– Ja, altså, jeg tror ikke jeg skal si prisen, men for å si det sånn: hadde det vært i Oslo ville kåken vært gratis.
Arne Farestveit er så vidt myndig, men sogndølen er altså allerede huseier i Trøndelag. Kanskje ikke så rart, siden han i høst sendte Odins øye (8c+) på Flatanger, etter å ha jobba med ruta siden tidlig i sommer.
– Jeg kjøpte huset sammen med pappa, og Tina (Johnsen Hafsaas) og Thilo (Schröter). Vi pusser opp nå, og fra våren blir det utleie. I høysesongen i Flatanger er det ganske fullt på campingen.
– Hvordan er boligprisene der?
– Nei, det var jo et ran. Kjempebillig!
– Hvorfor akkurat Flatanger?
– Det er verdens beste klatreplass, med utrolig potensiale. En ting er Hanshelleren, som er en klatrers drøm, men Thilo utvikler buldring og har funnet masse tøft. Han har allerede etablert omtrent hundre bulder, og fortsatt er mye urørt. Jeg er sikker på at Flatanger vil bli en destinasjon også for buldrere.
STERKING: Arne Farestveit. Foto: Privat
Selv om Arnes bestigning av Odins øye i høst var tangering av persen, er ruta den vanskeligste han har gått. Han har klatret La Rubio i Spania, som har samme grad, men passer han bedre.
– La Rubia er opp mot 60 meter lang, og jeg er god på lange, pumpende ruter. Odins øye er også lang og pumpende, det er ikke det, men den er ganske buldrete, med fire definerte bulder, som er ganske harde alle sammen. Jeg jobba med Odins øye i sommer og var utrolig nær på å lykkes, den siste dagen datt jeg etter cruxet. Så kom jeg opp der i høst, og utrolig nok klarte jeg ruta den andre dagen. Jeg var i skikkelig knallform, og fikk helt sjokk over hvor fort det gikk. Det var utrolig deilig, og den krevde flere økter enn La Rubia, sier Arne Farestveit.
– Hva er styrkene dine?
– Jeg er best på lange ruter hvor man må holde ut men samtidig ta seg inn på hvilene. Og så er jeg bra på knelåser, som er særlig viktig på ruter i utlandet. Det sterkeste grepet mitt er nok krimp.
– Hva med svakheter?
– Jeg er 190 centimeter lang, så når det blir trangt og sammenkrøka sliter jeg. Er det mye underclings og høye beintak stikker ræva for langt ut. Da blir det tungt!
– Hva er det råeste du kan oppnå som klatrer?
– Å ha det som jobb. Klatring er det jeg elsker mest, og å bli så god at en kan leve av det hadde vært utrolig kult. Konkurransemessig er selvsagt OL og VM rått, men jeg er like glad i å klatre ute. Jeg bor fem minutter fra Kvam, Norges største klatrefelt med 400 ruter. For oss som bor og klatrer i Sogndal har det vært naturlig å dra til Kvam for å støte på. Det er kanskje annerledes for de som bor i Oslo hvor inneveggene er lettere tilgjengelig. Vi er veldig heldige som har så kort vei til mye og fin uteklatring.
– Er det en bakdel å være ute-entusiast når konkurransene er inne?
– Nei, det varierer litt. Uteklatring er veldig bra for å lære onsightklatring, som vi gjør på konkurranser. Som regel er rutene ute mye lengre, med opptil en time i veggen. I Flatanger er det sånn. Men i en konkurranse klatrer du sjelden mer enn tre minutter. Og da blir det nesten en annen idrett, så det er mye mer intensivt i konkurranser. Likevel; teknisk og for leseferdigheten tror jeg uteklatring er veldig bra. Men jeg klatrer ikke bare ute altså!
– Hva foretrekker du, buldring eller tau?
– Det varierer veldig. Inne liker jeg best å buldre, men på uteklatring er det tauklatring jeg har drevet mest med.
I vår ble Arne ferdig med bygg- og anleggsteknikk videregående, men lærlingetiden er utsatt. Han er privatist for å kunne satse maksimalt på klatringa.
– Det gir meg frihet til å trene og reise, så lenge jeg har med bøkene kan jeg være hvor som helst i verden, sier han.
– Til slutt; du støter temmelig hardt med briller på. Har du noen gang mista de i steinura?
– Hehe, nei, heldigvis ikke, jeg har de ganske stramt. Det er verre på topptau eller autobelay, med tau ovenfra er det litt knot med briller. Det blir ganske dyrt å miste brillene for glassene mine er sterke og dyre!
