Boka er fremdeles å anbefale for enhver som vil ta seg en tur til den lille og rare øya, midt i kampen mot «storebror» USA, og midt ute i Det karibiske hav, snaue 145 km fra Florida.

Cuba er en del av Latin-Amerika og har mye til felles med et kontinent hvor kolonisering, frigjøringskamp og USAs intervensjoner er en del av historiefortellingen.

Annonse

Mange forbinder Cuba med revolusjon, Che Guevara og gamle amerikanske biler. Alt det er sant, men det finnes så uendelig mye mer.

Du lurer kanskje på om det er en av heltene fra revolusjonen i 1959, Fidel Castro, hans bror Raúl Castro, den gamle revolusjonshelten Ché Guevara eller Camilo Cienfuegos, som er mest avbildet i det offentlige rom på Cuba?

Svaret er at det er ingen av dem. Overalt hvor du går, i hvilken som helst by, foran små hus, på gatehjørner, i veikryss, vil du finne en liten hvit byste av en mann.

Han var liten av vekst, men er uten tvil det største og viktigste symbolet for samfunnsendring på Cuba. Dette er forfatteren, mannen som levde i eksil og som kom tilbake til landet for å kjempe fram Cubas uavhengighet.

Den lille hvite bysten forestiller José Martí, den sentrale lederen for frigjøringskampen mot kolonimakten Spania.

For den litterært interesserte kan hans poesi og tekster være en god vei inn i Cubas historie.

Et tårn på over 100 meter og et museum er bygd på revolusjonsplassen i Havanna for å minnes José Marti. 

Cuba ble kolonisert på lik linje med samtlige områder i regionen, men på Cuba og på flere av de karibiske øyene, førte koloniseringen til en utradering av den opprinnelige befolkningen.

Anslagsvis fantes det en befolkning på 300 000 mennesker fordelt på tre ulike grupper: Tainoer, siboneyer og guanahatabeyer, før spanjolene ankom.

Cuba har ingen store pyramider som urfolk i for eksempel Mexico, Belize og Guatemala etterlot seg, men det finnes noen gamle veggmalerier på Isla de la Juventud (Ungdomsøya). Denne øya kan forøvrig bli det neste store klatreparadiset på Cuba, ifølge lokale klatrere.

Det ble Cubas skjebne å dyrke sukker til et stadig mer søt-hungrig Europa under kolonitida (1510-1902).

Havnene ble bygget ut og byer som Santiago de Cuba, den franske byen Cienfuegos og ikke minst Havanna vokste seg fram som prominente og fornemme byer for en sukker-rik overklasse.

Elendigheten på plantasjene sto i grell kontrast til byens overflod. Det antas at et sted mellom 700 000 og en million afrikanske slaver ble brakt til Cuba for å leve et liv bundet til hardt arbeid og ingen frihet.

Det ble dyrket tobakk, kaffe og sukker, og fremdeles i dag er både tobakk og delvis også sukker viktige inntektskilder for Cuba.

Like stor kontrast som det var mellom den rike by-eliten og slavene på plantasjene, er kontrasten mellom det koloniale Cuba og dagens sosialistiske regime.

Det er nesten sant. Det er i hvert fall delvis sant. Der andre land i regionen, som Brasil og Guatemala, fremdeles utnytter og utbytter fattigfolk på plantasjene, har Cuba innført fagforeninger, arbeidstid og fastsatt lønn.

Det finnes et Cuba før revolusjonen og det finnet et Cuba etter revolusjonen. Hva Cubanere selv velger å framheve når du snakker med dem, er like varierende som tilgangen på internett. 

Cuba fikk sin egen grunnlov i 1902 og fungerte delvis som et demokrati, selv om de sosiale og økonomiske forskjellene ble opprettholdt i stor grad også etter uavhengigheten fra Spania.

På lik linje med flere andre land i regionen har også Cuba blitt styrt av militære regimer. Det siste, fra 1952 hvor Fulgencio Batista styrte med hard hånd, ble styrtet av en revolusjon ledet an av Fidel Castro.

Den 1. januar 1959 rullet de skjeggete, grønnkledde og smilende revolusjonære inn i Havanna til en folkefest. Batista og en rekke andre fra overklassen hadde alt flyktet fra øya.

De rømte med det de kunne få med seg av verdier og trodde returen skulle bli snarlig. I 1961 erklærte Fidel revolusjonen som sosialistisk, og det innledet en lang og bitter konflikt med nabolandet USA.

Likevel, 60 år seinere er det fremdeles Fidel og hans arvtakere som styrer skuta. Noen vil si at hans bortgang i 2016 førte til endringer på Cuba, andre vil si at Fidel fremdeles styrer og at ingenting skjer, mens mange cubanere er ikke kommunister, men fidelister.

Noen vil også hevde at Fidel er nærmest en helgen, og andre at kommunistpartiet er gjennomkorrupte.

Siden dette er Cuba, er det ikke godt å vite om dette er sant, eller om det er løgn. Sansynligvis er det litt av begge deler.

Cuba er annerledes-landet. Øya ligner ikke på noe annet i regionen samtidig som du finner spor av alt.

Her er det lovlig å ta abort, transpersoner får statlig støtte til å bytte kjønn, helsevesenet er i verdensklasse, analfabetismen er utryddet, det er religionsfrihet, det er et sted du kan bevege deg fra tidlig morgen til sent på kveld uten å tenke på at noen kan rane deg.

Ofte går du ned mørke gater, fordi strømmen har gått eller spares på, men selv i mørket er det trygt å slentre rundt.

Noen vil kanskje si det motsatte, og det er sikkert også sant, men det som er helt sikkert er at Cuba er et av de tryggeste landene du kan oppholde deg i. 

Samtidig er det restriksjoner på hva du kan skrive og si. Fremdeles er det staten som innehar sannheten i et land med så mange løgner at det er lett å gå seg vill.

Cuba har blitt kritisert for å kneble sine ytringsmotstandere, ikke tillate opposisjon og organisasjonsfrihet, og den kritikken er i stor grad legitim.

Likevel skal du lete lenger etter en så høyt utdannet befolkning som på Cuba. Han som kjører rundt på turister i en rosa Cadillac har sannsynligvis en doktorgrad i medisin.

Det finnes de som vil hevde at det er den lave statlige lønna som får løgner til å blomstre. Det som er sikkert er at det cubanske hverdagsteatret, der ikke alle er de du tror at de er, er like sant som ethvert annet «reality-show». 

Økonomien går i bølgedaler på Cuba, men holder seg stort sett på bunnen mellom bølgetoppene. Sanksjoner og USAs blokade gjør sitt for å holde øyas økonomi på et minimumsnivå, men Cuba har erfaring med knappe kår.

Fremdeles er det slik at lokalbefolkningen går til de statlige subsidierte utsalgene og bruker sine rasjonskort for å få tilgang på basisvarer.

Men en stadig vekst av små private bedrifter, i form av markeder, små spisesteder og muligheten for å drive hotellvirksomhet i eget hjem, har gjort at cubanere får tilgang på valutaen CUC, den såkalte konvertible valutaen opprettet i 1993.

I 2004 tok Cuba US dollar ut av sirkulasjon og i dag er det to myntenheter igjen, den cubanske pesoen (CUP) og CUC.

Som turist kan du bruke begge, men det utgjør ingen stor forskjell i dag. Om du ønsker å ta lokalbuss eller spise noe på små lokale sjapper er CUP å anbefale. 

Før du reiser til Cuba er det viktigste å minne deg selv på at alle konklusjoner du måtte gjøre deg, sannsynligvis ikke vil vare lenger enn den tiden det tar å slurpe i seg en mojito, Cubas signaturdrikk: rom med lime, is og litt mynteblader.

Om noen skulle tilby deg den tradisjonelle drikken negrõn for en dyr penge, og du senere oppdager at sitronbrus med basilikum ikke er så veldig mye mer tradisjonelt enn Havannas lurendreieri, så ta ikke på vei av den grunn.

Som turist kan du bidra til en hardt presset økonomi, og så bidrar du til å gi litt ekstra glede til de som måtte lire av seg en uskyldig liten bløff. Dette er Cuba. Noe er løgn. Men en god del er faktisk sant!