Da vi stakk ned for å kjøpe oss treningskort var det allikevel ingen kjære mor. Vi måtte gjennom de samme sikringstestene som alle andre klatrere. Vi stilte oss undrende til at vi måtte vise at vi kunne å sikre – det visste jo staben fra før? Men nei, dette gjaldt alle. Siden måtte vi signere på ansvarspapirer osv, i klassisk amerikansk stil. Vi så aldri en eneste ulykke på City Rock. Men der var det også kun lov å topptaue. Faste tau hang på alle rutene, med ferdig montert GriGri. Her ble ikke noe overlatt til tilfeldighetene.
Tilbake i Norge, dagen før dette skrives. Jeg sitter og venter på tur mens min kompis sikrer tredjemann på Klatreverket. Jeg ser en skygge passere vertikalt, fire meter unna, påfulgt av et slags voldsomt klask. En klatrer har falt i gulvet – etter hastighet og lyd å dømme, fra en relativt stor høyde. Jeg beveger meg umiddelbart bort til han for å finne ut skadeomfanget, for dette må jo ha fått fysiske konsekvenser? Han ligger på gulvet, og ser rystet ut. Jeg ber han kjenne godt etter, før han beveger seg. Utrolig nok virker det som at alt fysisk er ok. Han kunne siden fortelle at han var i ferd med å klippe den niende slyngen, altså ca 10 meter oppe i veggen, da han plutselig falt. Han kjente et lite napp i tauet, før han fortsatte nedover, rett i gulvet. Landingen var han heldig med – litt bakpå, slik at bena tok av en del fra fallet før resten av kroppen landet, med setet og ryggen.
