Minner fra et fjell

Da Robert Everest sommeren 1828 var i Tromsø, fikk han høre mye om de høye fjellene mellom Ullsfjord og Lyngen. På vei nordover var det derfor med store forventninger han fulgte båten rundt Ullstind. Men den gigantiske fjellkjeden han møtte med avvekslende tinder og breer overgikk alt han hadde forestilt seg. Han hadde først lyst til å prøve seg på en av dem, men skylder først på været – det hadde ikke vært én fin dag på en måned! Så kommer han på bedre tanker og tviler på at noen av dem lar seg bestige. Hvis ikke, legger han forsiktig til, de skulle vise seg på nært hold å være mindre steile enn de syntes på avstand!

Jægervasstindene er en av de to-tre gruppene av tinder som skapte Lyngsalpenes ry blant de tidlige reisende. Fotografert utallige ganger er de en del av Lyngsalpenes identitet, deres ansikt utad. Det er tinder med karakter som omgir Jægervatnet, Stortind dominerer med sin store masse og bratte flanke mot vatnet. Over skyter Trolltind og Lille- og Store Jægervasstind til en høyde av 1568 m.

Det er likevel den nord-østligste av tindene som byr på de største utfordringene. Store Lenangstind på 1624 moh er dessuten den høyeste av dem alle. Flanken mot nord-vest er et nesten vertikalt  stup på 900 meters høyde med lange, opprevne pilarer mellom dype, snøfylte renner.

Til tross for tindenes strålende presentasjon i reisebøkene, var det først i 1898 at noen beilet til tindene med alvorlige hensikter. Initiativtakeren var Geoffrey Hastings. Han hadde vært en lyntur i Lyngen i 1897. Med seg hadde han William C. Slingsby, Walter Perry Haskett-Smith og den unge fjellføreren Elias Hogrenning fra Stryn.  Etter førstebestigninger av Stortind, Isskartindene og Store Jægervasstind var turen kommet til Store Lenangstind den 25. juli. Det ble en av de turene som viste denne gruppas enorme fjellerfaring, kondisjon og umettelige trang til å utforske nye tinder, breer og ukjente skar.

Jægervasstindene er en av de to-tre gruppene av tinder som skapte Lyngsalpenes ry blant de tidlige reisende. Fotografert utallige ganger er de en del av Lyngsalpenes identitet, deres ansikt utad.

De startet  klokka 12:30 med å ro Jægervatnet på langs, fem kilometer fra leiren under Stortind. Herfra gikk de inn til Blåvatnet og begynte opp brefallet klokka 18:00. Isen var sterkt oppbrukket og de snek seg gjennom et kaos av blokker for å komme til starten på den bratte snøtunga som strakk seg oppover tindens vestflanke. Over snøfeltet var eggen mot hovedtoppen brutt av svære klippetårn. Det tok sin tid, men ved midnattstider bygget de varde på toppen.

Det er sjelden Hastings tillater seg naturskildringer. Han var fotograf og uttrykte seg heller gjennom bilder enn på papiret, men her lar han seg rive med. Sola kom nesten horisontalt inn fra nord-vest og skapte liv av lys i istårnene og buene de passerte. Havtåka hadde seget inn Ullsfjorden og dekket nå dalbunnene mens, toppene stakk opp over tåka og midnattssola spilte i nord. De tilbrakte to og en halv time på toppen, fant en ny rute ned til Strupbreen, oppdaget Lenangsskaret og sto snart på Øvre Lenangsbreen. Enda var ikke utforskningstrangen mettet. De oppdaget skaret mellom Store Jægervasstind og Elisabeth-tind, tok seg gjennom og krysset Nedre Lenangsbreen. De var tilbake i leiren klokka 08:20 om morgenen.

Men all denne kunnskapen fylte ukjente årganger av Alpine Journal den morgenen tidlig i oktober 1974, da vi sto på Breivikeidet og så ferga legge avgårde uten oss. Vi var for sent ute og det var min skyld som sov da Karl Egil Aubert og Leif Norman Patterson kom for å hente meg klokka seks. Først ved nitiden forlot vi bilen ved Jægervatnet og begav oss på måfå gjennom myr og bjørkekratt i retning av Jægervasstindene.

De tilbrakte to og en halv time på toppen, fant en ny rute ned til Strupbreen, oppdaget Lenangsskaret og sto snart på Øvre Lenangsbreen.

Det var vår første tur i området – noen sti hadde vi ikke funnet, og en vei kunne være så god som en annen siden vi ikke hadde noe bestemt mål. Vi visste knapt nok navnet på de individuelle tindene. Det hadde vært nattefrost og myrene var frosne, men uten nysnø. Vi hadde problemer med å krysse en elv. En veltet bjørk gav muligheter. Elva skvulpet akkurat så mye over at den var dekket av et islag på oversiden. Ved å tråkke forsiktig på greinfestene gikk det.
Vi holdt retningen mot Jægervasstindene og Lenangstindene uten noe bestemt mål. Vi skulle liksom bare ha oss en fjelltur. Vi rundet sydsiden av Blåvatnet og fulgte vannkanten på løs ur og runde steiner med isglasur. Store Lenangstind så særlig flott ut fra den siden vi kom med den staselige eggen fra den nordlige fortoppen til hovedtoppen i profil. Rett imot oss hadde vi den 900 meter bratte nordvestveggen. Det så ut til at vi kunne omgå den ved å sikte mot skaret mellom Lille– og Store Lenangstind.

Mektig: Nordvestveggen på Store Lenangstind. Foto: Geir Jenssen

Ingen av oss hadde vært i området før, vi fikk dårlig oversikt nedenfra og noen detaljert plan hadde vi ikke, vi improviserte etterhvert. Etter å ha småklatret noen hundre meter i retning av skaret stod vi på kanten av et dypt gjel med en snørenne i bunnen. Vi måtte ned i gjelet, men for å komme dit måtte vi passere et eksponert parti med sterkt forvitret fjell. Karl Egil mente vi burde sikre med tau her. Det kjedelige var at det var nesten umulig  å forankre i det oppløste fjellet og før vi var nede var det gått nok en time.

Gjelet var fylt av kompakt sensommersnø. Ideell for stegjern. Noen få isete partier og små vertikale brudd skapte avveksling uten problemer. Men du verden så lang renna var! I det innkortete perspektivet nedenfra hadde vi trodd det var mye kortere opp til skaret. Et blikk på kartet ville fortalt oss at det var 1000 høydemeter fra Blåvatnet til skaret, og at en renne med 800 meter stigning ikke ble borte uten videre.

Oppe i skaret fikk vi den første overraskelsen. En kjempevarde av en standard og utførelse som kjennetegner oppmålingsvesenets storhetstid. Over skaret svingte et smalt snøfelt seg elegant videre mot den nordlige fortoppen.

Snart oppe: Nordeggen fra Lille Lenangstind. Foto: Kent-Hugo Norheim

Det ble adskillig brattere nå, men snøforholdene var så fine at at vi gikk uten sikring. Særlig valg var det forresten ikke. Snøfeltet fulgte etterhvert en bratt renne med glattskurt berg på begge sider. Man hadde følelsen av å bevege seg i en enorm, svinget takrenne. Skulle vi sikret ville vi ikke kommet langt. Jeg har aldri gått i fastere og bedre snø enn denne. Broddene satt som skrudd i den kompakte snøen. Men denne var til gjengjeld så hard at det var umulig å sparke trinn. Det gav en spesielt fin følelse å bevege seg slik helt utenpå snøen med bare fronttaggene inni, en slags snøballett, men belastningen på ankler og legger ble etterhvert enorm.

Behovet for hvile ble stadig mer påtrengende. Vi søkte å variere belastningen ved å skifte ganglag, noen meter rett opp på fronttaggene, så på skrå fra side til side. Fransk stil. Det gjaldt å få alle taggene i snøen ved å bøye anklene sidelengs. Det tok på og vi skiftet side ofte. Helst ville vi funnet et flatt parti, men det var ikke lett – veggene i renna var helt glatte, det fantes ikke en hylle eller et slakt sted hvor vi kunne få avlastet presset og strukket ut verkende ankler og leggmuskler. Skulle vi hvile, måtte vi grave ut en plattform å stå på. Med bare en øks hver ville det kreve god balanse og være så kraftødende at vi hele tiden foretrakk å fortsette i håpet om å finne en hylle vi kunne gå i land på.

Behovet for hvile ble stadig mer påtrengende. Vi søkte å variere belastningen ved å skifte ganglag, noen meter rett opp på fronttaggene, så på skrå fra side til side.

Først etter 300 høydemeter ble renna grunnere og brutt, så vi kunne komme ut på en luftig egg der vi kunne stå uten belastning på leggene og uten å holde oss. Det var på høy tid. Hvor lang var egentlig denne renna? Igjen ville kartet klarlagt de faktiske forhold. Vi skulle drøye 500 meter opp fra skaret og hadde 200 høydemeter igjen. Vi hadde mye å lære om Lyngsalpenes dimensjoner. Etterhvert åpnet renna seg, snøen ble grunnere og mer isete. Det så vanskelig ut å komme ut av renna øverst. Men Leif var forsvunnet, så en åpning måtte det være. 50 meter under toppen forsvant renna under et bratt veggparti. Steil klippe med snø på hyller og i sprekker. Leif var som alltid i kjempeslag. Han hadde gått foran og med vennlig omtenksomhet hengt igjen et tau til oss.

Vi var oppe etter 1510 meters stigning. Vi sto på enden av en smal, forrevet, snødekket kam med ville klippetårn som strakte seg bortover mot hovedtoppen. I luftlinje var det vel 600 meter til den 100 meter høyere hovedtoppen. Det var et fantastisk syn, skyene drev rundt Jægervasstindene som stakk frem gjennom huller i skydekket. Av og til så vi de oppsprukne breene mellom tindene. Selv Leif slapp ut en kompliment. Det var første gang i Nord-Norge han hadde hatt følelsen av å være til fjells! Men så var han også bortskjemt med fjell, bosatt i de kanadiske Rocky Mountains og med flere ekspedisjoner til Alaska og Syd-Amerika bak seg. 

Klokka var godt og vel tre på ettermiddagen. Det var fristende å fortsette langs eggen mot hovedtoppen. Men Karl Egil var mer enn fornøyd og jeg tenkte på tiden. Det var langt ned og om et par timer var det mørkt. Hvor var vi da? Helst så langt nede som mulig. Leif derimot var ustoppelig. Han forsvant ned en renne for å prøve å traversere flanken til han kunne komme opp på eggen igjen bortenfor klippetårnene. Han hadde en enorm erfaring fra klatring på snø og vi var ikke engstelige for ham. Vi regnet da også med at han lett ville ta oss igjen på nedturen. Med bedre kondisjon og teknikk var han langt raskere enn oss.

Vi firte oss ned den øverste taulengden og lot tauet henge igjen til Leif. Nedover renna ble det svært anstrengende. Bare noen få partier var så bratte at en normalt måtte gå med ryggen ut, men snøen var så hard at helen ikke satte merke. For å få broddene til å sitte måtte en lene seg bakover i nær sittende stilling og hekle seg ned med øksepiggen bak. Dette gikk raskt, men det var teknisk krevende og gav et voldsomt strekk i lårmusklene. Situasjonen var også meget luftig. Renna gikk i et sugende sveip 700 meter ned til skaret. Kom man på gli var det ingen sjanse til å stoppe. Rolig og bestemt plassering av brodder og isøks var løsningen, tusenvis av disiplinerte gjentagelser, alle monotont like. Vi håpet beina ville holde.

Karl Egil sakket etter. Jeg så han hadde problemer med å finne rytmen, men jeg regnet med at han kom jevnt etter bare i et roligere tempo enn mitt. Siden det var like slitsomt å stå stille med det sterke presset på ankler og legger som å bevege seg, var jeg sterkt motivert for å komme ned til skaret raskest mulig. Problemet var det samme som oppover, ingen flate partier hvor en kunne avlaste strekket i legger og lår. Jeg begynte å få kramper i beina. Renna var ikke stedet å la dette utvikle seg. Dessuten var det hele blitt et løp mot klokka. Det var begynt å mørkne nå og vi hadde enda langt igjen til skaret på 1000 moh. Jeg var irritert på Karl Egil som tok det så rolig uten å la seg affisere av tidspresset, og over Leif som ennå ikke hadde vist seg. Det viste seg at jeg hadde feilvurdert situasjonen totalt.

Karl Egil hadde funnet det for anstrengende å gå med ansiktet ut, og på grunn av den bøyde stillingen hadde han fått tilbake gamle ryggproblemer. Hvert skritt var blitt en plage for ham. Jeg skulle ikke gått i forveien, det riktige hadde vært å sikre ned renna. Dette bebreidet jeg meg sterkt siden. Men nå satt jeg nede i skaret, småfrøs og ventet. Det var gått en time siden jeg kom ned. Etterhvert som de andre ikke kom ble jeg engstelig. Mot stor indre motstand begynte jeg å motivere meg for å starte oppover renna igjen da endelig Karl Egil viste seg i en sving høyt oppe. Han kreket seg nedover om enn svært langsomt.

Rett over kom Leif tilsyne i raskt tempo. Han hadde kommet opp til eggen, men hadde snudd etterhvert som han forsto hvor langt det var til hovedtoppen. Det kunne vi lest av kartet. Ryggen var 600 meter lang! En fantastisk tur vil det bli for de som er heldige nok til å få gått den.

Vi var samlet i skaret mellom Lille- og Store Lenangstind. Det var mørkt og tanken på en kald bivuakk uten tørre klær spøkte i tankene mine. Den 800 meter lange renna ned fra skaret var såpass slak at Karl Egil kunne gå oppreist uten at ryggen fikk gal belastning, så det gikk adskillig raskere nå. Det var vidunderlig å få broddene av beina og stå normalt etter 3000 høydemeter. Men nå var det bekmørkt. Leif og Karl Egil halte hver sin hodelykt opp av sekken. Jeg derimot som hadde satset på at vi skulle være nede før det ble mørkt hadde ikke lykt med. De hadde nok sett på det gryende mørket med større ro enn jeg.

Å gå etter lyset fra andres hodelykt gjennom ur og bjørkekratt er håpløst. Går man bak mannen med lykta ser en ingen ting og snubler uavladelig, går en ved siden av får en alle bjørkekvistene i fjeset. Vi rakk selvsagt ikke siste ferge fra Svensby og fikk en fire timers ekstra kjøretur langs Storfjorden og Balsfjorden. Men først måtte vi ha mat. Vi vekket opp kafeverten på Lyngseidet ved å hamre tilstrekkelig lenge på døra. Han lot til å være begeistret over å få servere varme karbonadesmørbrød og øl om natta lenge etter stengetid. Slik er også Nord-Norge.

Trollveggens helter: Leif Norman Patterson (til høyre i bildet) var den som tok initiativ til å prøve å klatre Trollveggen i 1965. Fra venstre i bildet Jon Teigland, Odd Eliassen og Ole Daniel Enersen. Foto: Leif Norman Patterson

Det var min siste tur med Leif og noen minneord om ham trenger seg på. I Norge er han best kjent fra førstebestigningen av Norskeruta i Trollveggen som han gikk i 1965 sammen med Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen og Jon Teigland. Leif var født i USA i 1934 av norske foreldre men han tok artium i Oslo. Han døde på Chancellor Peak i Yoho National Park sammen med sin sønn Tor, 12 år gammel og en venn på 17. De ble funnet ved bunnen av en raskjegle ved foten av fjellet. Årsaken til ulykken er ukjent. Datoen var 12. desember.

Leif var den internasjonalt best kjente norske klatreren i første halvdel av 70-årene med mange nybestigninger blant annet i Peru og på Mount McKinley. Han hadde planlagt en Mount Everest-ekspedisjon i 1970 som ble slått sammen med den internasjonale som kom avgårde i 1971. Leif måtte trekke seg fra ekspedisjonen etter at han hadde støttet en annen klatrer mot ledelsen, men Jon Teigland og Odd Eliassen, som Leif hadde invitert, kom med. På den amerikanske K2-ekspedisjonen i 1975 derimot var Leif med, og det var han som etablerte det høyeste punktet ekspedisjonen nådde.

Leif var matematiker med sin doktorgrad fra prestisje-universitetet MIT. Han jobbet ved Universitetet i Tromsø fra 1973. Leif var svært beskjeden, en slags idealistisk korsfarer som hadde sagt nei til forbrukersamfunnet. Med familie gikk det ikke uten gnisninger å leve i fjellene uten fast jobb. Som perfeksjonist hadde han Hasselblad-kamera, men ikke råd til å kjøpe film. I Tromsø gikk han på ski til kontoret, alltid noen meter utenfor skiløypene for å høre snøen knitre – og få brøytetrening.

Leif haddde kanskje blitt i Norge hvis det ikke hadde styrtregnet sommeren 1974 som han tilbragte i Lofoten. Etter det valgte han å si opp jobben i Tromsø og dra tilbake til huset han hadde tømret selv nær Golden i British Columbia. Det var her på en topp nær hjemmet han døde i 1976 – på en dagstur like før jul.

LES OGSÅ: 10 varme ullgensere

LES OGSÅ: UTEs serie om langrennsteknikk

LES OGSÅ: UTEs tips og inspirasjon til neste langrennstur