og bestemte seg for å dra tilbake.

Vi ble fortalt at turen mot toppen ikke ville bli en lagtur – her var det hver mann for seg selv. Fristen for å komme seg dit var 1500. Var du ikke på toppen innen da, så måtte du snu og vende tilbake.

Vi spiste en lett middag, sovnet rundt 1900 og våknet igjen klokken 0200. Klokken 0400 er jeg den første som krabber ut i kulden og komplett mørke. Det har falt noe snø, men jeg husker ruten, så jeg går først – med hodelykten på. Det tar ikke lang tid før en av hodelyktene vender tilbake mot Camp. Alex fra Tyskland. Vi har alle slitt med mageproblemer, men Alex har lidd mer enn noen. Kun fire medlemmer og to guider igjen nå, for det siste draget mot toppen.

Ruten mot toppunktet består stort sett av steinete bakker med noe snø. Deler av veien er man nødt til å klatre nesten vertikalt. Ved et punkt innså jeg at jeg klatret alene. Ingen var foran meg, ingen var bak meg. Jeg følte meg som i en transelignende tilstand. Jeg følte ingen ubehagelighet fra kulde eller vind, ingen vonde tanker eller bekymringer streifet meg.

På 6400 meter nådde jeg en Camp 4 som sjeldent er brukt. Det er en god, flat plattform for to telt, men du kan skjønne hvorfor denne plassen ikke er spesielt populær. Et 20-30 centimeter tykt lag av telt ligger der; telt som er ødelagt av vinden. Jeg ser et utall minnesmerker i steinene rett ved de faste tauene. Der står det som regel at de døde på vei ned. Der og da prøvde jeg å la være å tenke på det og på dem, jeg trengte en matbit og en varm te. Guiden vår, Andrey, tar meg igjen, og derfra og opp tar han følge med meg.

Jeg går fortsatt på som om jeg er besatt. Etterhvert begynner jeg å snakke til fjellet som en levende ting. Jeg har ingen hodepine. Jeg føler meg faktisk lykkelig hele veien, der jeg leter etter noe å holde fast i og som kan hjelpe meg oppover. Kanskje jeg opplevde en slags eufori på grunn av mangel på oksygen? For meg var det som om fjellet og jeg ble ett.

Vi kommer oss forbi steindelene og kommer til den store snøhetta. Derfra er det ikke mer steinklatring, kun en spasertur opp den lange snøbakken på rundt 40 graders stigning. Jeg ble fortalt at herfra til toppunktet var det en time, men jeg kjente det mer som evigheten ettersom jeg begynte å miste styrke allerede fra første skritt på snøen.

Isøks, skritt, skritt, taumoped. Det er de enkle kommandoene jeg begynte å gi meg selv på vei opp. Jeg følte at jeg ikke kunne gå et skritt lenger om ikke jeg fortsatte kommandorekker i hodet mitt. Isøks, skritt, skritt, taumoped. En gang til. En gang til. Igjen.

Jeg mistet begrepet om tid. Jeg trodde virkelig bakken aldri tok slutt. Nå og da tviholder jeg i isøksen, bøyer meg over den, prøver å puste og gråter av min egen følelse av hjelpeløshet. I neste øyeblikk blir jeg eitrende forbanna, tar et andre magadrag og dette draget hjelper meg til å ta kjappe skritt i cirka to minutter før jeg er utslitt igjen.

Til slutt kommer enden av snøbakken, og en høyresving åpner seg. Jeg ser den ikke, men jeg kan føle at toppunktet er nært! Jeg er spent, hjertebanken øker, jeg løper nesten opp en liten bakke, men guiden holder meg igjen og roper til meg: «Stopp! Ro deg ned. Det er over nå. Toppunktet er der». Han peker i en retning.

Jeg tar noen dype åndedrag og går sakte opp til toppunktet med hodet bøyd. Noen meter før toppen løfter jeg hodet og ser tripoden med flagg. Om ikke de var det fra før, så blir i hvert fall beina mine gelé nå, og ett skritt før toppunktet faller jeg på knærne og klarer ikke stoppe gråten, mens jeg lener meg over isøksa.

Jeg klarte det… Jeg er her…

Det var et stort, følelsesladet øyeblikk. Følelsen av å ha vunnet. Ikke over fjellet, men over meg selv. Følelsen av takknemlighet for at fjellet tillot meg å bestige det.

Toppunktet er bare halve turen. Foran meg ligger det en lang og hard vei tilbake. Dagen etter vil vi alle sitte trygt ved Base Camp, feire at vi er nede og trygge, og dele tankene våre med hverandre.

Suksessraten fra vår Base Camp var cirka 20 %. 50 klatrere totalt forsøkte seg den sesongen, og bare 12 nådde toppen (guider inkludert).

Siste ord

Spørsmålet om hvorfor vi går i fjell er et av de vanskeligste å svare på. Det er ikke bare toppunkt-øyeblikket i seg selv, eller flott utsikt over skyene. Det er mange ting som tiltrekker oss i de store fjellene. For meg er den viktigste følelsen den at man virkelig lever. På denne turen følte jeg meg 100% levende.

Jeg husker den følelsen jeg hadde da jeg krysset det smale snømønet uten tau. Snubler jeg og faller har jeg en gedigen bresprekk på høyre side. Sklir jeg til venstre venter en kilometer lang avgrunn. Døden venter på begge sider, og kun i midten – på en 20 centimeter bred sti: livet! Denne opplevelsen gjør verden rundt så mye enklere, en verden der livet er en uvurderlig gave, og gledene i det kan finnes i de minste ting.

Asset Danyalov (27)

er bosatt og har studert i Stavanger. Han jobber hos Porserv Norge AS og er opprinnelig fra Kazakhstan.

Khan Tengri (7010 moh)

• Verdens nordligste 7000-meter, beliggende på grensen mellom Kina, Kyrgyzstan og Kazakhstan

• Khan Tengri er på Kazakhstans og betyr noe slikt som «himmelens hersker»

• Sesongen for klatring er juli og august

• Beregn ca tre uker på hele turen

• Ekspedisjonen kan startes i Almaty i Kazakhstan eller Bishkek i Kyrgystan

• Det er primært to ruter man klatrer; Pogrebetsy-ruta fra sør, eller Solamatov-ruta fra nord

• Basecamp settes gjerne på en bre på 4000 moh. Dit tar man seg gjerne til fots eller med helikopter

• Ingen tillatelse er nødvendig, og toppen er dermed «billig» å bestige

• For spørsmål kan Asset Danyalov kontaktes på Asset.Danyalov@proserv.com