Jeg tok fallskjerm-lappen som et AFF-kurs, som vil si at man skal gjennomgå syv nivåer med et antall hopp på hvert nivå til man består nivået. I fritt fall fra første hopp med en instruktør flyvende ved siden av. Jeg fikk alle mine første syv nivåer godkjent på første forsøk. Etter å ha tatt nivå 6 og 7 på en formiddag kjentes det senere på dagen lettere surrealistisk å stå i døra på et fly og skulle hoppe ut helt på egenhånd i 4000 meters høyde og logge 60 sekunder i fritt fall tre dager etter at jeg for første gang så en fallskjerm på nært hold. Etter seks kjappe hopp til fra fly så var det opp på Kalskråtind i Romsdalen med BASE-legenden Tor Alex Kappfjell for å teste om min nyervervede kunnskap holdt mål også i fritt fall fra toppen av et fjell. Og som ellers i mitt etterhvert ganske lange liv; også denne gangen ville det helst gå godt.

Ved avslutningen av min BASE-karriere på 10 år, med 150 frie fall fra diverse fjell, bygninger, antenner og broer hadde jeg enda ikke gått i bakken uten åpnet skjerm over hodet. Det har derimot ni av mine kompiser i BASE-miljøet. En gang var vi syv kompiser på vei opp baksiden på den unevnelige veggen hvor trollene regjerer. Jeg husker veldig godt hvor god stemning det var i laget den solfylte vårdagen. Rikelig med tull og tøys klang mellom fjellveggene akkompagnert av trollenes humring, på vei til stabbeveggen. Jeg var utålmodig da vi kom på kanten og spurte om det var greit at jeg gikk først. Joda. Sus i vei! Etter 25 sekunders fritt fall og landing med påfølgende fallskjerm-gjemming og unnaløping oppover langs elven, satte jeg meg på en stein ved elvebredden og nøt roen og tilfredsheten som alltid oppstår idet adrenalinrusen er iferd med å forlate kroppen. Jeg så frem til å igjen treffe gutta og ta opp igjen den gode stemningen. Men etterhvert hørte jeg høye rop og folk som løp langs elvekanten og oppover mot veggen. Jeg forsto at noe hadde skjedd. Det viste seg at en av verdens beste basehoppere, Combsey, hadde strukket strikken litt for langt. Han avsluttet det «frie fallet» med å gått rett i svaene under Stabbeveggen i 200 km/t.

Les også: Trygg buldring