Jeg hadde en militærinspirert kompis som likte våpen og militærkommandosoldatgreier. Jeg og Chris (Fossli) overtok tauet hans og . Vi visste jo ingenting, og ante ikke hvordan man tredde rappellåtteren. Vi klatret opp i kraner og gikk helt ut i tuppen og rappellerte ned. Men etter hvert så begynte vi å tenke litt videre. Jeg hadde en fetter som klatret og som hadde vært i Yosemite på 70-80-tallet, det var den store helten til farmoren min. Hun fortalte ofte historier om han – hva han spiste og sånn – han spiste alltid havregrøt, og det ville hun at jeg skulle spise. Så han ble mitt forbilde har jeg skjønt senere.
Vi begynte helt i motsatt ende av hvordan folk begynte i dag. Vi bare kjøpte utstyr, så dro vi opp i Kolsås og så hvordan folk la kiler. Det fantes ikke brattkort og vi visste ikke om noen kurs. Jeg var veldig misunnelig på Chris … han hadde boksesko som hadde mye bedre friksjon enn mine Converse-sko. Vi kunne absolutt ingenting, og vi lærte av å se på andre. Etter hvert begynte vi å klatre på Hellerud, og vi ble ganske fort gode. Vi kom fra et variert idrettsmiljø, styrketrening, boksing, fotball, surfing, skøyter, badmington og fikk raskt progresjon.
Les også: Historien om den første borebolten på Hornet
Vi kom inn i miljøet og fikk gode råd og tips. Vi traff Jon Anders Fredriksen, Leif Henriksen, Anders Wollan, Håkon Hansen, Jacob Normann mf.
De så at vi var gira, så de tok oss litt under sine vinger. Jeg opplevde det som veldig bra. Det var flere like mennesketyper som startet å klatre da, fordi de som startet på klatring på den tiden var mennesker som ønsket mer spenning – store opplevelser – litt mer eventyrlyst, i forhold til nå, der klatring er tilgjengelig for alle. Da måtte man virkelig ville, og da får man en slags sortering av mennesketyper. Jeg følte man ble tatt godt vare på siden man møtte samme mennesketype som seg selv, selv om man kanskje hadde ulike utdannelser og bakgrunn.
Bulder: Lars Terjesen førstebestiger et vakkert riss uten navn (7A). Foto: Terje Rakke
Det medførte også at alt annet i det sosiale tok litt av … festene tok litt mer av på den tiden. Det var aldri snakk om å perse dagen etter, det var snakk om å vinne festen. Eller riktigere; vinne festen OG vinne konkurransen dagen etter. Det var ikke alltid det gikk. Festene var villere og morsommere. Folk slapp seg litt løs, nå har jo man en tendens til å glorifisere tiden i gamle dager, men jeg mener det var sånn altså. Festene var tøffere før.
«Vi ringte Leif Henriksen og fikk opplæring på telefon om hvordan man la standplass.»
Folk hadde litt mer guts før. Med det mener jeg at alle i miljøet var ganske tøffe. Da vi skulle gå Mongejura første gang, så kjøpte vi to halvtau og kjørte oppover. Vi ringte Leif Henriksen og fikk opplæring på telefon om hvordan man la standplass.
Det kom det en fyr gående forbi oss, da vi dro de nye tauene ut, og så på oss og himla med øynene. Det var Asian Rup som var en skikkelig støter på den tiden. Vi traff han siden i Yosemite, og han husket oss. Det var Chris, Erik (Iversen) og en som hette Markus. Markus hadde bare topptauet to ruter før i sitt klatreliv. Dette var den første turen han hadde ut over det, men vi var tre og vi måtte ha med en fjerdemann, så vi tok det vi fikk. Han hadde jo skikkelig guts, men han ble litt blek da han så veggen. Vi trakk lodd om hvem som fikk Erik eller Markus. Chris vant, for han har jo alltid flaks. Alle taper i loddtrekning med Chris … det er bra karma på den karen.
«Da vi var nesten på toppen, så ville ikke Markus mer. Da hang jeg han fast på standplass og soloerte til topps for å finne veien.»
Chris og Erik bare forsvant. Jeg sto igjen med nybegynner-Markus som jeg fremdeles må si må ha vært full av guts for å gå på den veggen, og problemene begynte jo med en gang, for jeg husket ikke helt hva Leif Henriksen hadde sagt på telefon. Jeg skjønte ikke helt dette med standplass. Vi hadde hørt det skulle være lett, og vi hadde med 1,5 liter vann på deling – det var helt vindstille og stekende sol. Da vi var nesten på toppen, så ville ikke Markus mer. Da hang jeg han fast på standplass og soloerte mot toppen for å finne veien. Så klatret jeg ned til han igjen hvor vi sammen fikk toppet Mongjura.
Det var en hard skole å gå, men vi lærte jo å legge kiler. I sterk kontrast til i dag, hvor det er så mye metoder at man glemmer å tenke selv. Men vi kom opp, og all ære til Markus som etter å ha topptauet to ruter klatret til topps.
Det jeg husker aller best er alle tabbene. Da Erik (Iversen), Chris og jeg skulle gå Trollveggen så var vi faktisk i veldig god form. Vi skulle gå Svenskeruta, men så ble det dårlig vær. Vi skiftet til Rimmonruta, men der hadde vi ikke fører, og vi var alt for cocky. Vi hadde blitt så gode at vi sightet 7c (8/8+). Vi klatret med hodelykt, og jeg husker særlig at vi endte opp i hengende stand, i en nødbivuac og frøs som f… , da gikk vi på første knekk. Morgenen etter var vi full av guts igjen. Vi tenkte, vi er så j…. gode at vi bare klatrer der vi vil, der det er fint, den grufserenna gidder vi ikke gå, så vi gjøv løs på en face … da var Chris på led. Han ville jo klatre der det var fint. Vi startet med et veldig overmot, vi bommet på natta, og den svei, men motet kom tilbake.
Les også: Bli bedre i buldreveggen
Posing: Fotografen var ute etter fallbilder til sitt arkiv. Foto: Terje Rakke
«Så landet han i svaet under, påfølgende av et "pling" da den gamle bankebolten røk, hvorpå Chris bare forsvinner rundt kanten under oss, over 15 meter nede.»
Chris klippet inn på en bankebolt, og han klatret litt langt ut. Vi på stand begynte å posisjonere oss i tilfelle noe skulle skje. Han gjorde et par voldsomme beveglser, så kom det en heelhook, og da skjønte vi at noe kom til å skje. Så hørte vi et «knekk», og da så vi saktefilm Chris i lufta med hele taket løst. Så landet han i svaet under, påfølgende "pling" da den gamle bankebolten røk, hvorpå Chris bare forsvinner rundt kanten under oss, over 15 meter nede.
Faktor 2-fall, rett i standplass på Rimmonruta i Trollveggen. Da valgte vi grufserenna, og det gikk mye bedre.
Vi hadde mange turer til Syd-Europa på tidlig 90-tall, og i 1995 besluttet Chris og jeg å klatre jorden rundt. Vi har aldri skrevet noe om denne turen. Nå til dags er det veldig viktig å blogge og kjøre bilder på Facebook. Da vi reiste til India visste vi ikke engang hvor vi skulle reise. Vi visste ikke hvor i India vi skulle klatre. Da så vi et bilde i flykatalogen med masse steiner. Det var Hampi, så vi besluttet å dra dit. Men først måtte vi jo innom Goa og feste litt.
I Hampi gikk vi jo masse førstebestigninger. Men vi skrev ikke opp noen ting. På den tiden gikk vi jo ganske harde buldere, vi klatret 7C. Gikk jo blant annet det hardeste problemet da, som Ben Moon, Jerry Moffat og Kurt Albert gikk. Etter en magesyke som varte i fem dager kom jeg endelig ut av sovesalen og gikk problemet på tredje forsøk. India var et eventyr med alt av stimuli. For oss som knapt var passert 20, var dette en fantastisk reise.
Siden dro vi til USA og Yosemite. Vi hadde jo aldri jammet før. Vi tenkte; vi går først Rostrum, så Astroman. Det er kanskje ikke helt innlysende, men om man ikke kan å jamme, så er det et tøft møte med den teknikken.
Les også: Sondre Kvambekk samler på fjell
Så ble jeg sponsa. Det var Marius Morstad som fikk meg til å jobbe på Oslo Sporslager. Stibolt Norge var en av de store på den tiden. Jeg dro til han på hovedkvarteret på Røa, og en av lederne, Dave Durkan sto der og lurte på hva han skulle gi til denne tullingen som ville bli sponsa. Jeg sa at det finnes mye utstyr som er like bra, og jeg vil jo selge det utsyret til den jeg synes er hyggeligst, hvorpå Dave bare tok en stor sekk og stappet den full av det beste utstyret fra DMM, Berghaus og Scarpa. Jeg var fornøyd.
Lars_Terjesen
Lars Terjesen
Født: 1971
Bosted: Oslo
Sivil status: Samboer, tre barn og et til på vei
Yrke: Møbelsnekker
Meritter: Norgescupvinner, VM-deltaker i 1998. Har gått Trollveggen og Kjerag. Utviklet feltet Norwegian Wall i Hueco Tanks.
Beste film: Ringenes Herre, som var banebrytende for sin tid.
Beste bok: 1Q84 av Haruki Murakami
Hovedinteresser: Ski, klatring og familien
Begynte å klatre: Prøvde klatring første gang i 89/90
Flotteste fjelltur: Store Austabotntind
Beste klatrefelt: Fontainebleau
Beste klatreopplevelse: Astroman i Yosemite
Livet så langt: Livet har vært helt supert! Store gleder og skuffelser. Må i kjelleren for å sette pris på toppene.
Klatredrøm: Å komme tilbake i samme modus som på 90-tallet. Utvikle nye områder med førstebestigninger på buldring, klippe, storvegg og fjell.
.
