På Klatreverket en mandag morgen ser jeg en kjekk, sprek, eldre kar. Kanskje er det glimtet i øynene som gjør at jeg legger merke til ham. Som trekker oppmerksomheten til hans blå t-skjorte. Eller er det kanskje t-skjorten som viser meg glimtet i øynene? Jeg vet ikke.

Vi klatrer en stund side om side før jeg til slutt må bort og spørre om å få ta et bilde av ryggen hans. På t-skjortens bakside står det «Norsk geriatrisk klatrekompani». Den har fått meg til å humre både opp og ned i veggen.