Salvesen og de store sprekkene

Les også

Salvesens hardeste …eller?

Mari Salvesen om Black Mamba (8c): – Å sammenligne dette med vanlig tradklatring hjemmefra kjennes ikke rettferdig.

Men i dag skal vi verken snakke om jobb eller «det virkelige livet». Vi ønsker oss en samtale om offwidth; klatring i riss som er for brede til at du kan jamme med knyttneven, men for smale til å få inn hele kroppen. De fleste riss krever en kombinasjon av ulike teknikker, men offwidth-klatring er for spesielt interesserte. Sett utenfra er det både klaustrofobisk, skummelt, smertefullt og veldig langt unna den klatringen de fleste av oss driver med. Mari har et litt annet syn på det.

 En fin innføring i offwidth er denne videoen der Mari Salvesen går de 12 offwidthene i The Dirty Dozen Challenge i Brimham. (Bonus er at hun forteller en hjemmesnekret vits for hver bestigning.)

Trygt og tungt

– Hva er det med denne typen klatring som fascinerer deg?

 – Det er dette med at du bare må jobbe hardt for hver eneste centimeter med oppdrift. Samtidig er det ganske forutsigbart, for med så tydelige linjer er det ingen tvil om hvor du skal. Dessuten er det en trygg måte å klatre på for man kan plassere sikringer nesten hvor som helst. Jeg kaller det type 1-moro, for det er trygt samtidig du må gi alt hele tiden.

Da hun og samboeren var i Chamonix i vår gikk hun ruta Thai boxing (7c), som hun beskriver som «ikke superhard» (selv om den lenge var den hardeste offwidthen i Europa). Hun hadde hatt den på radaren en stund, og det at den ligger litt avsidesliggende og er «ukurant å reise til» gjorde ruta bare mer attraktiv i hennes øyne. Her hadde hun en opplevelse som kanskje representerer en av grunnene til at offwidth ikke oppleves som verdens mest lystbetonte klatredisiplin.

– I offwidth føler man ofte at man faller, men det er alltid en eller annen kroppsdel inne i risset man kan jobbe med. Vi pleier å si at du ikke faller av før du gir opp. På Thai boxing mistet jeg taket og begynte å gli av, men foten hang igjen inne i risset, så jeg falt ikke likevel. Jeg rakk å rope «ikke ta!» for at tauet ikke skulle stramme og ødelegge bestigningen. Foten satt fast og nå gjaldt det å få den løs. Det var litt kjipt, men det gikk jo bra.

Les også

Se bildene av Mari Augustas vanvittige rissklatring

Den 25 meter lange og bratte offwidthen i Indian Creek har fått sin andre kvinnelige bestigning, og sin andre flash noensinne etter at Pete Whittaker også gikk den i første forsøk i 2011. – Det er sinnssykt mye makt i å være motivert for noe, sier Mari Augusta Salvesen.

 – Noen vil hevde at det virker ubekvemt å klatre offwidth?

 – Det er litt morsomt egentlig for vi var nylig en periode i Font og krimpet og koste oss i finværet. Og når jeg kom tilbake til rissene etterpå kjente jeg for første gang at å stikke beina inn i riss faktisk var litt ubehagelig. Men det handler mye om teknikk. Fingerriss er for eksempel mer smertefullt enn offwidth. Det som skjer er at offwidth gir en helt annen måte å bli sliten på. I stedet for å bli pumpet i underarmene så får du melkesyre og smerter fordelt utover hele kroppen, og dette er ikke klatrere flest vant til, forklarer Salvesen før hun legger til:  

 – Det at mange andre ikke liker denne typen klatring, samtidig som du selv trives med det, gjør det gøyere å holde på. 

Flaggermus-stilen

Det finnes forskjellige måter å løse problemet med at rissene er for brede til å jamme med knyttneven. En av dem er å jamme med beina. Hvis ruten er bratt nok er det mest hensiktsmessig å snu hele kroppen opp ned slik at føttene leder an på vei opp ruta. På instakontoen til Mari Salvesen ligger flere bilder med eksempler på denne teknikken.

– Hvordan opplevdes det å klatre opp ned første gang?

 – Det husker jeg svært godt. Det var på et bulder som heter Melvyn Bragg i Peak District i England. Jeg ble veldig pumpet i leggene, og det føltes både vondt og uvant. I ettertid har jeg lært at det skal ikke så mye oppvarming til før man slipper den ubehagelige pumpen. Det folk gjerne sliter med, er bevegelsen å løfte beina opp i risset. Jeg tror det hjelper å ha trent en del kjernemuskulatur og å være myk slik at man kan jobbe med hender og føtter på samme sted. Hvis man mangler fleksibilitet må man bruke mye mer krefter. Selv har jeg aldri drevet med tøying, men jeg har nok blitt mykere rett og slett av å holde på mye med denne typen klatring.

Maris seks offwidth-anbefalinger

Hun gjør oppmerksom på at rissene ikke kommer i prioritert rekkefølge, at hun i denne listen har lagt vekt på geografisk spredning, og at det finnes sterke utfordrere rundt omkring i landet.

1.       Feta Snubben (7+) på profilveggen i Jøssingfjord, som er ganske tilgjengelig og har noen obligatoriske, kule offwidth-flytt

2.       Texas Holden, en rute som dukket opp da vi skulle sjekke ut et crag i Snillfjord i Trøndelag. Det viste seg å være en våt og skitten offwidth (som for meg er rent gull for forholdene gjorde den mer interessant). Risset ble bare bredere og bredere på ruta som var grad 8, som på det tidspunktet var hardt for meg. Jeg onsightet den.

3.       Lofoten Reality (8-). Fem taulengder, der den vanskeligste er et bratt riss der Pete kunne jamme med knyttneven. For meg var risset så bredt at det telte som offwidth, så jeg tar den med på lista.

 4.       Bulderet Skårsteinen på Skiri i Romsdalen. Fin introduksjon til offwidt. Husker det var bildet av bulderet på forsiden av Klatring for mange år siden. Jeg var på tur i jobbsammenheng og hadde en ettermiddag fri i Romsdalen. Jeg hadde ikke padd, men det var på vinteren og det lå snø under. Jeg dro ut med hodelykt og fikk en fin opplevelse.

 5.       Trang Fødsel (8) på Solum utenfor Larvik. Grådig stilig offwidth-rute.

 6.       Sørveggen på Gjertvasstind, den mest utilgjengelige offwidthen i Norge. Du må krysse en litt komplisert bre for å komme inn. Ganske mange taulengder og en del løs stein. Vi brukte en kveld på å gå inn og gikk ruten dagen etter. Den vanskeligste lengden er grad 8. Cruxet er skikkelig offwidth der førstebestigeren plasserte en trekloss, men vi satte inn en seksercamalot.

Vis mer

Høy terskel for å teste

Hun opplever at vanlig rissklatring oppsøkes av stadig flere, mens terskelen for å prøve offwidth fortsatt er høy for de fleste.

– Det handler nok om at folk ikke kan teknikken og at det koster en del hud. For noen vil kanskje offwidth også oppleves litt klaustrofobisk. Man kan bli sittende fast og mange føler de ikke får den flyten de gjerne får når de går fra krimp til krimp. Det går ganske sakte. Man jobber på som bare det i tre minutter og så sklir man ned til der man var. Det er ikke alle som synes at sånt er så fristende.

– Hva er en typisk nybegynnerfeil i offwidth-klatring?

 – Hvert punkt på en offwidth-rute er på en måte både en hvil og et crux. Nybegynnere har nok en tendens til jobbe seg innover i risset i stedet for å sørge for oppdrift. Det er naturlig å gå innover fordi det øker sjansen for å ikke falle men da kommer du deg ikke oppover.

Anbefaler ikke knelåsing

Så var det dette med risikoen for å sette seg fast, da. Faren er nemlig reell, slik en svensk klatrer fikk oppleve da han jammet kneet på en offwidth, ble sittende fast i over seks timer og måtte reddes av deltidsbrannmenn med meisel og glidemiddel for et par år siden.

– Har du noen gode tips på lager for å unngå å sette deg fast når du knejammer?

 – Personlig er jeg forsiktig med å kjøre kneet inn. Knelåser hindrer jo oppdrift. Dessuten er det ofte ganske vondt. Når du gjør det riktig så strammer du lårmusklene. Det er egentlig musklene over kneet som skal holde deg på ruten, ikke kneleddet i seg selv. Og så er det jo viktig å ikke få panikk hvis det er vanskelig å komme seg løs. Det handler om å få til å slappe av slik at i beinet så man greier å lirke det ut. Har du fått det inn så skal det jo være mulig å få det ut også. Så lenge jeg har beholdt roen så har det alltid løst seg for meg.

Ofret hud for å bli fri

– Har du sittet fast selv noen gang?

– Ikke med kneet, men jeg hadde en kjip opplevelse med at ankelen satt fast på en rute. Da ble jeg ganske panisk. Risset var et sånt… rumperiss. Klumpene på siden av ankelen satt dypt inni der, som en godt plassert blå offsetkilde, og jeg greide ikke å løfte meg ut. Jeg tenkte at nå må de komme og hente meg. Men jeg fikk tilbake roen og troen på at jeg skulle få ut foten. Jeg måtte bare ofre litt hud. Og det gjorde jeg.

 En typisk teknikk i offwidth-klatring er «stacking» der klatreren stabler hendene oppå hverandre, eller stapper inn nevene som en dobbel knyttnevejam.

– Hvordan du kommer deg videre når begge hendene allerede er i bruk for i det hele tatt å holde deg fast?

– Det er en interessant problemstilling i offwidth. Men det er her beina kommer inn, man avløser med en fot for å liksom dytte stacken høyere. Hvis det overhengende er jeg glad i å ta foten på over resten av kroppen i risset. Hvis det er vertikalt eller lavere gir ikke det mening. Om du ikke får inn beina noe sted kan du forsøke å bumpe stacken oppover, men det er sjelden noen suksess. Det er derfor du gjerne ser bein litt her og der under offwidth-klatring.

God på sva også

Det er lett å tenke at Mari Salvesen har funnet seg en nisje der hun skiller seg ut med denne klatrestilen. Men hun er egentlig veldig allsidig. I påsken var hun for eksempel og klatret i Fontaineblaeu sammen med samboer Pete Whittaker. De laget denne artige videoen om rissbuldring, noe som ikke akkurat er varemerket til Font. Men på samme tur gikk hun også svaklassikeren Duel (8a).

– Jeg brukte fem økter på Duel så det ble et lite prosjekt ut av det. Folk forbinder meg jo gjerne med riss, og jeg blir nok litt ekstra motivert av å vise at jeg kan gjøre det motsatte. «Never let them know your next move», hehe.

Det er ingen overdrivelse å si at Mari Salvesen er Norges ukronede riss-dronning. I 2019 begikk hun Norges hardeste kvinnelige rissbestigning med Ronny Medelssvensson (8b) i Jøssingfjord. Hennes over 30 000 følgere på Instagram ble mildt sagt imponert da hun flashet ffwidth-klassikeren Belly Full of Bad Berries (8a) i 2022. Hun gikk deler av den 25 meter lange og 45 grader overhengende ruta med beina først. Det var historiens andre flash. Førstemann til å gå den, i 2011, var samboeren Pete Whittaker, som sammen med Tom Randall utgjør riss-guruduoen Wide Boyz.

Det er sammen med Whittaker hun de siste åtte månedene har turnert Europa med klatring i Chamonix, Cadorese, Fontainebleau og diverse steder i England.

Skjøt fart i Yosemite

– Hvordan var ditt første møte med rissklatringen?

 – Opprinnelig drev jeg hovedsakelig bare med sportsklatring. Da jeg studerte i Sogndal ble det stort sett buldring fordi det var lett å gjøre alene og krevde så lite organisering og logistikk. Jeg fortatte med buldring da jeg flyttet til Rogaland der det var et sterkt buldremiljø, så jeg holdt på mye med det i mange år. Men jeg har en eldre bror som begynte å klatre i fjellet, og han ble et slags inngangskort til tradklatringen. Da jeg og Paula dro på tur til Yosemite i 2017 skjøt det virkelig fart, forteller Salvesen.

Det var på denne turen Paula Voldner og Mari Salvesen besteg Freerider på El Capitan teknisk. På Fri Flyt TV ligger en feelgood-film om bestigningen.

I ettertid forteller hun at det kanskje var litt prematurt å gå løs på storveggen da i alle fall hun selv ikke hadde så mye erfaring med denne typen bestigninger.

– På den ene siden er El Capitán veldig tilgjengelig med boltede anker, lite løs stein og som oftest bra vær. Vi hadde en «det ordner seg»-holdning som jeg nok ikke ville stolt så mye på i dag. Blant annet droppet vi å ta med portaledge og satset på å sove på hyllene på ruta. Det var bare flaks at disse ikke var fulle av folk, for det er jo en ganske populær linje. På den annen side så ville jo ikke konsekvensene vært verre enn at vi måtte ha snudd.

Les også

Mari med enda en pers

Hun fikk siste cover i Klatring for sin bestigning av Ray's Roof (E7 6C). Nå har hun igjen skapt headlines.

Dupp i motivasjonen

– Hva er planene fremover på klatrefronten?

– Vet du, jeg har aldri tidligere slitt med å bli gira, men akkurat nå har den fått en liten dupp. I vår hadde jeg flere prosjekter som jeg ikke fikk noen uttelling på. Når jeg legger ned mye energi og ikke får den belønningen jeg ønsker meg i form av at jeg faktisk går prosjektene så går det på inspirasjonen løs. Jeg tror jeg i nærmeste fremtid bare kommer til å dra ut for å ha det gøy uten å være for ambisiøs. Så får vi se om jeg blir motivert for større prosjekter etter sommeren.

LES OGSÅ

Maris fjerde koronakrise-fase

Mari Salvesen er i gang med korona-krisens fjerde fase for sin egen del; vektløfting. Etter å ha kjørt 14 timer for en rappell, vært apatisk med Netflix og unngått diabetes type to.

Freerider-ruta på El Capitan

Hvordan griper du an en 1000 meter høy fjellvegg? Hva tar man med seg? Se filmen Paula Voldner og Mari Salvesen har laget fra klatreklassikeren.

– Ikke noe stort nederlag om den blir nedgradert

Da Mari Salvesen endelig klarte å førstebestige en av Norges hardeste tradruter med eldgammel venstresko ble hun mest av alt gira på julebrus og taco.

– Som å få eksamensspørsmål i et pensum man ikke har vært borti

Jan Eivind Danielsen var på hugget. Han hadde nettopp prestert en førstebestigning på Kjerag. Nå sto legendariske The Nose på El Capitan for tur.