Tittelen er ikke ment som en pekefinger – men som en aldri så liten vekker. Det er mye glede i klatring, men det er også risiko forbundet med sporten vår, og som vi som sikrere tar ansvaret for. Dessverre viser erfaring at mange, av forskjellige grunner, ikke tar sikkerheten på alvor.

Hva er så alvoret? Ulykkesrapportene forteller oss at det i Norge heldigvis skjer veldig få dødsulykker. Vi har derimot en stor mengde alvorlige og mindre alvorlige ulykker. Videre er det regelmessig det vi kan kalle uønskede hendelser, som ikke medfører skade, men hvor noe har gått galt. Det er ikke tvil om at det er underrapportering, spesielt når det gjelder disse uønskede hendelsene. En kan se avvik fra «best practice» i sikring hele tiden – ute som inne. Dette er i utgangspunktet noe forbausende, siden sikring er et såpass enkelt håndverk at det skal veldig lite kunnskap og trening til for å hindre at noen faller i bakken. Hva er så grunnene til at det ikke konsekvent gjøres feilfritt?