Ned til høyre: 150 meter vertikalt rett ned i et mørkt og skummelt gjel.
Ned til venstre: Litt slakere, men fortsatt styggbratt og 300 meter ned på en åker.
Bak: Storhavet.
Under: Norges fineste grad fire riss?
Opp og foran: Spir, pinakler, tårn og enda to taulengder med smal, luftig, fast, velsikret, nydelig og relativt enkel klatring.
Idet jeg ser ned mellom beina mine er det vanskelig å ikke tenke at dette er en slags sum av alle grunner til å drive med fjellklatring. Det er vanvittig langt ned, det er bratt og det er dønn legit klatring. Slik har det vært i snart fem taulengder, og ennå gjenstår den koseligste klatringa.
Se film under artikkelen!
Samtidig er det ikke så veldig skummelt. Fjellet er fullt av sprekker og riss som ikke bare gjør det enkelt å sikre, men det dukker stadig vekk også opp bøttetak til både hender og føtter. Hvor mange steder har så fin, fast, luftig og lettsikret klatring som stort sett er på firetallet og aldri overgår grad fem?
Legg til usedvanlig vakker utsikt og lang sesong, så har du det som bare må være en av Norges fineste klatreruter for graden.
Det må ha føltes temmelig bra for legendariske Øyvind Vadla og Petter Brevik da de førstebesteg Ravneggen i 1979.
RUTAS FINESTE TAULENGDE: Tjuemetersrisset er aldeles nydelig. Her er artikkelforfatteren så vidt i gang med den lekre sprekken på Nordmøre. Foto: Martin Innerdal Dalen
– Jeg var bare atten år den gangen, og ikke så veldig erfaren. Men Petter, en av de som startet Kristiansund fjellklubb, var voldsomt begeistret og sammenligna ruta med mer kjente Vesteggen på Store Vengetind. I dag er jeg ikke i tvil om at Ravneggen er blant de fineste rutene for sin grad i landet. Klatringen er variert, fjellet fast og utsikten nydelig, forteller Øyvind Vadla.
I dag er kristiansunderen en levende klatrelegende, som kan skilte med et utall førstebestigninger i blant annet Trollveggen, på Goksøyra og nordveggen på Stetind. Sammen med like legendariske Aslak Aastorp var han også første nordmann på Cerro Torre i Patagonia. Det meste gjort på 80-tallet med minimale ressurser og maksimalt pågangsmot.
– Jeg så du hadde skrevet navnet ditt i boka på Lunsjhylla i sommer. Går du ofte ruta fortsatt?
– Ja, jeg fikk en fin tur der i august, og ruta var minst like fin som før!
FØRSTE TAULENGDE: Den første er den vanskeligste. Taulengden går fra inne i gjelet og ut i solskinnet på veggen, hvor Siv-Elin Skogen koser seg med nydelig klatring på dette bildet. Foto: Tore Meirik
Førstebestigeren har forklaringen på hvorfor det har vært litt fram og tilbake med graderingen på Ravneggen. Vadla og Brevik satte nemlig Tjuemetersrisset til grad fire pluss. Det innebar at første taulengde (grad 5) var krukset. Men i ettertid ble det nydelige risset i fjerde taulengde satt opp til fem pluss.
Dette har nok litt og gjøre med et betatriks vi ikke skal avsløre i dette bladet, men Vadla har likevel en litt annen forklaring:
– Hehe, om Tjuemetersrisset er fire pluss eller fem pluss, det avhenger av om du er øst- eller vestlending. Så enkelt er det, gliser han.
(Journ. anm.: Øyvind uttalte i etterkant at det muligens fins lettere fire pluss-ruter, men at de sannsynligvis ligger øst fort vannskillet.)
Vadla oppdaget linja i forbindelse med førstebestigningen av Nårskeruta (6) i naboveggen året før. Nårskeruta er hakket vanskeligere og mer seriøs.
– Det er mange ruter i området, men Ravneggen er utvilsomt den fineste. Vi hadde studert linja nøye for vi klatra den i 79. Det var fint vær og knall forhold under førstebestigningen, forteller Øyvind Vadla.
STARTEN: Toralf Furseth i gang med første taulengde. Suzanne Moland sikrer og Martin Dalen venter på tur. Foto: Tore Meirik
– Du har gjort mange førstebestigninger, de fleste langt vanskeligere og lengre enn Ravneggen. Hvordan føles det å bevege seg inn i det ukjente slik du har gjort så mye?
– Jeg har alltid brukt mye tid på å studere veggene og linjene på forhånd, og så er jeg veldig gald i å finne mine egne veier i fjellet. Det kan være ekkelt når det kommer partier som er tynt sikra, men etter hvert får man en slags teft for det, og lærer seg å lese fjellet. Man får rett og slett følelsen for det, og da er det utrolig givende å være først.
Selv gjorde jeg kanskje tusende bestigning av Ravneggen, men likevel var jeg litt psyka på grunn av litt skummel informasjon om første taulengde og den litt uklare graderings-historikken på Tjuemetersrisset.
I tillegg er første taulengde litt dårlig sikra i starten, og det kan være ganske kjipt for en med moderat erfaring med grad fem.
Men da Martin Innerdal Dalen, som er sterkere enn meg og har gått ruta før, inviterte på tur var det bare å hive seg rundt. Og for en opplevelse det ble! Første taulengde gikk greit å følge, og graden virka overkommelig.
Ja, det er litt langt mellom sikringene i første halvdel, og det er seksjoner hvor en solid suser ikke kommer til å gå så bra. Men samtidig er klatringa grei, fjellet enkelt å lese og veldig vedvarende er det ikke. I tillegg er standplassene gode og enkle å bygge.
EGG: Erlend Wassdahl Meirik og Martin Innerdal Dalen (bak) følger på siste taulengde og koser seg med mildt sagt luftige omgivelser langs den skarpe eggen. Foto: Tore Meirik
Første gang jeg klatra Ravneggen var vi to taulag, med en artig miks med folk. Martin og jeg hadde med min 13 år gamle sønn, og foran oss hadde vi Nordmøres store alpinklatrelegende Toralf Furseth, som også hadde med sin sønn på tolv (som gikk ruta for andre gang!) og Suzanne Moland fra Kristiansund. Toralf har klatra Ravneggen en drøss ganger, både med og uten tau, og han har muligens fartsrekorden: Under 40 minutter fra bil til bil (!).
Etter at Martin hadde ledet den første krukstaulengden klarte jeg å lure til meg Tjuemetersrisset – som altså var grad 5+ en gang i tiden. Det ville betydd tradpers for min del, men ikke nå lenger siden taulengden har blitt en grad enklere. Trikset for å gjøre den om fra 5+ til 4+ skal jeg ikke avsløre her, men: Tjuemetersrisset er rett og slett en fantastisk taulengde. Et nydelig riss deler ei svær svaplate i to, og gjør den ikke bare mulig å klatre, men også nokså enkel og usedvanlig fin. Risset spiser så mange kiler og kamsikringer du vil, og herligheten ender i Lunsjhylla – Ravneggens største og mest komfortable standplass.
En måned senere var jeg tilbake, og denne gangen skulle jeg kose meg i den skarpe enden av tauet hele veien. Og slik ble det. Fikser du grad fem på egne sikringer kan jeg vanskelig se for meg en finere klatreopplevelse enn denne nydelige eggen på Tustna.
Ravneggen
Ligger på øya Tustna like nordøst for Kristiansund på Nordmøre. Ravneggen er på nordvestsiden av fjellet Storlitinden (også kalt Knubben). Fra Kristiansund kjører du mot øst og tar ferge fra Seivika til Tømmervågen. Kjør mot Leira, og parker ved fotballbanen.
Grad: 5
Taulengder: Sju, gradert slik: 5, 3+, 3+, 4+, 3+, 3+
Førstebestigning: Øyvind Vadla og Petter Brevik i 1979
Hvor: Tustna på Nordmøre
Anmarsj: Cirka 30 min. Kryss fotballbanen på Leira, gå opp mot venstre kant av steinura, og følg så ei enkel med en eksponert hylle til nederst i gjelet. Her må du opp to sleipe opptak som kan være litt skumle, og stort sett alltid våte. Sett første standplass i gjelet
Retur: Cirka 1 time. Gå mot Vettalivatnet i nordøstlig retning. Kryss bekken som renner ut fra vannet, men følg så denne ned mot dyrkamarka og bilveien. Følg veien tilbake til parkeringsplassen
Mer klatring: Området rundt Kristiansund (ytre Nordmøre) er smekkfullt av klatrefelt med høy kvalitet. Føreren Klatring i Kristiansund og omegn har det du trenger å vite. Hvis du av en eller annen grunn vil et annet sted, er Romsdalen, Innerdalen og Sunndalen temmelig nær.
