Jeg tok fallskjerm-lappen som et AFF-kurs, som vil si at man skal gjennomgå syv nivåer med et antall hopp på hvert nivå til man består nivået. I fritt fall fra første hopp med en instruktør flyvende ved siden av. Jeg fikk alle mine første syv nivåer godkjent på første forsøk. Etter å ha tatt nivå 6 og 7 på en formiddag kjentes det senere på dagen lettere surrealistisk å stå i døra på et fly og skulle hoppe ut helt på egenhånd i 4000 meters høyde og logge 60 sekunder i fritt fall tre dager etter at jeg for første gang så en fallskjerm på nært hold. Etter seks kjappe hopp til fra fly så var det opp på Kalskråtind i Romsdalen med BASE-legenden Tor Alex Kappfjell for å teste om min nyervervede kunnskap holdt mål også i fritt fall fra toppen av et fjell. Og som ellers i mitt etterhvert ganske lange liv; også denne gangen ville det helst gå godt.
Ved avslutningen av min BASE-karriere på 10 år, med 150 frie fall fra diverse fjell, bygninger, antenner og broer hadde jeg enda ikke gått i bakken uten åpnet skjerm over hodet. Det har derimot ni av mine kompiser i BASE-miljøet. En gang var vi syv kompiser på vei opp baksiden på den unevnelige veggen hvor trollene regjerer. Jeg husker veldig godt hvor god stemning det var i laget den solfylte vårdagen. Rikelig med tull og tøys klang mellom fjellveggene akkompagnert av trollenes humring, på vei til stabbeveggen. Jeg var utålmodig da vi kom på kanten og spurte om det var greit at jeg gikk først. Joda. Sus i vei! Etter 25 sekunders fritt fall og landing med påfølgende fallskjerm-gjemming og unnaløping oppover langs elven, satte jeg meg på en stein ved elvebredden og nøt roen og tilfredsheten som alltid oppstår idet adrenalinrusen er iferd med å forlate kroppen. Jeg så frem til å igjen treffe gutta og ta opp igjen den gode stemningen. Men etterhvert hørte jeg høye rop og folk som løp langs elvekanten og oppover mot veggen. Jeg forsto at noe hadde skjedd. Det viste seg at en av verdens beste basehoppere, Combsey, hadde strukket strikken litt for langt. Han avsluttet det «frie fallet» med å gått rett i svaene under Stabbeveggen i 200 km/t.
Les også: Trygg buldring
BASE: Kristen Reagan hopper fra Stabben ved Trollveggen.
Som de fleste klatrere har jeg også logga litt frittfall-tid innbundet i tau. På slutten av 80-tallet startet jeg et magasin som skrev om hva som skjedde i og rundt Oslo, og jeg ble med en journalist for å skrive om klatring. Vi endte opp på Fjell i Enebakk og jeg fikk låne en sele og et par sko og suste opp Pinus (5+) på topptau. Noen måneder senere etter ytterligere noen turer ut, fikk jeg med meg kompisen Lars Julius tilbake til Fjell. Han hadde aldri klatret eller sikret før men hadde ytret interesse for sporten. Etter en rask gjennomgang av grunnleggende sikringsprinsipper var jeg på vei opp Pinus i den skarpe enden. På cruxet, et stykke opp i veggen befant jeg meg plutselig i fritt fall. Kompisen hadde tydeligvis tatt den relativt korte instruksjonen greit så etter ca 15 meter ble jeg hengende en halv meter over bakken med en kraftig forstuet fot. Lars Julius begynte aldri med klatring.
«Etter en siste desperat catch tok gravitasjonen tak og jeg kjente det nappa godt i tauet etterhvert som kilene ble rykket ut på vei mot bakken.»
En stund senere var jeg på Damtjern for å prøve meg på Fingra fra kanten (7, nat). Jeg anslo at pumpen og ferdighetene såvidt ville holde til klatringa. Sikringsarbeidet måtte bli en salderingspost. Det gikk tålelig bra helt til jeg hverken klarte å holde fingra fra kanten eller å traversere tilbake til den egentlig uttoppinga. Etter en siste desperat catch tok gravitasjonen tak og jeg kjente det nappa godt i tauet etterhvert som kilene ble rykket ut på vei mot bakken. Landingen, midt mellom Hans-Jørgen Oppi Christiansen og Torkel Røisli, var dog brukbar. Torkel var ikke spesielt imponert over sikringsarbeidet, men var storsinnet nok til å tilby en bred og solid rygg for transport tilbake til bilen. Nok en gang med en kraftig forstuet fot. En tid senere var jeg på Missingmyr med Hans-Jørgen og sto i bunnen av et riss og kalka opp uten tau og sele. Beskjeden fra Hans-Jørgen var klar og tydelig «jeg bærer ikke!»
Les også: Drømmen om heisekranene
De mest minnerike frittfall-sekundene med tau var dog kanskje de jeg logga 500 meter oppe på Kjerag, på et 20 meters fall da jeg tausoloerte ruta Skjoldet (8-). Overraskelsesmomentet når du tar fall, under mekking på minikiler i sprøtt fjell, er påfallende. Men som Stein-Ivar Gravdal sa da jeg var innom for å låne noe utstyr rett før turen; «Det er ihvertfall så bratt der at det ikke er farlig å falle.» På en god andreplass kommer nok sekundene på Kvinner og Barn først (8+) på Bergflødt i Lier. Jeg spanderte på meg 15 meters-susern 4-5 ganger før nok fikk være nok og ruta ble gått. Jeg slapp Tusenfryd det året.
Suser: På Kvinner og barn først (8+) tok Kristen flere lange fall før han gikk ruta. Foto: Christian Evensen
Om vinteren og på is har jeg – bank i bordet – aldri gått i bakken. Men litt frittfall-tid har jeg logget også i det elementet. Etter å ha klatret is i et år var det på midten av 90-tallet på tide å få gått Rjukan-testpiecen Lipton (WI7). En tidlig modell av Lowe Footfangs og ditto gule Koflach plaststøvler kjøpt på SportCo-salget for til sammen 900 kroner, var ikke akkurat «state of the art» isklatreutstyr lenger. Men det fikk duge. Trodde jeg. Helt til jeg skjønte at islaget utenpå fjellet på cruxtraversen var så tynt at det nennsomt måtte hakkes hull til stegjernsplasseringene. Fottøyet var ikke egnet til denslags. Men jeg fikk i hvert fall en bekreftelse på at en «buttplug» (10 cm isskrue) kan holde lange fall hvis isen er kompakt. Jeg minnes godt at jeg var fysisk kvalm av tanken på å støte på nytt da jeg hang i den korte skruen og psyket meg opp. Men opp kom vi.
Les også: Test av klatresko for nybegynnere
For en stund siden slutta jeg med alt som kunne gi bakkefall, eller på annet vis innebar risiko. Trodde jeg. Jeg begynte isteden å borre og gå førstebestigninger i Hyggenområdet. Den eneste objektive faren jeg umiddelbart kunne se var «trad-adelen», som med vinkelsliper i hånd prøvde å tvinge klatrefolket til underkastelse. Underveis i pussing og boring av en ny rute en dag rett før påsketider klarte jeg dog å gå klask på ryggen helt uten å ta meg for fra en to meter høy hylle, og rett ned på steinhard drammensgranitt. Rent grad- og høydemessig ikke i nærheten av en prestasjon som «Buerfallet» (en klatrer som falt fra hylla under ruta Stive Dempere på Damtjern og ned i vannet, red. anm.), men jeg kjente meg allikevel vesentlig mer skamslått enn noen gang, Selv ikke hine hårde dagers fem runder i bokseringen mot VM-tittelutfordreren i tungvekt, Steffen Tangstad, kom i nærheten. Hadde jeg landa på steinblokkene 30 cm bortenfor kunne to måneders rekonvalesenstid og en forspilt vårsesong blitt erstattet med brukket rygg eller et altfor stort hull i hodet. Jeg spratt opp igjen og lurte på om et ledeforsøk nå gikk fløyten, og forsto ikke helt hvor solid smellen var før jeg 20 minutter senere lå i grøftekanten og rista og hulka i sjokk. Ruta ble hetende «Flaks – kort og godt». Jeg kan love at jeg skal prise hver eneste bestigning som er med på å saldere regnskapet. Foreløpig viser det nemlig et vesentlig underskudd – betalt som ruteetableringen er med hard valuta; blod, smerte, tårer og en avlyst påsketur til Siurana.
