Intervju med Andreas Fredborg

Denne formiddagen går klatringen helt friksjonsfritt, og uten de stadige bakkefallene som preger dagens innevegger. Selv oss gamlinger har tatt innover oss kameratsjekk-prosedyrene, og vi holder bremsehånden fast knyttet rundt tauet på riktig side av Grigrien.

Dog viser det seg at det var et smell som ledet Andreas til å henge fra seg racersykkelen, og ta opp igjen klatringen mer aktivt (han hadde så smått klatret litt med barna). For et par år siden så han plutselig døden inn i hvitøyet fra sykkelsetet. En alvorlig sykkelulykke som nær invalidiserte ham, bidro til at Andreas begynte å klatre igjen etter over 25 års opphold. 

– Den største endringen fra da jeg sluttet og til i dag er hvor gode folk er blitt. Det er ekstremt mange klatrere som klatrer 7-ere, 8-ere og 9-ere. Man ser dem inne og ute. Det generelle nivået er hevet mange hakk, sier Andreas.

Og nettopp denne nivåhevingen har Andreas en del av æren for. I det de ivrigste sportsklatrerne var i ferd med å etablere Norsk Sportsklatreforbund, som kun skulle beskjeftige seg med konkurranseklatring og klatretrening, så Andreas at det ville tjene Klatre-Norge mer om man fikk et klatreforbund som samlet både vanlige klippeklatrere og konkurranseklatrere. Dermed ble Norges Klatreforbund (NKF) etablert i 1992, mens Andreas trappet ned klatringen etter et svært klatreaktivt 80-tall med førstebestigningen av den da råeste islinja i Norge, Tågbekken, første norske bestigning av Nanga Parbat, høyfjellsklatring på tre kontinenter og klatrefeltutvikling på Øst- og Vestlandet.

Les også: Stimulator på Dale

Sykkelulykken som tok Andreas tilbake til klatringen, kommer vi tilbake til, først skal vi til 70-tallet. Hvordan var hans klatrestart?

– Jeg klatret alltid, først i trær, så på stein. Leste alt jeg kom over av bøker som kunne inneholde et snev av klatring. Blant annet DNTs årbøker, som hadde bestigningsliste bakerst. Jeg er en attpåklatt i familien. Mine fettere er mye eldre enn meg. Ben, en av dem, hadde navnet sitt på trykk i årboka anno 1961 og det var store greier. Vi har hytte i Visdalen i Jotunheimen. Der kunne jeg lese i hytteboka: Han hadde også klatret opp elva Gokra i Visdalen, med loddrett is på opp mot 6 meter, samt klatret hyttetaket innvendig teknisk. Det er merker i taket etter boltene ennå. Alt dette var inspirerende for meg, og det toppet seg da jeg som 12-åring fikk være med Thorstein, en annen av fetterne mine, på klatretur med ekte klatretau og sikringsutstyr opp Broksnosi, en skråning dandert med små fjellknauser ovenfor Myrdal. Ypperlig lende for barn som vil prøve tau for første gang. Da var jeg frelst!

«Det fant jeg ikke, så jeg clogget på Øvre Mesna bru og hadde en liten stein bak huset, hvor jeg sto og gnuret EB-ene for å teste ut friksjonen.»

Det er vanskelig i dag, selv for oss som levde i forrige årtusen, å forestille seg hvor sterk den indre drivkraften måtte være om man skulle begynne med klatring. Da var det ørsmå klatremiljøer i Oslo, Hemsedal, Stavanger, Bergen, Molde/Romsdalen, Trondheim og Tromsø. Ellers i landet fantes noen rare, einstøinger som drev med klyving i mer eller mindre bratt lende. Klatrerelatert informasjon var det langt mellom og innevegger fantes knapt.

Les også: Vår test av klatreseler

Undertegnede fant boken Basic Rock Craft på Rauma Folkebibliotek en novemberdag på begynnelsen av 1980-tallet, og de neste høstukene ble tilbrakt klatrende på lister i gangen hjemme med særlig vekt på å finpusse kaminteknikk i dørkarmene. Dog, i Romsdalen, fantes det både klatrere og klatreutstyr i husa rundt om. Andreas hadde det på samme måte i starten, men han var helt alene.

– Det var desperat i starten, cloggen var min klatrekamerat. Jeg syklet på kryss og tvers i Lillehammer-området på jakt etter noe bra å klatre på. Det fant jeg ikke, så jeg clogget på Øvre Mesna bru og hadde en liten stein bak huset, hvor jeg sto og gnuret EB-ene for å teste ut friksjonen. 

Fra Norklatt 23 (oktober 1983) sakser vi fra artikkelen Øvre Mesna Bru: «Det var lenge en urealistisk drøm å kunne gå ruter gjennom Øvre Mesnabru-Utsiktsveggen. Det umulige har imidlertid blitt mulig og høsten 82 ble Hysterisk Cruise åpnet. Denne ruta, som senere har blitt en klassiker, er på hele 10 armlengder. Vanskeligheten ligger jevnt rundt 4, ennå har ikke en eneste klatrer fra Kolsås kommet opp. [...] Tragikomisk apokalypse på hele grad 5-, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Kolsåsfolka har holdt seg borte. Alle er velkomne til Øvre Mesna Bru, men legg chalken igjen hjemme.»

Les også: 7 tips til å bli en bedre klatrer

Artikkelen er skrevet under pseudonymet «Andre Andreotti» og bildetekstene avslører et desperat ønske om andre klatrekamerater enn cloggen. Også «Joe-Andre Peacecastle» krafser seg opp brua.

– Det var kalkforbud på Lillehammer på den tiden?

– Dette var midt i den harde kalkdebatten. Nesten alle var mot bruk av kalk, med unntak av Marius Morstad som fikk gjennomgå i Norklatt. Så en vakker dag stod Hans Kristian Doseth frem som kalkbruker. Da var diskusjonen over. Alle kjøpte kalkbag. Mesnabrua var for øvrig et helt greit treningssted der det krydde av ruter. Alle undergraderte i frykt for at det skulle komme besøk. Det var vanlig på den tiden å klatre på vegger av granittmur: Montebello t-banestasjon i Oslo, Akershus festning, Hoftabrue i Bøverdalen og flere andre steder var populære «klatresentre». 

Klatrelivet fikk en boost da Andreas deltok på brekurs i 1978. Året etter fikk han dra på isklatrekurs i Hemsedal med Tomas Carlström og Jon Gangdal som instruktører.

Sommeren etter, i 1980, syklet Andreas tilbake til Hemsedal: 

– Jeg hadde ringt og tigget meg til en intensjonsavtale om at jeg skulle få klatrefølge dersom jeg kom meg til Hemsedal. Arne Nedkvitne og Jon tok hver sin introduksjonsdag på Skurvefjell med meg.

Han tvangsinnla seg vekselvis hos Tomas og hos Jon som den gangen jobbet på Skandinavisk Høyfjellsutstyr (den ene av to tur- og klatreutstyrsbutikker i Norge på den tiden).

«På den tiden var jeg så klatrekåt at jeg var villig til å tråkke på en usmørt halvracer i to døgn for å klatre tre taulengder på Sympathy for the Devil på Skruvefjell. Jeg hadde svømt over Ganges etter vann,» sto det å lese i artikkelen «Dokka» i Norklatt 45. På tilbaketuren syklet Andreas forbi Dokka – fant Jarberget og la sin hånd over en av Østlandets fineste 8-ere, Thaiboxing. 

– Den var håpløst vanskelig, og ruta ble stående urørt til 1986 da jeg påny startet med å jobbe på den. Da var Jarberget et etablert klatrefelt, oppdaget av klatrere fra Lillehammer.  

På forsommeren i 1987 fikk han førstebesteget ruta, som opprinnelig ble gått i to taulengder. Det året pusset Andreas fram en serie ruter med til dels tvilsomme navn, blant annet Tre rognstinne nonner og en bunch med sure syltelabber, Hyperventilator og Allah gjør det bedre.

– Rutenavnene er ordspill. Thaiboxing kom av at jeg skulle til Thailand og hadde en vill kamp for å rekke å gå ruta før avreise. Ellers er det ren fantasi. 

Videre i Dokka-artikkelen leser vi: «Borebolter brukes i minst mulig grad. Der ruta domineres av borebolter har vi imidlertid et par steder brukt bolter på steder hvor man kan få inn kiler. Det ville jo være litt søkt å lede Thaiboxing med 17 kortslynger og en flexi friend nr 0,5. Ellers står det borebolter der det er direkte farlig å klatre uten.»

I dag er dette boltestilen, men på slutten av 80-tallet var disse tankene progressive. Den gang satte man sikringer der det lot seg gjøre. På trondheimsfeltet Støren, var det endog malt hvite ringer rundt kileplasseringene mellom boltene.

I dag rister Andreas på hodet avdagens opphetede bolte-debatt.

– Det er klart det er viktig med bevissthet rundt plassering av bolter, men ofte kommer diskusjonen og fordømmelsen helt ut av proporsjoner. Vi må ha en bevisst holdning til hvordan vi fremstår for omverden. Vi flyr ubeskjemmet verden rundt for å utøve sporten vår, man kjører langt inn i fjellheimen på dieseldrevne firehjulstrekkere for å komme så nærme innsteget som mulig. I relasjon til dette, blir fem borebolter på Kongen og åtte bolter på Prekestolen ikke et inngrep som vesentlig endrer landskapets karakter. Særlig ikke etter at boltene er fjernet!

Les også: Lange naturlige klatreturer

Andreas klatrekarriere skjøt fart. Han gikk et 50-talls nye ruter på Stord, besøkte Buoux (datidens Kalymnos), han klatret Aconcagua og teamet opp med Aslak Aastorp, Øyvind Vadla og Leif Henriksen for førstebestigning av Tågfossen. En bestigning som ble behørig dekket av blant annet Aftenposten. Det hele endte med at Andreas giftet seg med Aftenpostens journalist og flyttet til Asker.

I 1990 besteg Andreas, som første nordmann, Nanga Parbat (8126 moh) i Pakistan. Fjellet er et av de mer krevende av de 14 8000-meterstoppene. Andreas besteg toppen sammen med to spanske klatrere etter at de andre deltakerne på den norske ekspedisjonen ble slått ut av høydesyke og tarminfeksjoner. Det holdt på å gå galt for den ene av spanjolene – oppover mot 8000 meter ble det mer og mer venting. På toppen fiklet Andreas med kameraet uten votter og holdt på å fryse av seg fingrene. Mens han varmet hendene, startet spanjolene på veien ned, og da Andreas nådde dem igjen hadde en av dem mistet synet, sannsynligvis på grunn av retinablødninger – et vanlig symptom på hjerneødem. Vel nede ved teltplassen i camp 4, i mørket, fant ikke følget teltene.

– Etterhvert ble jeg sikker på at vi måtte sove under åpen himmel. Det ville vært den sikre død for Pedro, men så skimtet vi noe som så ut som store steiner – teltene!

Andreas trekker fram Nanga Parbat som et av høydepunktene i klatrekarrieren: 

– Å se en Boeing 737 fly under oss, da jeg nærmet meg toppen, å se utover landskapet og ned på cumulusskyer langs fjellryggene utover på sidene av Diamirdalen – det var en fantastisk opplevelse.

Les også: Jeg vil alltid være en klatrer

– Jeg gjorde det bra i ruta men dårlig i basecamp. Jeg var jo beinfersk som ekspedisjonsleder og gikk på trynet når det gjelder basecamprutinene. En ekspedisjonsleder har ansvar for å ha en del ting i orden. Sikring av drikkevann, rutiner for hygiene, deriblant håndvask, brenning og nedgraving av søppel og andre ting som må være på plass når man bor i fjellet en måned. Hadde jeg gjort jobben min hadde kanskje flere av oss kommet opp. Isteden ble vi liggende syke i basecamp.

Den helt store smellen kom imidlertid etter hjemkomsten. 

– Vi hadde leid hustelt, campingstoler og bord pluss en del andre praktiske ting av bærersjefen. Dette gikk i arv fra ekspedisjon til ekspedisjon. Lederen for bærerne styrte med dette. Etter ekspedisjonen spanderte vi tur til Rawalpindi på ham. Han bodde jo i nærområdet og kunne pakke ned utstyret når han kom tilbake. Bensinkanner, campingutstyr, bord og stoler. Dette syntes jeg var en grei avtale. Vi var under tidspress for å forlate området. Mens bærersjefen var borte, kom Chris Bonington og fant telt, campingutstyr, kanner og annet både fra vår ekspedisjon og fra andre, tilsynelatende forlatt. Dette ble en del av artikkelen «The Diamir basecamp, a mindless desecration» som ble trykket i 35 av de største klatrebladene i verden. 

– Denne «avsløringen» var en personlig katastrofe som fikk meg til å legge videre Himalayaklatring på hylla. Jeg hadde bakgrunn fra Natur og Ungdom så dette passet dårlig med selvbildet. Før nyheten sprakk hadde jeg avtalt tur til K2 med en pakistansk klatrer, og hadde store planer og ville drømmer. Diamir var tross alt en stor rute. Jeg var høyt oppe.

«I det de ivrigste sportsklatrerne var i ferd med å etablere Norsk Sportsklatreforbund som kun skulle beskjeftige seg med konkurranseklatring og klatretrening, så Andreas at det ville tjene Klatre-Norge mer om man fikk et klatreforbund som samlet både vanlige klippeklatrere og konkurranseklatrere.»

Så ringte Breposten til Andreas – bladet til DNTs Fjellsportgruppe hadde fått tilsendt Boningtons artikkel. 

– Som du skjønner, alt jeg holder på med, ender i en smell. Likevel, jeg hadde egentlig godt av det. Hadde dette skjedd med en annen norsk ekspedisjon ville ikke jeg vært sen med å kritisere og fordømme. Nå fikk jeg selv erfare hvordan feil, misforståelser, tilfeldigheter og manglende rutine kan bli fremstilt: Jeg var kort og godt en «mindless desecrator». Det var en smell som har gjort meg mindre fordømmende.

Men selv om klatringen dabbet av da han kom hjem, senhøstes 1990, ble Andreas sentral i etableringen av Klatreforbundet. Flere varianter av organisering ble debattert. En løsning var å åpne Norsk Tindeklub (NTK) og gjøre den til takorganisasjon. 

– Jeg tror det var «Lille Leif» Magnussen som kom på ideen, og han mente at jeg skulle være den trojanske hest som skulle gjøre denne reformen mulig, og foreslo meg som formann i Tindekluben.

– Årsmøtet fant sted på Lysebu, så langt oppi Holmenkollåsen at jeg, en fattiggutt fra bondelandet ikledd selvfargede bommulstights fra Dovre knapt våget å heve hodet for å skue dit opp. Herre Min Gud. Soria Moria Slott! Lysebu! Arnested for stortingsmenns flammende indre brann! Nabo til Hans Majestet Kongens seter! Jøje meg, dette kunne bli direkte krevende.

Jeg spurte Lille-Leif hva dresskoden var i en slik anledning? Hadde jo ikke vært med på årsmøtet før, og regnet med at det var stive greier.

«Smoking» kom det spontant fra Leif, og jeg kjøpte smoking. Burde jo ha skjønt det selv, det er klart det er smoking på et slikt sted og i sådan en klubb. Bare det å arrangere et møte så langt oppe i Holmenkollåsen at jeg ikke ville hatt råd til å kjøpe en kongle på et tre der.

Så kom den store dagen: Jeg satte meg inn i min Silver SAAB 96 ved navn «Lyn Peder» og rullet i retning Dressmann. Der hadde de smoking på tilbud til 850 kroner. Med enten svart eller rosa belte. Valgte svart. Stod sikkert mer i stil i dette herrelaget enn rosa.  

Etter å ha polert bilen og koplet ut frihjulet bega jeg meg oppover i åsen. Nå skulle denne rikmannskluben reformeres: «Guriguri Galten og Gompen Gala, her kjæm Lillehammerkara!»

På parkeringsplassen utenfor møtelokalet: Ut av Saab-en skrider en sensasjon: En påfugl i simpel smoking fra Dressmann. Skuer forbløffet ut over forsamlingen: Her er jo bare fjellfolk og klatrere, hvor er medlemmene? Ser bare vanlige skjorter, gensere, lusekofter, en og annen blazer, men ingen smoking. Publikum ler, bortsett fra Lille-Leif som innser at den f... ens Fredborg ikke forstod spøken. Herremin gud hvor jeg slet med å forklare det hele. Personlig rekord i hvite løgner: Eh, kommer rett fra et bryllup, rakk ikke å skifte.Eh, nei, gallamiddag i forbindelse med jobben. Nok en smell altså.

Les også: Slik velger du klatresko

Fredborg ble uansett valgt som leder i NTK. Smokingen gikk rett på Fretex. 

– Vi forsøkte først å få NTK til å ta rollen som en landsdekkende klatreorganisasjon, men motstanden var for stor til at klubbens formål kunne endres. 

Utvalget for sportsklatring (USK) var etablert og i 1992 begynte arbeidet med å danne et Sportsklatreforbund. Den 19. desember 1992 ble det kalt inn til stiftelsesmøte i Idrettens Hus i Bærum. 17 klubber var representert og totalt 31 stemmeberettigede. På bordet lå det tre forslag til formålsparagraferm – et fra USK, et fra klatregruppa ved Universitetet i Oslo (OSI) og et fra NTK-leder Fredborg: 

• USK ville starte Norges Sportsklatreforbund med formål «å fremme klatring som konkurranseidrett i Norge og internasjonalt». 

• OSI ville starte Norges Klatreforbund med formål å «fremme klatring som idrett i Norge og internasjonalt.» 

• Fredborgs forslag lød: «Norges Klatreforbunds formål er å fremme klatresporten i Norge og representere konkurranseklatringen internasjonalt.» 

– Hvorfor kom du opp med et «altomfattende» forslag? 

– Jeg synes det var unaturlig å skille sportsklatring og klatring. I tillegg ville det nye forbundet få tilgang på midler, noe jeg mente kunne komme alle klatrerne til gode. Faren var at vi ville få tre landsdekkende organisasjoner i et lite Klatre-Norge; Tindekluben, et sportsklatreforbund og et eget klatreforbund. 

Han understreker at han ikke var alene om forlaget, men at blant annet de første NKF-lederne Truls Korseth, Jon Haukåssveen og mange flere sto bak det. Fredborgs forslag fikk 21 stemmer, mens de andre fikk henholdsvis fem og én, mens fire var avholdende.

– I dag er klatring et unikt tilbud, som en motvekt til annen idrett som blir mer og mer spesialisert. Klatring er frisport, der du og veggen er i fokus, der alle bevegelser i en hvilken som helst rute er unike. Et annet forhold er det unike i å oppleve utfordringen i å mestre rutas kvalitet, egenart, utfordringer og grad. Sammenlikning med eliten tror jeg blir mindre viktig. Det er å komme opp ens utvalgte rute som er i fokus. Sett i forhold til dagens utfordringer med fysisk passivisering, mentalt stress, sammenlikningstyrannier i sosiale medier, konformitetspress og så videre, har klatring noen unikt å tilby. Vi klatrere burde være mer opptatt av å fremme disse positive sidene, mener Andreas.

Debatt: Doping i klatring

Etter etableringen av NKF jobbet Andreas deltid som teknisk konsulent i forbundet, før han sakte lot paragliding bli hovedinteresse og startet opp i Luftsportsforbundet. Paraglidingen holdt han på med frem til 2006, men forlot sporten etter flere nye smell.

– Jeg var på fisketur i Mesnaelva med barna da jeg fikk en telefon fra en kamerat som hadde ramlet ned ved Kvitfjell. Han lå alvorlig kvestet og trengte hjelp til å hjelpe Luftambulansen med å finne ham. Jeg har knapt nok en kamerat i flymiljøet som ikke har kvestet seg alvorlig. Det hele begynte å bli ganske stressende for min familie.

Etter 15 år i luften, havnet Andreas på sykkelsetet og ble landeveisrytter.

– Jeg er kort fortalt en redd person. Derfor har jeg aldri skadet meg i forbindelse med klatring. Ei heller da jeg drev med paragliding. På sykkel derimot ... jeg har knekt kragebein, brukket skulderen, fått hjernerystelser, delt overkjeven på kryss og tvers slått ut tenner og brukket nakken. Fordi hjelmen stoppet rotasjonen av hodet slapp jeg å bli lam. De sistnevnte skadene kom da Andreas tråkket på sitt landeveis-lyn og frontgaffelen knakk tvers av på grunn av material tretthet. Resultatet var at Andreas suste rett i asfalten med haka og ansiktet først, mens hendene klamret seg til bukkestyret. Tilfeldigheter, ørsmå marginer på riktig side og iherdig opptrening gjør at vi i dag finner Andreas på Oslo Klatresenter, Holmen klatresenter, på Dokka eller på et annet crag rundt om.

Fra sykkelsetet oppdaget han Dokka. Nå, etter at han så brutalt ble kastet av sykkelsetet, er drømmen å gå hele Thaiboxing i ett.

– Kanskje det er for ambisiøst å gjøre hele ruta i ett, men jeg tror det er mulig for meg å gå ruta i to deler som i gamle dager. På kalkstein klatrer jeg hardere nå enn jeg gjorde på 1980-tallet.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker