Prosjekt Umulig var det første navnet, men da ruta ble gått skifta den navn til Tazlov. En gammel venstresko var nøkkelen for å gå cruxet.
– I fjor høst fant jeg en full sekvens som fungerte, mest på grunn av et stort fottøy-gjennombrudd. Et av mine eldste par sko, en venstre Tenaya Ra i en størrelse for liten, fikk det tricky hæl-tå flyttet til å føles solid. Da var det bare å legge inn en god innsats så jeg kanskje kunne få fred fra ruta, sier Mari Salvesen.
Foto: Pete Whittaker
Hun er en av Norges alle råeste klatrere, med en drøss knallharde bestigninger i både storvegger, isfosser, trad- og klipperuter under beltet. Og nå har hun altså førstebesteget en av landets hardeste tradruter.
– Kan du antyde noe om graden?
– Det har vært tilløp til krangling hjemme når Pete og jeg har prøvd å diskutere grad (samboer Pete Whittaker er også en av verdens beste klatrere, journ. anm.). Uten at jeg trenger å ta hele resonnementet her, kan det være grad 9, men heller en snill enn hard en. Og om det viser seg å være skivebom, så får det bare være sånn, graden er foreslått med gode intensjoner. Jeg kan heller ikke se for meg at andre ville brukt samme beta som meg, så det blir vanskelig å helgardere seg mot alt, og så kommer jeg på at det er vel heller ikke målet. Jeg lener meg mye på Pete når det kommer til grad, og hadde nok ikke hatt pondus til å rasle med så høye tall uten at det ble backet hjemme. Jeg brukte dessuten ikke kneepad, så hvis det blir helt krise kan jeg slenge det kortet i bordet dersom noen softer den.
Mari oppdaget linjen i Blåbærveggen på Sotra etter at hun flyttet til Bergen for noen år siden. Hun mener linja – som hun altså ga navnet Tazlov – var blant de mest åpenbare på feltet. Men ingen hadde gitt den seriøse forsøk.
Ruta har ett definert crux; gjennom taket og ut av diederet. Ifølge Mari tilsvarer cruxet omtrent et 7C+ bulder med 15 flytt.
– Hvordan har prosjekteringa vært?
– Etter jeg flyttet til Bergen for noen år siden rallet jeg mye rundt på Sotra for å finne lykken i ny by. Blåbærveggen var en av plassene jeg dro til, og en av de mest åpenbare linjene på cragget var ikke gått. Jeg rappellerte inn og tok en titt. En annen lokal klatrer sa han hadde sett på den, men at den var umulig. Enten fordi man ikke fikk sikret eller fordi den var hard, jeg husker ikke helt, men jeg døpte linja Prosjekt umulig etter det. Av mangel på bedre ting å finne på dro jeg ut dit av og til for å konstatere at prosjektet fortsatt var for hardt for meg, men klarte aldri helt å legge det bort. Planen var å gå den i høst, men den er stort sett alltid våt, så yr.no styrte egentlig hele showet. Da værvinduet kom kræsja det med andre ting, så det ble bare noen få gode forsøk før regnet kom igjen, og jeg måtte se meg slått. At det plutselig tørka opp i november føltes som et mirakel, men så klarte jeg det ikke da heller. Da nok et værvindu kom i desember, tok jeg det personlig. Nå hadde jeg fått så mange sjanser, at jeg ikke kunne finne på unnskyldninger lenger. Så da skulket jeg jobb og gikk ruta en fredag i minusgrader mens det var sol på veggen mellom klokka to og tre.
– Hvordan føltes det da du klippa ankeret?
– Jeg ble bare stående ved ankeret og stirre. Pete sikret og prøvde å lette litt på stemningen med å si at jeg var flink, men jeg kjente ikke på så mye annet enn at jeg var sliten og litt kald. Også var jeg hypp på å dra å kjøpe julebrus og taco.
– Er ruta farlig?
– Neida. Hvis man har «sportsklatreslakk» i tauet kan man klaske i svaet under, men med en oppegående sikrer er de harde flyttene trygge. Høyere opp ville jeg ikke falle, men der faller man ikke.
