Paula Voldner gikk Maraton (8b) – sin første 8b etter ankelbruddet

Paula er da tredje kvinne som klipper ankeret på Maraton. Den fikk sin første kvinnelige bestigning av Tina Johnsen Hafsaas, og den da 15 år gamle Sunniva Øvre-Eide klippet ankeret i fjor. Maraton (8b) på Damtjern er også Norges første 8b, eller grad 9 på norsk. Den ble først gått av Per Hustad i 1988. 

– Hvordan føles det nå etter du har ticka din tredje 8b, og første etter ankelbruddet? 

– Det føles veldig bra da. Det er en bekreftelse på at foten funker som den skal, men jeg vil si at jeg egentlig ikke er i spesielt god form. Det har vært mer et resultat av at jeg har vært sta og innbitt, sier Paula. 

Paula fikk nemlig åpent brudd i ankelen på Kjerag for snart tre år siden. Hun lå åtte timer på hylla før hun ble reddet ut av Rogaland Alpine Redningsgruppe. Hun lå i ettertid tre uker på sykehus og var gjennom flere operasjoner.  

– Hvor lenge har du jobbet på Maraton? 

– Jeg har holdt på den siden nyttår, altså i ca 2 måneder. Jeg har vært der ganske mye, og noen uker har jeg vært der tre ganger og noen ganger en gang. Det er bare der jeg har vært når jeg har klatret de siste to månedene, sier Paula.   

– Hvorfor valgte du dette prosjektet? 

– Jeg var egentlig og clogga på Mikrokosmos (8a+). Så skulle Sverre (kjæresten) være med å klatre, og på Mikrokosmos er det skygge på sikreren og du står med snø til knærne. Da foreslo Sverre at vi kunne dra opp på Demperhylla og prøve Maraton. Men jeg må poengtere at jeg ikke hadde planlagt å prosjektere på den. Det var litt tilfeldig at det ble sånn, sier Paula. 

– Jeg kjente på ruta for første gang for noen år siden, og da klarte jeg ingen flytt. Jeg var ikke så motivert for å den følelsen igjen nå, og jeg ble veldig positivt overrasket over at jeg klarte noen flytt. Så ble jeg bare veldig gira og til slutt klarte jeg å plukke den fra hverandre.  

Paula sier at det har vært god stemning på Demperhylla i vinter og det har vært helt avgjørende for motivasjonen: 

– Det har vært god stemning og et godt fellesskap på hylla. Vi har alle gira hverandre opp gjennom vinteren, og alle har hatt sine prosjekt. Noen har gått de og noen har vært nære på, sier Paula. 

– Hvem har vært fast inventar på Demperhylla i vinter? 

– Det har vært Anders Rummelhoff. Han er jo lokal, så han har sjekka ut hvordan forholda har vært og tatt bilder. Også en svensk fyr som heter Kalle og en colombianer som heter Sebastian. Det har hovedsakelig vært oss fire. Selv om det har snødd sidelengs har de vært gira og vi har heia på hverandre, sier Paula. 

– Da jeg gikk Maraton var to av dem der, og de har vært med gjennom hele prosessen. Vi har hatt faste dager med mandag, onsdag og fredag på Demperhylla i vinter, forteller Paula.

Det må understrekes at det har vært kaldt i lange perioder i januar og februar, og man kan vel ikke klage på friksjonen: – En dag var det 17 minus på parkeringen, men det var jo ikke det i sola da, sier Paula.  

Paula skrev en dunjakkeartikkel som et resultat av å henge mye på Demperhylla i minusgrader i vinter. 

– Ut ifra de andre 8bene du har gått så er ikke Maraton helt den samme stilen? 

– Nei, den er veldig buldrete, og egentlig er alle rutene på Demperhylla sånn. Jeg har veldig respekt for Demperhylla og det er også sinnsykt mange sterke klatrere der. Men et av de hardeste flyttene på Maraton er startflyttet, og jeg vil si at det er stort sett buldring på tau. Jeg stoppet et sted på ruta og kalket da jeg gikk den, og det var to meter under ankeret. Det var ikke en cm som var lett klatring, og på begge de to andre 8bene jeg har gått er det noen greie passasjer, forteller Paula. 

– Kan du fortelle om hvor mange flytt det er, crux og karakteristika på ruta? 

–  Maraton er ca 26 flytt på den måten jeg gjør det. Det er et par flytt som er mer lengdeavhengig, og da må jeg legge til noen flytt. Et av de hardeste flytta er å komme seg av bakken. Det er et definert crux som er to tredjedeler oppi veggen, og du må gjøre det teknisk riktig. Det er en ganske essensiell fotjam, og det var heldigvis på høyrefoten (det er venstrefoten som er skadet). Ruta er mer fysisk enn de andre rutene jeg har vært på, og det er mye biceps, skulderflytt og avstiving av kroppen. På det siste flyttet skal du opp i en undercling, men der falt jeg aldri av.  

–  Hvordan var følelsen etter du klippa ankeret? 

–  Man stiller seg sånne eksistensielle spørsmål når man kommer ned. Hva er meningen med det hele egentlig. Det er noe melankolsk å avslutte en lang og fin prosess, sier Paula.  

Paula poengterer at ruta passer egentlig ikke hennes stil:

– Jeg er ingen buldrer. Mine styrker er teknikk, utholdenhet og holde hodet kaldt i pressede situasjoner. Så det er veldig kult å jobbe med noe man er dårlig på. Målet mitt er alltid å utvikle seg til å bli en mer allsidig klatrer. Sånn sett er det veldig motiverende i seg selv og utfordre seg ved å sette seg i mer ubehagelige situasjoner. 

–  Hvordan har det vært å jobbe med ruta når klatresentrene har vært stengt? Har du gjort mye hjemmetrening? 

– Jeg har trent veldig lite og har ikke noe opplegg. For lenge siden drev jeg litt med fingerbrett. I oktober og november var jeg inne og trente på moonboard, og jeg har funnet ut at det er veldig fint å gjøre når jeg klatrer alene. Jeg har ingen systematikk i treninga mi, men jeg er veldig bevisst på kroppen. Jeg klatrer egentlig bare, sier Paula. 

Hun poengterer at hun tror hun ville fått utnytta potensialet mye mer dersom hun hadde vært litt mer systematisk i treninga si: 

– Jeg tror jeg kunne fått litt mer ut av det å trene mer periodisert. Jeg vil få ut potensialet mitt, og man søker alltid etter hvor sin egen grense er. Det hadde vært interessant å se om hvis jeg hadde trent mer målrettet og se hva jeg kunne fått til. For åtte år siden ødela jeg den andre ankelen etter et fall på isklatring, og da trente jeg hele vinteren på fingerbrett. Da gikk jeg Stive Dempere (grad 8+) på et par økter, sier Paula.  

Men hun sier at klatreformen jevnt over har blitt dårligere:

–  Det jeg har følt på i det siste er at jeg har generelt blitt i dårligere klatreform. Til sammen har jeg vært i veggen i fem minutter når jeg først har vært der. Jeg har ikke tatt meg helt ut på 2 måneder fordi jeg har bare prosjektert på den samme ruta, sier Paula. 

– Hvordan har opptreninga di vært etter du ble skada? Har det vært vanskelig å komme tilbake igjen til gammelt nivå? 

– Foten er fortsatt ikke helt bra. Jeg kan ikke løpe ordentlig, og klarer så vidt å gå opp på tå på venstre foten. Det er noen ruter og flytt jeg sliter fortsatt veldig med å gjøre. Etter skaden begynte jeg å klatre ganske kjapt, og jeg var fornøyd med å bare klatre. Da syntes jeg selv det å topptaue på ruter jeg burde ha god margin på var tilfredsstillende og morsomt. Jeg er fornøyd med min klatring så lenge får utnytta mitt potensial. Etter skaden var jeg aldri skuffa for å ikke gå harde ting med en gang, forteller Paula.

Det har vært en lang vei med gradvis opptrening: 

– Det første halve året satt jeg bare på ergometersykkel for å få opp bevegelighet og styrke i ankelen. Sykling og ski har også vært veldig bra. I tillegg har jeg bare klatra masse, og jeg gjør øvelser av og til før og etter en klatreøkt. Jeg tøyer også den ut ca. en gang i uka, forteller Paula. 

– Hva er det kjipeste du kan gjøre med ankelen nå? 

– Gå i steinrøys med tung sekk er stress, men det er også bra å sette den litt i slike situasjoner. Som for eksempel å gå på Storen. Jeg gjør stort sett det jeg har lyst til så funker den egentlig. Jeg får skjulte superkrefter. Men det som er vanskelig er for eksempel å sette opp en høy venstrefot på et sva og legge vekta over, sier Paula. 

– Men jeg tenker egentlig ikke så mye på ankelen nå generelt, sier Paula. Men hvis jeg kjenner etter så kan jeg bli veldig utpsyka av det, men jeg har vel aldri latt de tankene komme fram i hodet.

–  Det som er kult med klatring er at man alltid kan tilpasse og gjøre justeringer, og finne den måten å klatre på som gjør deg sterkest, sier Paula.

– Kommer du til ha noen nye prosjekter fremover? 

– Jeg er ikke supermotivert for å gå på noe nå. Har som regel aldri en plan om å ha et prosjekt. Men plutselig finner jeg en rute der alt klaffer. Jeg kan bli veldig manisk og ensporet hvis jeg først får ferten i en ting. Min styrke som klatrer er at jeg er spesielt sta, men jeg er ikke spesielt sterk. Men jeg er en person som gidder å dra ut og prøve om og om igjen. Man må rett og slett like den prosessen. 99 % av å ha et prosjekt er å være sammen med folk og nyte det å holde på, og synes det er gøy selv om man ikke får framgang. Sånn sett har den andre gjengen på hylla i vinter vært gull verdt, sier Paula. 

– Det har heller ikke vært så mye annet å drive med i vinter, og dette er det lengste jeg har vært hjemme i Oslo på veldig lang tid. 

Hun avslører likevel at hun har noen prosjekter: 

– Jeg har noen prosjekter i Bohuslän, og jeg venter egentlig bare på at man får lov til å dra dit igjen. 

– Hvilke prosjekter da? 
– Det er hemmelig.