Vinnere: Å klatre aktivt når man er over 80 er både en prestisje og et privilegium. Foto: Hanna Jordan
Lesetid: 7 minutter
På Klatreverket en mandag morgen ser jeg en kjekk, sprek, eldre kar. Kanskje er det glimtet i øynene som gjør at jeg legger merke til ham. Som trekker oppmerksomheten til hans blå t-skjorte. Eller er det kanskje t-skjorten som viser meg glimtet i øynene? Jeg vet ikke.
Vi klatrer en stund side om side før jeg til slutt må bort og spørre om å få ta et bilde av ryggen hans. På t-skjortens bakside står det «Norsk geriatrisk klatrekompani». Den har fått meg til å humre både opp og ned i veggen.
– Er det bare ryggen du vil ta bilde av? spør han med et smil, støttet av kameratene sine.
– Nei, jeg er fotograf og kunne tenke meg å ta bilder av hele gjengen, svarer jeg. Og så er vi i gang.
Bare Jon, som han heter, har t-skjorte som viser tilhørighet til en gruppe, men de er en hel gjeng.
– Vet du hvem du nettopp snakket med, spør en annen hemmelighetsfull, smilende klatrer.
– Jaså, nei, det visste jeg ikke, svarer jeg og blir nok en anelse rød i kinnene.
– Og han der, han var første nordmann på Everest.
Seierherrer: Knut Støren og Lars Ottesen poserer villig for fotografen.
Himmel og hav, her trodde jeg de bare var en litt eldre gjeng klatrere, men disse karene er historiske. Eller karer, det er også fire, fem kvinner med i gjengen, deriblant Rotraut, kona til Odd. Odd Eliassen, første nordmannen på Everest, du vet...
Han som forteller meg dette, er Thomas Cosgriff, assosiert medlem av gruppen og han har visst også en historie som klatrer. Det får jeg høre av nestemann jeg prater med. Det er gjengs i gruppa; de skryter ikke av seg selv. Det tar klatrekompisen seg av.
Jeg skynder meg hjem for å google navn og for å hente min fotografkompanjong. De neste klatreøktene får vi nemlig være med.
Hvorfor er de like lykkelige over å klatre nå, når de er 70, som da de var 17, lurer vi. Egil Fredriksen, tidligere leder av Norsk Tindeklub, forteller at det er mestringsgleden han så i andre storveggsklatrere som gjorde at han ville prøve, og den gleden han fant, den henger i ennå. Målsettingene og utfordringene er riktignok en smule annerledes. Fra Alpene til plasttak, og fra faren med fallende løs stein til overbelastning av ledd. Det han sier om klatring, ser jammen ut til å stemme: Klatringen gir ham «en mestringsglede som øker proporsjonalt med alderen selv om rutene blir lettere.»
Legende: Ralph Høibakk er i superform i en alder av 82.
Andre klatrere snakker om gleden ved klatring som små doser av lykke. Som en blanding av adrenalinkick, yoga, vektløftning og meditasjon. Man behøver ikke å øve på oppmerksomhet og tilstedeværelse. Det er selve forutsetningen, sier de. Jeg er glad for at jeg har prøvd klatring slik at jeg kan kjenne igjen det de beskriver.
Treningsmiljø
Hver mandag, onsdag og fredag møtes gjengen. Her vil ingen være sjef, det er ingen klubb, kontingent eller formann, ingen lover. Men, om man virkelig må velge noen som liksom skal ha æren for at de nå er en klatregjeng på Verket, ja da snur hodene seg og alles blikk faller på Ben. Ben Johnsen kan fortelle at han startet mer eller mindre som en ensom clogger på Verket før gamle klatrevenner begynte å sige inn dørene. Så har venners venner kommet til og nå har klatrevennene rett og slett blitt oppgradert til vanlige venner.
Ingen konkurranse: Svein Smelvær danser opp den overhengende konkurranseveggen på Klatreverket.
– Vi er blitt et treningsmiljø av venner, sier han. Årsaken til denne oppgraderingen fra klatrer til venn stammer fra del to av klatreøkten: Kaffen!
– Kaffen etterpå er viktig. Ja, den er viktig altså, presiserer karene:
– Vi sitter ikke bare der og snakker om damer og penger må du tro, vi utfordrer hverandre.
Vi hører diskusjoner om Donald Trump, om bruk av droner for å få spektakulære klatrebilder og om hvor pen «Hollywood» er. Ja, den klatreruten på Kolsås, med den nydelige utsikten, vet du. Det spørs om alle er klar over dette lille skillet mellom klatring og kaffe, for det som foregår under kaffedrikkingen kan, ifølge Ralph Høibakk, også beskrives med en klatrers terminologi.
– Noen av samtaletemaene er sterkt overhengende og debattargumentene forutsetter vide mentale leddutslag. Det er ytterst få tilfeller av at noen benytter røde hjelpegrep på en fiolett debattrute. Verbal krimping på ørsmå tankelister sørger for god trening til de intellektuelle fingerleddene, humrer han. Humoren er stadig på plass!
Styrketrening: Odd og Rotraut Eliassen er ekteparet i gjengen. De har klatret sammen i 55 år og vært et par i 53.
En annen i gjengen kan fortelle at disse treffene på Klatreverket består av like deler klatring og løsning av verdensproblemer over kaffekoppene de inntar etter økta.
– Så det er dere vi må takke for at verden blir bedre? spør vi.
Noen i gjengen møttes på gymnaset og begynte å klatre sammen allerede da. Det er omtrent femti år siden! De har alle klatret mer eller mindre siden da, men mest ute.
– Det er derfor vi har så dårlig teknikk skjønner du (som om det hadde streifet oss), for da vi klatret som unge, var det mest med stive sko og turklær og selvsagt bare ute.
Han er bortreist ved vårt andre besøk, han har nemlig gitt sin datter en flott liten femtiårsgave. En tur til Kilimanjaro. Tenk det! Og der lå du på sofaen, så sporten på tv og koste deg …?
Ben Johnsen (80): - Det som er felles for oss er anledningen til å trene om formiddagen – lite kø og godt med oksygen.
Motiverende og inspirerende er bare to av mange svært positive og muntre ord som svirrer rundt disse imponerende atletene. De har en hel masse førstebestigninger å se tilbake på, nå har de et litt annet fokus og målsetting med klatringen. De siste årene har det vært mange femtiårs-jubileumsklatreturer. Rutene gjentas med femti års mellomrom. I veggen er det en del snakk om å være sistebestiger. Dette har vi aldri hørt om før. Men disse karene ler og snakker om hvor kult det er å være den eldste og den siste som har gått en rute. En øvre aldersrekord på rutene altså, det kan de fremdeles konkurrere om!
Ralph Høibakk: Fjellklatrer og eventyrer, en av de mest markante skikkelsene i norsk klatrehistorie.
Ralph Høibakk
En av de mest markante skikkelsene i norsk klatrehistorie. I 1958 ble han den første som besteg Trollryggen i Romsdalen sammen med Arne Randers Heen. Dette er Europas lengste klatrerute, hele 3,5 km lang. I 1964 var han en del av Den norske Himalayaekspedisjonen Samme år besteg han også Tirich Mirs østtopp I 1985 var han en av de første nordmennene som besteg Mount Everest sammen med Arne Næss. Ralph er også en av få nordmenn som har besteget det høyeste fjellet på hvert av de syv kontinentene, såkalt «The Seven Summits».
Odd Eliassen
Fjellklatrer og eventyrer i 1965 ble han, sammen med to kamerater, de første til å bestige Trollveggen i Romsdalen. I 1985 deltok han på Arne Næss jr. sin klatreekspedisjon ti Mount Everest og ble den første nordmannen til å bestige toppen sammen med Bjørn Myrer Lund. Eliassen er også kjent for sitt store engasjement for utbygging av fjellhytter langs turrutene på Kilimanjaro.
Formen er visst ikke helt som den en gang var, men de imponerer oss ennå. Bens mål er å klatre ca ti ruter hver økt. Hans individuelle mål med klatringen er å bli best i sin klasse.
– Ja, hvilken klasse er det? spør de andre han. Klassen for menn over 80 med to hofteproteser, svarer han.
– Det er vel ikke mye konkurranse der? sier de videre.
– Jo, sier Ben.
– Det er bare meg i den klassen, men jeg konkurrerer med meg selv fra tidligere år, så konkurransen er knallhard.
Navnet, det selvironiske og spøkefulle «Geriatrisk klatrekompani» byttes nå ut mot «Gerontisk klatrekompani». Visst er de litt syke, men de ønsker ikke å assosiere seg så mye med sykdom heller. Geront, kommer fra gresk og betyr, passende nok: klok, respektert, gammel mann. Gerontologi er læren om den friske alderdommen, i motsetning til geriatri som handler om aldersrelaterte sykdommer.
Ben Johnsen: Velkjent skikkelse i det norske klatremiljøet og leder av klatregruppa på Klatreverket.
Aspiranter
Mye moro, det er sikkert og visst. De er så hyggelige å være sammen med at når vi får lov å bli med gjengen for å fotografere dem, kjennes det mer som om vi blir med i selve gjengen. Man skulle nesten ønske seg selv litt eldre for en gangs skyld, litt mer geriatrisk.
På trening: Mye livserfaring og intellegensia på Klatreverket en onsdag formiddag.
– Vi skulle gjerne blitt medlem på ordentlig, sier vi. Dette tar de på det største alvor, tenker seg om, så smiler de godt:
– Vi lager noen t-skjorter med «aspirant» skrevet på ryggen, ler de høyt. Yess, der var vi med i gjengen vi også, ca 30 år under opptaksgrensen.
Det er ikke så ille å bli eldre kanskje? Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å klatre med den t-skjorta.
SLIK ER KLATREGJENGEN
Klatregjengen er en åpen gruppe der alle er medlemmer. Det er ingen formann og ingen lover. Den som klatrer, velger sin rute slik at alle får klatret så vanskelig og så mye den enkelte ønsker. Dermed spiller ulik form liten rolle. Man veksler på sikringspartnere, noe som gjør at alle blir kjent med hverandre.
Kompani av gamlinger
Gjengen kaller seg gorontokratisk klatrekompani. Geron er det greske ordet for gamling, og Gerontokratisk klatrekompani er altså kompaniet av gamlinger. Kompaniets motto er: «Ascendere necesse est» som en parallell til seilernes gamle motto: «Navigare necesse est».
Vil du prøve?
Å klatre inne i klatrehaller er en stadig voksende fritidsaktivitet for alle aldersgrupper. Det fins innendørs klatrevegger i stort sett hele Norge. Hvor store hallene er og hvor vanskelig veggene er å bestige, varierer fra sted til sted. Se norsk-klatring.no eller dnt.no/ fjellsport for en oversikt over klatretilbud der du bor.
Denne reportasjen ble først trykket i magasinet Fjell og Vidde.
Vi samler kreftene på Fri Flyt
I løpet av året legges norsk-klatring.no ned. Vi flytter standplass til friflyt.no, med fullt fokus på bratt friluftsliv. Det meste av tester og reportasjer flyttes til friflyt.no/klatring. Bli med videre!
