Klatret Blåmanns nordvegg i nordlys

Gratulerer med bestigning! Hvem klatret du med? 

–  Alan Goldbetter, en amerikaner som bor i nord-Finland. Da koronarestriksjonene ikke tillot ham å reise, tok han sykkelen og klatreutstyr for å sykle til Blåmann, rope-solo opp og sykle tilbake. Da jeg hørte om det, tok jeg kontakt med han og ikke lenge etter det hadde vi lagt en plan om å klatre Blåmann til vinteren.

 Hvor lang tid brukte dere?

– Vi gikk opp med 83 kg utstyr på mandag, og startet med selve klatringen på tirsdag. Vi toppet ut natt til søndag.

Fortell om dine tidligere forsøk. Hvorfor blir du tiltrukket av noe så kaldt og skummelt?

 – Jeg har prøvd Blåmann tre ganger før i vinterstid. Første gang (i 2017) var da jeg kom til Tromsø. Det var januar, og jeg var utålmodig og ville ikke vente til sommeren med å komme meg opp Blåmann. Det ble bailing etter 4 dager på veggen.

Andre gang var året etterpå, men da sluttet jetboilen å funke. I fjor kommet vi ikke engang til starten av ruten fordi det var en storm. Jeg elsker utfordringer, og å teste kroppens grenser. En tur man ikke er sikker på om man skal klare er en ultimat test.

Blåmann er et fjell hvor jeg har opplevd og lært mye, og å klare fjellet om vinteren har blitt til en stor drøm som nå har gått i oppfyllelse.

Hvordan var selve klatringen?

–  Nordveggen på Blåmann er vertikal og delvis overhengende. Små sprekker gjør det mulig å klatre opp, de fleste av dem er mindre enn fingerstørrelse. Om vinteren er de fylt med is og snø, som gjør det umulig å klatre veggen i fri eller med isøkser. Da bruker man nylonstiger som man setter inn i sikringene.

Dette heter teknisk (aid) klatring og tar endeløs tid. Noe ganger må man hakke ut isen for å finne plass til en kamkile, andre ganger er man heldig og det er plass til en kamsikring. Utstyret vi har brukt kanskje mest er en såkalt 'fuglenebb' (birdbeak): et metallnebb som man kan hamre inn i isen. De holder kroppsvekt, men jeg foretrekker å ikke falle i dem!

Hvordan var det om nettene?

–  Alans drøm var å klatre Blåmann i ekte vinterforhold, det vil si: i mørketiden. Vi hadde få timer med dagslys og den største del av klatringen gjorde vi med hodelykt. Det var kaldt, omtrent -20 på veggen, så vi frøs mye.

Vi sov to netter i en liten snøhule, en natt i en portaledge og to netter hadde vi en bivuakk med portaledge teltet over oss. Vi hadde lange klatredager, noe av dem mer enn 24 timer, så det var ikke mye soving. Når vi sov var det heller ikke så dypt siden det var så kaldt. Men vi hadde alltid veldig fin utsikt fra soverommet!

Hva kommer du til å huske best fra turen?

–  Godt spørsmål, for nå husker jeg best hvor kaldt det var og at jeg aldri har vært så sliten etter et eventyr. Men siden jeg er en alpinist har jeg vel dårlig hukommelse og jeg tror at jeg kommer til å godt huske hvordan det var å klatre hele natten med masse nordlys i grønt, lilla og hvitt over seg, verdens beste middag (potetmos etter en 27 timers dag) og et vennskap som blomstrer når forholdene er hardest.

Både Alan og jeg fikk frostbitt, jeg på den ene tåa mi og Alan på fingrene. Et mål er jo alltid å komme tilbake fra fjellene uten å være skadet, og det var ganske skuffende at vi ikke greide det på denne turen. Heldigvis ser det ut som det vil gå bra, men neste gang jeg skal tilbake til Blåmann blir det i midnattssol og i kortbukse!

Blir dette en tradisjon?

–  Vi sa omtrent 100 ganger per dag på veggen: Aldri igjen. Men nå vil jeg si kanskje. Så antagelig blir det det ja. Sånn er det å være alpinist.