Her en kronikk fra Klatring 118, som igjen blir aktuell i anledning kommende utgaves saker om bolting, der Ben Johnsen henviser til denne som en artikkel verdt å lese. Red. anm. 

Gode klatreopplevelser i fjellet handler blant annet om gleden over å mestre utfordringer og sprenge egne grenser. Disse grensene varierer naturlig nok fra klatrer til klatrer. Vi hører om klatrere som Sindre Sæther som fribestiger tidligere tekniske ruter i Trollveggen og på Kjerag og om nybegynnere som setter sine første kiler. Selv om Sindres utfordringer fra et teknisk ståsted åpenbart er større en nybegynnerens kan det fra et psykologisk ståsted oppleves helt likt. Både Sindre og nybegynneren sprenger grenser og kan i den settingen føle ro, glede og kontroll eller angst og ubehag.

Annonse

I de siste numrene av Klatring har man satt søkelyset på bolting av etablerte fjellruter. Nye bolter dukker opp på steder klatrere tidligere har nøyd seg med naturlig sikring eller ingen sikringer. Disse «nye» boltene er til glede for noen og irritasjon for andre. Svein Tore Bergstuen som representerer selskapet bak TV serien 71 Grader Nord snakker nok på vegne av mange klatrere når han i siste nummer av Klatring uttaler «Dersom bolting er nødvendig for å ivareta deltagernes sikkerhet så gjennomføres det med grunneiers tillatelse». Med andre ord dersom bolting er nødvendig av hensyn til folks sikkerhet, da er det greit å bolte.

Les også: Jernveien videre: Om via ferrata i Norge

På den andre siden finner vi klatrere som Marius Morstad som i tidligere nummer av Klatring ber klatrere med «svake nerver» eller manglende ferdigheter om å trene mer eller finne utfordringer på et nivå de mestrer og der de ikke må borre opp – og dermed «ødelegge» etablerte utfordrende fjellruter.

Prinsipp står mot prinsipp, mann mot mann og ønske mot ønske. Skal vi bevare etablerte ruter som de er, eller er det fritt frem for hvem som helst å gjøre endringer på ruta slik at man kommer opp uten å kompromisse i forhold til egen sikkerhet?

Jeg vil påstå at det graderingssystemet vi benytter i Norge på fjellruter fremmer en utvikling i retning av flere bolter i fjellet. Systemet er utilstrekkelig og fokuserer etter min mening for mye på teknisk vanskelighetsgrad og for lite på rutas karakter og helhet. Faren er da at systemet gir klatreren helt gale forventninger til hva man kan forvente av motstand i ruta og drillen brukes for å redusere motstanden.

I alle klatredisipliner, om det er buldring, sportsklatring eller fjellklatring prøver vi å gi ruter en eller annen form for beskrivelse eller gradering. Dette oppleves av de fleste i miljøet som nyttig ettersom man da kan måle egen utvikling, sammenligne ruter og prestasjoner og velge prosjekter som ligger innenfor egne ambisjoner og ferdigheter.

I Norge bruker vi i prinsippet samme system for å gradere boltede sportsruter og naturlig sikrede fjellruter. Ruta får en gradering fra grad 1 og oppover, men når det gjelder fjellruter også gjerne en kvalitativ beskrivelse der man gir tilleggsopplysninger om for eksempel anmarsj, sikringsmuligheter, løse partier mm. Er det snakk om flere taulengder blir normalt hver taulengde gitt en grad og det er vanlig at man også graderer individuelle partier på hver taulengde. Det norske systemet bygger på systemet til UIAA (Union Internationale des Associations d'Alpinisme). Det norske og UIAA-systemet er i prinsipielt helt likt, men norske grader er noe hardere enn UIAA-grader ettersom man i Norge og Norden lenge regnet grad 6+ som den vanskeligste graden man kunne klatre.

Internasjonalt har man i tillegg en rekke mer kvantitative systemer som forsøker å beskrive en fjellrutes «karakter». I England har man for eksempel en adjektiv skala i tillegg til en teknisk grad. I det systemet kan en rute beskrives på en skala fra «Easy» til «Extremely Severe». Den adjektive skalaen har som mål å beskrive hvor utfordrende ruta er, altså ikke bare tekniske vanskeligheter, men alle sider ved klatringen, slik man må forvente å oppleve det når man klatrer ruta første gang «on sight». 

Les også: UTE sin oversikt over Via Ferrata- ruter i Norge

I Norge har mange blitt kjent med seriøsitetsgradering og helhetsgradering gjennom den tyske føreren for Nissedal i Telemark. I tillegg til teknisk vanskelighetsgrad beskrives rutenes seriøsitet i denne føreren fra E1 til E5. Kort fortalt betyr E1 at ruta er trygg, mens E5 betyr at ruta er dødsfarlig. At seriøsitetsvurderingen er uavhengig av teknisk vanskelighetsgrad ser vi blant annet ved at ruta «Trollpiste» på Troldhaugen i Fyresdal har samme E grad som Via Lara på Hægerfjell i Nissedal (E1+) selv om den tekniske vanskelighetsgraden for førstnevnte er 6 og sistnevnte er 4. På begge rutene kan man utfra E graden forvente å finne mange og gode sikringsmuligheter og trygge standplasser, mens man utfra teknisk vanskelighetsgrad kan forvente noen hardere flytt på ruta Trollpiste. I tillegg gir man rutene en helhetsgradering fra A (Behagelig rute; blant annet svært enkelt å finne frem, enkelt å eventuelt returnere midt  i ruta) til D (Rent eventyr; lang og slitsom rute, komplisert å finne veien, vanskelig/umulig å returnere midt i ruta). Både Trollpiste og Via Lara har helhetsgradering A.

I Klatring 116 ble det reist en interessant debatt rundt ruta Den Hvite Stripa på Andersnatten i Eggedal. Jeg har selv gått ruta tre ganger (første gang i 2004 og siste gang i 2011) og vil med utgangspunkt i «Nissedalgradering» anslå en helhetsgradering på 6, B+/E2+ slik den står i dag. Min vurdering kan med andre ord leses slik:

Ruta har vanskeligste punkt grad 6. Det er greit med sikringsmuligheter selv om en av standplassene (etter 5 taulengde) er noe vanskelig å sikre. Faren for lange fall med alvorlig utfall er etter mitt skjønn i dag begrenset (E2+). Det er lett å finne ruta og linjeføringen gir seg selv. Ruta er relativt kort (6 taulengder) og ikke spesielt bratt eller pumpende. Man må ha noe erfaring med bruk av mobile sikringsmidler som kiler og kamkiler, og vil etter min mening oppfattes som moderat krevende (B+).

Med utgangspunkt i de sikringsmulighetene førstebestigerne påberoper seg (altså én bolt fem meter under cruxet i andre taulengde), vil jeg anslå en helhetsgradering på 6, C+/E4+. Ruta var da svært seriøs og forpliktende. Retur fra andre standplass som da var uten borrebolter ville etter min mening vært svært utrygg (C+). Det ville vært svært krevende å sikre andre taulengde og en reell risiko for lange fall og fare for stygge skader (E4+).

Hadde jeg i 2004 visst at ruta sto i 6, C+/E4+ ville jeg tenkt meg godt om før jeg gikk på det prosjektet. Alt jeg visste den gang var at ruta hadde grad 6 og det ble jeg ikke spesielt skremt av. Ettersom de nye boltene var satt før 2004 opplevde jeg som før nevnt at ruta var greit sikret.

Hva skjer så i hodet til en klatrer som repeterer Den Hvite Stripa etter at førstebestigerne har etablert den og før de ekstra sikringspunktene ble satt? Min påstand er at de midtveis i 2. taulengde vil oppleve det man innen psykologien kaller «kognitiv dissonans». Kort fortalt betyr det at opplevelsen ikke svarer til forventningene. Man befinner seg 20 meter over siste sikring, på bratt sva og ingen «redning» i sikte. For hvert flytt øker klatrerens ubehag og stress og gapet mellom det man forventet av ruta og det man opplever øker.

Fra en klatrer som opplever kognitiv dissonans hører man da gjerne uttalelser som «dette kan umulig være grad 6» eller «det finns jo ikke sikringsmuligheter her, dette er jo livsfarlig» – underforstått at alle ville opplevd dette som uforsvarlig. Når man opplever kognitiv dissonans har man i prinsippet to muligheter; Man må enten endre holdning (grad 6 oppleves annerledes uten sikring enn med sikring, eller jeg har visst ikke så sterke nerver som jeg trodde), eller man kan gjøre noe med opplevelsen gjennom å tilpasse ruta til forventningene (hvis jeg setter inn en ekstra bolt på cruxet og litt rundt om kring så blir ruta mer som forventet!).

Les også: UTE sin test av Klättermusen Brage

Vi trenger et graderingssystem som gir klatrere mer informasjon om ruter i fjellet. Systemet bør være kvantitativt slik at ruter kan sammenlignes og rangeres i forhold til hverandre. Får vi et slikt system er det sannsynlig at terskelen for å borre nye sikringspunkter på etablerte fjellruter vil heves. Hvis man vet at ruta man har gitt seg i kast med er gradert 6, C+/E4+ vet man hva man går til og det vil være åpenbart at man faktisk endrer hele rutas karakter hvis man tar med bormaskin og ekstra bolter.

Vi trenger alle typer ruter i Norge og på Østlandet. Vi trenger ruter som Via Lara og Trollpiste som alle med ambisjoner om å bli fjellklatrere kan prøve på, og vi trenger skikkelige utfordringer som kun de beste og tøffeste bør prøve på. Jeg er imidlertid sikker på at terskelen for å finne frem drillen og endre på en rute som klart kommuniserer hva den er ville vært høyere hvis vi hadde et graderingssystem som fanget opp mer av rutas karakter. Hvis vi ikke finner en løsning på dette er det en fare for at lett tilgjengelig og billig borreutstyr samt gode tekniske klatrere med begrenset erfaring fra fjellklatring over tid kan komme til å ødelegge flere klassiske krevende klatreruter i Norge.

Les også: Slik klatrer du teknisk