Isklatring på Trappfoss og Bakveien på Rjukan

Når jeg dagen i forveien kjørte innover Rjukan var det fortsatt mye is på dalsidene. Dessverre er mye av isen blitt eksponert for solen og det er derfor diskutabelt. To menn og et foster (WI4) og Svaddefossen (WI4) er begge klatrebare, men isen er tydelig hvit og det begynner å poppe fram fjell innimellom. Vi safer, dropper dem, og drar der solen ikke skinner. 

Vi parkerer ved Vemorkfabrikken hvor vi møter Dagfinn Engemoen. Fra bruen kan vi se at Vemorkbrufoss Øst (WI4) og Vemorkbrufoss Vest (WI5) ser tykke ut. I kledd softshellbukse og fleecegenser traver vi ned i juvet og følger det oppover. I motsetning til vanlige forhold, hvor man kaver litt i snøen og er små bekymret for minefeltet av hull mellom steinene, er det nå hard snø til ren stein vi går på. Bare det faktum å ikke gå fult kledd med stiv GoreTex som ikke puster gjør turen til en fryd. På venstreside ser vi Bakveien (WI4) som ser fin ut. Søylen til Nye Vemork (WI5) har ikke truffet bakken i hele år og nå drypper det vann.  

Videre kommer vi til Sabotørfossen (WI5), den ser våt ut, men så absolutt fortsatt klatrebar ut. Det er som tidligere i sesongen andre lengde som virker kjipest mens toppen ser feit ut. Deretter kommer Lettvann (WI2) og Tracy´s Eye (WI3) hvor begge også ser greie ut. Blindtarmen (WI4) har også to og potensielt tre taulengder som kan klatres. 

Trappfoss (WI4)

Vi skal derimot lengre innover og sikter oss mot Trappfoss (WI4). Den ligger litt opp i siden og man følger en renne som går fra bunnen av juvet og oppover mot Trappfoss og dronningen selv Juvsøyla (WI6). Ved utløpssonen til skredene som går i introrennen racker vi opp og legger igjen en sekk. GoreTex jakkene blir nå utelukkende lagt igjen. Det er kaldt i luften og fossen ser tørr ut. Det gamle skredet er hardpakket og frosset så det går fort oppover. Tidlig på sesongen er det et isopptak på 4-5m, men i løpet av sesongen går det x antall skred som gjør at opptaket fylles med mer snø og dermed blir enklere og enklere. Det er uansett åpenbart at rennen ikke er et sted man skal oppbevare seg i for lenge. 

Første taulengde på Trappfoss er en rampe inn til selve klatringen. Her ledet Dagfinn. Kald og tørr luft. Akkurat så kaldt at vi kan stå rolig med dunjakke og ellers lite klær. Lars Petter drar opp en splitter ny dunjakke med noe Infinitum GT greier. Underveis kommer Thomas Berge og Ole Rise opp bak oss. Dem har litt større ambisjoner enn oss og sikter seg mot Juvsøyla. Dagen i forveien gikk de Sabotørfossen (WI5) og meldte som vi antok at den var fin, men at andre lengde var begynte å bli tynn. 

Jeg har noe uoppgjort med andre lengde på Trappfoss så den blir min. Dagen før var det jevnt varmt og isen derfor superb å arbeide med. Nå er det derimot akkurat på minussiden og isen har kontrahert. Dermed har også spenningen i isen økt. Selv om den sprekker og jeg sender ned flere flak er det ikke for ille. Er som vanlig treig, men kommer meg nå til slutt opp til stand. Er ikke så gjennomtenkt på plasseringen av standplass, slik at Lars Petter som tar neste lengde må være mer skånsom med øksene sine og unngå å sende noe ned i hodet vårt. Noe han klarer med stil. Fra Trappfoss har vi god sikt over til Juvsøyla og ser Ole og Thomas klatre oppover i et solid tempo. Returen vår blir en rappell på et tre og to abalakover. 

Bakveien (WI4)

På vei ut av juvet går vi Bakveien (WI4). Den starter med noen vertikale økseslag og før den svinger inn i et trangt svadieder. Her kan det det tidlig på sesongen være tynn is. Nå er den derimot helt perfekt tykk. Lars Petter tar lengden og setter stand over diederet. Dagfinn og jeg følger på før Dagfinn så tar siste lengde.  

Å være tre stk på vinterklatring er for meg alltid forbundet med at ting tar lengre tid. Derimot har jeg jo helt glemt hvor mye hyggeligere det er å være to på standplass og hvor gøy det er å parallell klatre. Vi klatrer oppi hverandre og har en samtale gående mens vi tuller om at det er gully for to. Dessverre lærer jeg fort at det ikke er en gully for to da jeg klarer å kjøre stegjernet innom den splitter nye Infitum GT jakken hans og risper opp så dunen flyr. Stapper dunen tilbake i jakken og fortsetter oppover. Selv om Lars sikkert er skuffet, tar han det med knusende ro og fortsetter oppover. Kanskje det er en av de mange grunnene for at jeg digger å klatre med han. 

På toppen har Dagfinn lagd stand i et tre. Ovenfor der igjen er det et skilt som ber klatrere om ikke å klatre over gjerdet og inn i på Vemorkområdet. Vi prøver å oppføre oss og følger gjerdet derfor rundt. Noe som egentlig er en grei løsning da vi faktisk kommer raskere ned igjen til bilen og avslutter dagen. 

På instagram utveksler Thomas Berge og jeg bilder og han sender denne forholdsrapporten: 

På Juvsøyla var Ola Rise rope gun mens jeg fikk være passasjer. Det var gode forhold helt fra bunn. Vi fikk gikk første lengde over svaene hvor det var godt med is. Selve søylen hadde god is hele veien med lite pan pipes. Det var overraskende hard is i toppen selv med plussgrader på lørdag. Mange fottak og små «sopper» gjorde det litt enklere.