Isklatring på Sabotørfossen (WI5) på Rjukan

Korona er i utgangspunktet en negativ greie. Derimot er det sikkert noen psykologer som mener at man bør prøve å finne godene i enhver situasjon. Rjukan er beskrevet som nord-Europas beste sted for isklatring og er om vinteren fullt av klatreturister. Pandemien har naturlig nok satt en liten stopper for britene som kommer på helgetur til Rjukan. Noe som betyr at der man tidligere har måtte hatt alpinstart for å kapre fossen foran den overivrige tyskeren, kan man i år spankulere inn etter både frokost, brunsj og lunsj og fortsatt ha fossen helt for seg selv. 

Slumreknappen ble trykket gjentatte ganger. Når vi begge to til slutt var våkne, ferdig spist og klare for å forlate Old School Hostel var klokken så meget som over 10:00. Uten konkurranse om fossene gjorde det ingen verdens ting. Dagens mål var Sabotørfossen i Upper Gorge. Erik Tordhol hadde gått den dagen før og gitt en interessant beskrivelse av andre taulengde. Han nevnte isklemming, uante posisjoner, kamkiler, sprukken is og spenstige snølommer.

Planen hadde hele tiden vært Sabotørfossen, men den hadde nå blitt enda mer interessant. Vi hadde begge klatret den gjentatte ganger tidligere så noe av overraskelsesmomentet var borte. Samtidig er det akkurat det som er ekstra kult med isklatring. Ruten er absolutt aldri lik. Den endres fra uke til uke avhengig av temperatur og hvordan vannet renner. Nå skulle altså andre taulengde være litt mer spennende enn vanlig. 

Fra hostellet kjører man gjennom hele Rjukan sentrum og opp til Vemorkfabrikken. Det er en biltur gjennom norsk industri og krigshistorie, men også litt gjennom klasseskille. Når Rjukan som industriby ble konstruert var husene designet til å passe flere familier samtidig. Husets størrelse, antall leiligheter, materialkvalitet og posisjonering i byen var avhengig av hvilken posisjon på arbeidsplassen den arbeidende i familien hadde. Altså om man var mekaniker, ingeniør, vaskepersonal eller direktør. Men det er ingen som leser Klatring utelukkende for å bli opplyst om industrihistorie, så vi vender tilbake til det det egentlig handler om. 

Vi parkerte på p-plassen ved Vemorkfabrikken. Vi gikk noen meter oppover bakken igjen før man går over et autovern på venstre side og ned i juvet under fabrikken. I grove trekk regnes Upper Gorge som området over Vemork bruen og Lower Gorge som området nedenfor. Det er ferske spor som fører oss nedover og innover juvet. For så vidt greit at noen andre har tatt første sporet og funnet eventuelle leggfrakturhull i elveleiet. Da man går på steiner er det lav fare for å plumpe uti. Det er mulig å følge juvet helt fra Rjukan sentrum og opp til Rjukanfossen. Her er det fosser på begge sider med alt fra WI2 til WI7, samt flere miks alternativer. Av klatrebare klassikere kan man namedroppe Juvsøyla (WI6), Rjukanfossen (WI4), Lipton (WI7), Trappfoss (WI4), og så klart vår destinasjon Sabotørfossen (WI5). 

Les også om graderingssystemet i isklatring. 

UPPER GORGE: anmarsjen i Upper Gorge er et fint skue, og i det fjerne der borte til høyre ser du Trappfoss (WI4). Foto: Lars Petter Jonassen

Etter 15 min med oppstrøms vandring kommer Sabotøren på venstre side. Fossen byr på boltede ankre, og graderingen regnes vanligvis til å være, WI3, 4, 4 og 5 på de fire lengdene. Lager man første og tredje standplass med slynger og drar hardt i 60m tauet klarer man akkurat å gjøre ruten på 3 lengder. 

Når vi står ved foten av fossen ser vi til vår forundring at det er et annet taulag på ruten, og hypotesen vår om et tomt Rjukan har feilet litt. Å få isklumper i hodet er ikke mye kult, men taulaget er en 1,5 lengde foran oss og dem er forhåpentlig raske. Første lengde er en nesten formasjonsløs bratt motbakke som fører opp til bolter på venstre side. Taumakkeren starter og suser oppover og setter to skruer underveis. Bortsett fra litt snø som kom fra taulaget over er det meget grei skuring. 

Første taulengde på Sabotørfossen. Foto: Lars Petter Jonassen

Jeg er på neste lengde og det starter vanligvis med en solid, fjellfast og brei søyle på 4 meter som fører opp og inn i en renne med standplass bolter på høyre side. I år har derimot isen primært lagt seg vesentlig mer til venstre og laget en 7-8m vertikal isvegg. Jeg går for normalveien. Den er nå delt opp i to sekvenser, men ser artig ut å klatre. Jeg setter en høy skrue inne i en hule på venstre side før jeg skal klatre ut og opp første sekvens. Da begynner det derimot å regne snø og enkelte mindre isklumper fra laget over.

Ulempen med renneklatring er jo åpenbar, da alt som kommer ned kun har en vei å falle, den veien skal jeg opp. De er nok på siste taulengde, og jeg har ikke noe imot å vente inni hulen min. 

Etter et halvt minutt stilner det og jeg prøver på nytt og komme ut. Klatringen er merkverdig. Sliter med å finne gode økser og stegjernsplasseringer. Ikke fordi de mangler, men fordi isklumpen jeg har foran brystet presser meg ut og skaper en bamseklem klatreteknikk. Ikke en bærekraftig fremgangsmetode da det er vanskelig å se stegjerna, samtidig som økseslagene blir skikkelig klumsete og upresise. Isen er egentlig god, men jeg sliter med å stole på plasseringene da isen er veldig oppsprukken og det er tydelig at et snølag i midten av den horisontale isen gjør den delaminert. 

Etter mye fram og tilbake og sikkert en isskrue for mye får jeg karret meg opp første bamseklemformasjon. Da kommer det en ny runde med snø- og isregn fra taulaget over. Det er bare å klamre seg fast og klemme så hardt jeg makter. Heldigvis er det primært snø og lite is. Akkurat der og da føles det jo egentlig ganske bad ass ut å tviholde på øksene, mens det fyker snø rundt seg akkurat som den villeste spindriften på Cerro Torre.

Selv om jeg legger all skylden for min treige klatring på taulaget over, som sender ned snø, så vet jeg jo egentlig at dem bare gjør det dem må og at det kun er meg selv det står på. Snøføyken legger seg og etter enda mer karring, høye hæler, breie økser, smale føtter og alle andre teknikkfeil man kan gjøre kommer jeg meg opp til boltene. Kan jo gi meg her og sette stand? Derimot kan min usedvanlige lange klatretid kanskje godtgjøres mer ovenfor en kald taumakker på stand om jeg går neste lengde hurtig. Da vil jo total tiden på de to lengdene være mer akseptabel. 

Les også om hvordan du plasserer isskruer. 

Jeg går for alternativet om et forsøk på å gjenvinne stoltheten og kjører på videre. Her møter jeg egentlig litt samme problematikk med utadslående isformasjon og nydannet porøs is som trenger en klem. Her var det mulig med kamkileplasseringer. Det var ikke nødvendig med dem, men hadde tydeligvis vært vesentlig raskere enn en isskrue. Vi har kun skruer med oss. Sprekken er perfekt plassert på venstre side og følger opp lengdens lille crux. Selv om det er nok is å skru i så er sprekken en innlysende sikringsmulighet. Selv får jeg inn en god venstre jam som var mer betryggende enn enkelte av økseplasseringene. Ender med å karre meg opp cruxet på en svært lite elegant måte. Heldigvis er jeg godt gjemt inni rennen så ingen ser mine uante og lite estetiske posisjoneringer. Får en ny dose med snø- og isregn fra oven, men denne gang må jeg bare fortsette. Har allerede brukt tuktende lang tid på lengden og målet om å gjenvinne tid har hatt motsatt effekt. 

Har lite til overs for taulaget over og forstår ikke hva dem gjør som sender så meget nedover. 

Alt dette hatet forsvinner derimot momentant når tidenes mest joviale dialekt høres fra oven. En gudbrandsdøling kommer ydmyket rappellerende ned og står over meg. Han venter tålmodig, mens jeg får inn en ny skrue og beveger meg til en tryggere posisjon, så han kan rappellere videre. Han synes så klart taulengden var kjempefin og hadde storkost seg opp den. Ønsket meg en god tur videre og forsvant nedover.

En rappellerende gudbrandsdøl. Foto: Lars Petter Jonassen

De resterende meterne til den boltede standplassen var tilsvarende med antall meter tau igjen, og det ble en nøyaktig nedtelling over radioen. Fikk akkurat strukket meg opp til boltene og klippet inn en slynge. Er vanligvis sjeldent jeg bruker slyngestandplass ovenfor taustandplass, men her går det på marginene for å klare det. Standplassen er skånsomt plassert med en isvegg og steintak, slik at man kan sikre bekymringsfritt for fallende is.

Lun standplass før cruxtaulengden venter. Foto: Lars Petter Jonassen

Makkeren kommer opp og gjør seg klar til den siste lengden. Gradert WI5, men ser med dagens forhold kanskje mer ut som en WI4. Venstre del har rennende vann, mens den midtre delen akkurat har litt sidevegger så man kan stemme bitte litt i fra, som da blir rutevalget. Der det vanligvis er mer store vertikale søyler som henger sammen er det nå en ekstra hylleformasjon og en mer vertikal homogen vegg.

Han er nesten irriterende selvsikker på plasseringene sine og fyker derfor oppover. Skjønner at min lengde som egentlig skal være enklere sikret hadde gått veldig mye fortere om jeg stolte mer på øksene og hadde vært mer bevisst på stegjernsplasseringene. 8 skruer og litt håndristing senere har han toppet ut og roper standplass fra et tre.  

Siste taulengde, og cruxtaulengden. Foto: Lars Petter Jonassen

Herifra går man mot venstre og kommer inn på baksiden av Vemorkfabrikken. Man klatrer opp en gammel stige og inn i en rørgate. Balanserer litt oppover de store vannrørene, som kommer ned fjellsiden, før man etter 10m går av igjen og over på en sti. Den følger ned igjen til fabrikken og deretter bilveien ned til p-plassen. 

Historien om sabotørene og Vemorkaksjonen er usedvanlig spennende. Selv den dag i dag regnes den som en av de mest suksessfulle sabotasjeaksjonene fra krigen. Dessverre er det ingenting klatreruten og den originale aksjonen har til felles annet enn det fengende navnet. 

Retur i historiske omgivelser. Foto: Lars Petter Jonassen